Tja, vet ikke om jeg er udelt enig i det. Identitetspolitikken handler i stor grad om å finne (eller om nødvendig, konstruere) grupper som forstås som undertrykket av de bestående maktstrukturene, og bruke disse som brekkstang for endringer. Og det var identitetsgruppen arbeiderklassen og dens frigjøring og overtakelse som i stor grad lå til grunn for klassekampen, ikke nødvendigvis likhetsidealet i seg selv. De intellektuelle røde på 70-tallet bedrev jo endog "selvproletarisering" for å kunne dele identitet med arbeiderklassen, selv om deres bakgrunn som oftest var fra helt andre samfunnslag.Identitetspolitikken er inversjonen av tanken på vår alles likhet. Jøder, kristen eller muslim, vi er alle personer. Dette er opplysningens mantra, og som Marx mente kapitalen påtvang oss som en lov vi ikke kom unna. All frigjøring, som moderniteten i sitt vesen er, hadde alltid en norm, en bestemmelse av menneskevesenet, som ikke gjorde forskjell mellom menneskene. Det var likheten som var kraften i frigjøringen. Identitetspolitikken snur dette på hodet. Nå er det jøden, den kristne eller muslimen (fyll inn etter forgodtbefinnende) som krever sin frihet, men ikke som et felles menneskevesen, men som nettopp jøde, kristen og muslim - eller ett eller annet annet. Nå er kampen ikke en kamp og frigjøring fordi vi er like - den universelle størrelse som gav enhver kamp mot undertrykkingen sin legitimitet -, men en kamp og frigjøring til det som skiller oss ad. Identitetspolitikken er blitt kampen mot det som forener oss.
Tillegg:
Identitetskritikeren Deph har aldri forstått dette; han mener sågar at klassekamp er identitetspolitikk. Da er vi i natten hvor alle kyr er grå.
Likeverd, ikke likhet.Identitetspolitikken er inversjonen av tanken på vår alles likhet.
Det mangler muligens et ‘ikke’ i den nest siste setningen, om du da ikke har skiftet mening.Språket er ikke alltid så greit/lett. Av og til bruker vi likhet - som for loven -, andre ganger er nok likeverd et bedre ord.
Har vi forresten en egen tråd på identitetspolitikk? Det burde vi kanskje ha…
Tillegg: Men blir det egentlig helt rett å si at Identitetspolitikken er inversjonen av tanken på vår alles likeverd? Tror nesten ikke det…
Selvfølgelig, fra tidenes morgen, siden identitet alltid har vært viktig, så har det også vært identitetspolitikk. Som de som hevder at grupper med felles interesser pr.def. bedriver identitetspolititkk.Identitet har da stått sentralt i en hver langsiktig politisk mobilisering fra tidenes morgen.
Jepp, der du synes å ha oppdaget en fornærmet rosaflekket ku ute på jordet i nattens mulm og mørke, så ser jeg en ku som ikke skiller seg så mye fra verken andre eller tidligere kuer til at jeg ser noen grunn til å kalle oppdagelsen "Bovinae".Selvfølgelig, fra tidenes morgen, siden identitet alltid har vært viktig, så har det også vært identitetspolitikk. Som de som hevder at grupper med felles interesser pr.def. bedriver identitetspolititkk.Identitet har da stått sentralt i en hver langsiktig politisk mobilisering fra tidenes morgen.
Alle kyr er grå i (tanke)natten!
Men det er klart; når en ikke ser endringen f.eks. i den radikale venstreside fra lønnskamp, likestilling og kvinners rett til herredømme over egen kropp til det som i dag fremstår som krenkelsessangen basert på opplevd gruppetilhørighet og gud vet hva, og likestiller det med politisk korrekt tale og mainstream media, så er det ikke mye å hente.
En bakgrunn som de også, etterhvert som de steg i lønnstrinn, uten skrupler tøflet tilbake til! Klamrende til sine rødvinsglass. ( Dog chamapgne til vernissager må vite! )Tja, vet ikke om jeg er udelt enig i det. Identitetspolitikken handler i stor grad om å finne (eller om nødvendig, konstruere) grupper som forstås som undertrykket av de bestående maktstrukturene, og bruke disse som brekkstang for endringer. Og det var identitetsgruppen arbeiderklassen og dens frigjøring og overtakelse som i stor grad lå til grunn for klassekampen, ikke nødvendigvis likhetsidealet i seg selv. De intellektuelle røde på 70-tallet bedrev jo endog "selvproletarisering" for å kunne dele identitet med arbeiderklassen, selv om deres bakgrunn som oftest var fra helt andre samfunnslag.Identitetspolitikken er inversjonen av tanken på vår alles likhet. Jøder, kristen eller muslim, vi er alle personer. Dette er opplysningens mantra, og som Marx mente kapitalen påtvang oss som en lov vi ikke kom unna. All frigjøring, som moderniteten i sitt vesen er, hadde alltid en norm, en bestemmelse av menneskevesenet, som ikke gjorde forskjell mellom menneskene. Det var likheten som var kraften i frigjøringen. Identitetspolitikken snur dette på hodet. Nå er det jøden, den kristne eller muslimen (fyll inn etter forgodtbefinnende) som krever sin frihet, men ikke som et felles menneskevesen, men som nettopp jøde, kristen og muslim - eller ett eller annet annet. Nå er kampen ikke en kamp og frigjøring fordi vi er like - den universelle størrelse som gav enhver kamp mot undertrykkingen sin legitimitet -, men en kamp og frigjøring til det som skiller oss ad. Identitetspolitikken er blitt kampen mot det som forener oss.
Tillegg:
Identitetskritikeren Deph har aldri forstått dette; han mener sågar at klassekamp er identitetspolitikk. Da er vi i natten hvor alle kyr er grå.
Den uendelige semantikken…Krenkelsespolitikk, det er et nyord som tilfører mye mer mening enn "identitetspolitikk".
For hvor går skillet for når kampen for minoriteters beskyttelse og frihet fra majoritetens tyranni blir deres frihet til tyranni over majoriteten?
Goodie!Jepp, der du synes å ha oppdaget en fornærmet rosaflekket ku ute på jordet i nattens mulm og mørke, så ser jeg en ku som ikke skiller seg så mye fra verken andre eller tidligere kuer til at jeg ser noen grunn til å kalle oppdagelsen "Bovinae".Selvfølgelig, fra tidenes morgen, siden identitet alltid har vært viktig, så har det også vært identitetspolitikk. Som de som hevder at grupper med felles interesser pr.def. bedriver identitetspolititkk.Identitet har da stått sentralt i en hver langsiktig politisk mobilisering fra tidenes morgen.
Alle kyr er grå i (tanke)natten!
Men det er klart; når en ikke ser endringen f.eks. i den radikale venstreside fra lønnskamp, likestilling og kvinners rett til herredømme over egen kropp til det som i dag fremstår som krenkelsessangen basert på opplevd gruppetilhørighet og gud vet hva, og likestiller det med politisk korrekt tale og mainstream media, så er det ikke mye å hente.
Kjenner vi den teoretiske bakgrunn for selvproletariseringen?En bakgrunn som de også, etterhvert som de steg i lønnstrinn, uten skrupler tøflet tilbake til! Klamrende til sine rødvinsglass. ( Dog chamapgne til vernissager må vite! )Tja, vet ikke om jeg er udelt enig i det. Identitetspolitikken handler i stor grad om å finne (eller om nødvendig, konstruere) grupper som forstås som undertrykket av de bestående maktstrukturene, og bruke disse som brekkstang for endringer. Og det var identitetsgruppen arbeiderklassen og dens frigjøring og overtakelse som i stor grad lå til grunn for klassekampen, ikke nødvendigvis likhetsidealet i seg selv. De intellektuelle røde på 70-tallet bedrev jo endog "selvproletarisering" for å kunne dele identitet med arbeiderklassen, selv om deres bakgrunn som oftest var fra helt andre samfunnslag.Identitetspolitikken er inversjonen av tanken på vår alles likhet. Jøder, kristen eller muslim, vi er alle personer. Dette er opplysningens mantra, og som Marx mente kapitalen påtvang oss som en lov vi ikke kom unna. All frigjøring, som moderniteten i sitt vesen er, hadde alltid en norm, en bestemmelse av menneskevesenet, som ikke gjorde forskjell mellom menneskene. Det var likheten som var kraften i frigjøringen. Identitetspolitikken snur dette på hodet. Nå er det jøden, den kristne eller muslimen (fyll inn etter forgodtbefinnende) som krever sin frihet, men ikke som et felles menneskevesen, men som nettopp jøde, kristen og muslim - eller ett eller annet annet. Nå er kampen ikke en kamp og frigjøring fordi vi er like - den universelle størrelse som gav enhver kamp mot undertrykkingen sin legitimitet -, men en kamp og frigjøring til det som skiller oss ad. Identitetspolitikken er blitt kampen mot det som forener oss.
Tillegg:
Identitetskritikeren Deph har aldri forstått dette; han mener sågar at klassekamp er identitetspolitikk. Da er vi i natten hvor alle kyr er grå.
Nå sitter ikke jeg med facitsvaret her, men jeg har en viss ide om hva som lå bak, når det gjelder norske forhold i alle fall.Kjenner vi den teoretiske bakgrunn for selvproletariseringen?En bakgrunn som de også, etterhvert som de steg i lønnstrinn, uten skrupler tøflet tilbake til! Klamrende til sine rødvinsglass. ( Dog chamapgne til vernissager må vite! )Tja, vet ikke om jeg er udelt enig i det. Identitetspolitikken handler i stor grad om å finne (eller om nødvendig, konstruere) grupper som forstås som undertrykket av de bestående maktstrukturene, og bruke disse som brekkstang for endringer. Og det var identitetsgruppen arbeiderklassen og dens frigjøring og overtakelse som i stor grad lå til grunn for klassekampen, ikke nødvendigvis likhetsidealet i seg selv. De intellektuelle røde på 70-tallet bedrev jo endog "selvproletarisering" for å kunne dele identitet med arbeiderklassen, selv om deres bakgrunn som oftest var fra helt andre samfunnslag.Identitetspolitikken er inversjonen av tanken på vår alles likhet. Jøder, kristen eller muslim, vi er alle personer. Dette er opplysningens mantra, og som Marx mente kapitalen påtvang oss som en lov vi ikke kom unna. All frigjøring, som moderniteten i sitt vesen er, hadde alltid en norm, en bestemmelse av menneskevesenet, som ikke gjorde forskjell mellom menneskene. Det var likheten som var kraften i frigjøringen. Identitetspolitikken snur dette på hodet. Nå er det jøden, den kristne eller muslimen (fyll inn etter forgodtbefinnende) som krever sin frihet, men ikke som et felles menneskevesen, men som nettopp jøde, kristen og muslim - eller ett eller annet annet. Nå er kampen ikke en kamp og frigjøring fordi vi er like - den universelle størrelse som gav enhver kamp mot undertrykkingen sin legitimitet -, men en kamp og frigjøring til det som skiller oss ad. Identitetspolitikken er blitt kampen mot det som forener oss.
Tillegg:
Identitetskritikeren Deph har aldri forstått dette; han mener sågar at klassekamp er identitetspolitikk. Da er vi i natten hvor alle kyr er grå.
Først av alt var det ingen selvfornedring (skjønt for noen kunne det kanskje være det også)
For det andre var det en handling ut av solidaritet. Men hva oppnår en ved å solidarisere seg med slaver, og på slik en bakgrunn selv gå inne i slaveriet? Det gir jo liten mening; når du har det vondt skal jaggu jeg også ha det vondt. Snålt.
Bedre å ta utgangspunkt i tanken om den materielle basis som genererte ens tanker. Marx gav denne basis en prioritet. Skulle tankene som korresponderte til denne basis - arbeider vs. kapital - gå inn i ryggmargen på menneskene, så måtte de også selv hensette seg i den rette plass i basis.
Selvproletariseringen var både 1) solidaritet med og 2) identifiseringen pr. sosial tilhørighet med tilhørende bevissthet. Motivert hos den enkelte av helt andre grunner, gjerne, på samme måte som legen objektivt sett har helse som mål, men subjektivt drives av god betaling.
Men denne selvproletariseringen er meg fremdeles en gåte, egentlig.
Tillegg;
Men identitetspolitikk er det ikke.
https://www.washingtonpost.com/opin...3289f6cb742_story.html?utm_term=.8ad15f81ed67Trump’s strategy of clamping down on Chinese intellectual-property theft misses the scope of this challenge. As Lee and other venture capitalists attest, China’s AI acceleration is powered by ferociously gladiatorial entrepreneurs who (as Lee puts it) would send Google employees scurrying for their nap pods. It is also driven by richer data, reflecting the way the Chinese use smartphones for everything from booking a doctor’s appointment to paying for their vegetables. Finally, China’s success is helped along by AI-friendly infrastructure. The government has plans for intelligent highways equipped with sensors and solar panels to guide and power electric self-driving vehicles.
The United States will never match China’s maniacal, frequently unethical, win-at-all-costs commercial culture. On the other hand, there is nothing to stop it from investing in smart infrastructure and recognizing the social gains from rich data before it regulates its tech titans. But the really obvious imperative is the one that Trump mangles completely: The United States should make the most of its attractiveness to immigrants. Whatever China’s progress, most talented people would prefer to live in the United States — for its intellectual and personal freedom, for the security afforded by the rule of law, for its culture and its heroes.
Og mange innbiller seg at ting er som de bør være ...Accountability is for the little people, immunity is for the ruling class.
https://www.theguardian.com/comment...cy-live-accountability-free-zone-david-sirota
Har gledet meg til dette og skal dit i neste helg.
Litt mer fra Ben:Du må gjerne knytte det opp til avkolonialisering og identitetspolitikk, men det er mer generelt enn det.
https://www.aftenposten.no/norge/i/7lAGPo/Rektor-ved-UiO-om-roverforskning--Dette-er-forferdelig
Ps. Hvilke tidsskrifter dreier det seg om, Deph?