Jeg synes det er synd at du leser diskusjonene sånn, Puristen. Jeg kjenner deg som både hjelpsom og reflektert om hifi. Jeg er skråsikker på at det ligger en drøss veloverveide valg bak ditt like sikkert ytterst velfungerende anlegg.
Men.
For det første. Å diskutere hva som har neglisjerbar virkning, til og med hva man mener ikke har noen virkning, er definitivt et audiofilt spørsmål. Det handler om å rette alle tilgjengelige ressurser bort fra det som bør neglisjeres, og over på det som bør prioriteres.
For det andre synes jeg det er rart at så mange åpenbart kunnskapsrike, opplevelsesrike, erfaringsrike audiofile stritter imot når noen påpeker menneskehjernens feilbarlighet. Menneskehjernen. Denne fantastiske, men akk så upålitelige innretningen som styrer oss, som er oss. Og som av og til er helt ute og sykler, men som stort sett funker, gjør greia si, og leder oss gjennom livet på en ganske så grei måte.
Jeg dummer meg loddrett ut innimellom, og det er hjernen min som tuller det til hver gang. Men det betyr ikke at det er noe avvikende eller feil med meg. Det betyr at jeg er et menneske, ikke mer, ikke mindre. Det er vi alle.
Hvorfor ser så mange det som en fornærmelse at andre hevder at de lar seg lure som alle andre? Hvorfor ses det som en fornærmelse å ses som et av mange mennesker, like fantastiske og feilbarlige som andre?