Litt skuffet over at skråsikkerhet har blitt erstattet av innrømmelser om huller her og der...
Jeg tolker dette som ironisering og lettbeint humor, men jeg har lyst til å legge til en generell kommentar om vitenskap og absolutter.
Man ser i blant debatter mellom spesialister på et fagfelt og "spesialister" som har gått livets harde skole og vet med sikkerhet alt "en hver idiot må forstå". Det man kan legge merke til der er at spesialisten ofte bruker formuleringer som "det er en viss sannsynlighet for", "forskningen peker mot at" osv.
Årsaken til dette er at innen forskning så er ikke arbeidsmetodikken basert på at man skal komme til en konklusjon. Selve konklusjonen er mer en slags hypotese, også følger forskningen etter dette. I forskningen handler det i stor grad om å finne ut hvilke faktorer som taler for og i mot.
La oss si at man mener at en ren spenningsforsterker med lavest mulig forvrengning representerer det perfekte i alle tilfeller. På et tidspunkt er dette en antakelse. Det er en høyst rimelig antakelse, men man kan ikke slå fast at "slik er det". De med holdningen "en hver idiot må forstå" konkluderer som regel med "Ja, sånn er det" eller "Nei, sånn er det ikke", ferdig snakka. Om man skal ta en forskningsmessig tilnærming må man gjøre eksperimenter, regne på samspillet med andre komponenter, finne ut av om det kan være noe som er mer eller mindre gyldig med måten man måler forvrengning på, se hva last gjør med forsterkeren, se om det er forvrengningsfenomener vi har oversett osv.
Jeg har jobbet veldig mye med dette selv. Helt siden ca 2000 har dette vært et sentralt tema for min del, og det interessante er at, selv om jeg selvsagt har lært mye på den tiden, så har aldri min konklusjon inneholdt så mange usikkerhetsmomenter. Det betyr ikke at man vet mindre om emnet. Snarere tvert i mot, for min del begynner jeg å føle at jeg nærmer meg å ha kommet til bunns i denne problemstillingen. Det er bare at konklusjonen er ikke at det ene eller det andre er best.
Og der kommer en annen viktig faktor inn. Jeg ser ikke på meg selv som en universell fasit for resten av verden. Jeg støtter meg i stor grad på hva andre har gjort. Mange "ledestjerner" har falt i bakken med et brak i prosessen, mens andre, mer anonyme forfattere av fagtekster har løftet seg kraftig. Man er med andre ord helt avhengig av å utvide sin forståelse på et område ved å studere andres oppdagelser. Man oppdager, gjerne med forskrekkelse, hvordan "the big guys" til en stor del består av messiaser som ikke har forstått særlig mye av det de babler om, og man forstår samtidig mer og mer av hvorfor markedet fungerer som det gjør. Dette er den farligste delen av en slik prosess. Man kan ofte avskrive enkelte personligheter litt for raskt. Man oppdager noe som kan synes å ikke henge på greip, og troverdigheten raser som følge av dette. Da leser man resten med et visst filter som gjør det vanskelig å forholde seg nøytral. Da er det spennende å plutselig oppdage at en og annen av dem som "gikk i bakken med et brak" plutselig blir en gullstolkandidat på nytt, fordi vedkommende hadde rett allikevel. Det kan tidvis være en hard kamel å svelge, men om vitenskapen er ens største profet føles det straks mye bedre.
Man kommer simpelthen ikke særlig langt uten å svelge kameler, og etter snart 16 år på hifisentralen kan jeg lett erindre hvordan mennesker har utviklet seg, og de dyktigste personlighetene har endret mening om sentrale temaer innen lyd og markant økt sin forståelse fordi de svelget noen kameler på veien. Kudos!
