Det siste kan ha å gjøre med at private bedrifter så vel som staten i stor grad er velutviklede organisasjoner med gode personalrutiner, mens kommuner (spesielt små) er organisasjoner som mangler tilsvarende personalkompetanse.
De som mener at privat drift = rovdrift har i hvert fall de ideologiske solbrillene på. Jeg har kun jobbet i privat/konkurranseutsatt sektor, og de aller fleste av mine arbeidsgivere har hatt gode HR-rutiner for de ansatte. Simpelt hen fordi å ha fornøyde og motiverte ansatte er lønnsomt for bedriften. Det er også en del av dette med å ha god og effektiv drift.
Eller kanskje det er slik at du har vært heldig og jeg uheldig?
Kanskje, det er råtne epler på alle epletrær. Men denne passiaren, som forøvrig ikke har noe med sosialisme som sådan å gjøre, startet jo med et spørsmål om hvorvidt det i det hele tatt finnes andre argumenter enn ideologiske for konkurranseutsetting. Så da la jeg frem noen slike, verre er det egentlig ikke.
Jeg har også valgt bedrifter med gode lønns- og arbeidsbetingelser, men min personlige erfaring er irrelevant. Vi ser hva som skjer i leverandørbedriftene i bransjen. Kynisme og råskap for egen gevinst, tidvis sosial dumping og gjerne ifm offentlige anskaffelser. Jeg har sett avtaler som umulig kan være lønnsomme med normale (om enn minimum) lønnsbetingelser, men der store offentlige anskaffere gladelig signerer kontrakter og sier at det er ok fordi det er lov å tape penger.
Avisoverskrifter er like irrelevante som personlige erfaringer. Det man må ty til for relevant informasjon er statistikken, i hvert fall hvis man skal være pragmatisk og ikke ideologisk. Jeg har ikke statistikk for hånden over budsjettoverskrideler og andre kritikkverdige forhold ifbm offentlige anskaffeler spesifikt, men generelt er i hvert fall sykefraværet vesentlig lavere i privat (og statlig) sektor enn i kommunal sektor. Men den er også mye lavere for menn enn kvinner, så hva som ligger bak sykefraværsstatistikken er nok verdt et studium eller ti i seg selv.
Men hvis man skal dømme ut fra overskriftene virker det som det er særlig mye rot eller kritikkverdige forhold blant de som vinner offentlige anbud. Det kan også være et tegn på at det offentlige ikke er flinke nok til å vurdere anbudene på en god måte. Arbeidsforhold m.v. burde jo også være en del av anbudet, og jeg synes det er rart om det offentlige ikke stiller noen krav i så måte.
En statistikk over private lønninger som vist over betyr lite uten at man også ser på fordelingen. Det er større spredning i lønnsnivå som ikke vises. 10 mill til sjefen og 200k til hver av 20 ansatte gir høyere snitt enn 1 mill til sjefen og 600k til hver av 20 ansatte.
Lønningene er høyere i privat enn i offentlig sektor også for lavtutdannede (som vist i statistikken/figuren), og ledere er vel i all hovedsak høytutdannede.
Eller kan jeg legge til nok en personlig anekdote: Min nåværende arbeidsgiver hyret inn et konsulentselskap for å gå gjennom firmaets lønnsstruktur, og de fant ut at i lavere stillinger lå vi noe under bransjegjennomsnitt mens lederlønningene var over bransjegjennomsnitt. Så nå har de iverksatt en treårsplan hvor målet er å komme opp på 60-percentilen for lavere stillinger innen 2022. Hyggelig for meg som har tre gode lønnsoppgjør å se frem til, men fra bedriftens ståsted handler det jo ikke om meg. Det handler om at de vil være attraktive for de best kvalifiserte kandidatene, siden det er nødvendig for å levere på et konkurransedyktig nivå.
