Eg burde nok kommentere Deffeordbruken igjen.
Men er usikker på om det nyttar.
Når det gjeld integreringa av kreti og pleti, kan det seiast mykje sakleg. Sjølv opplevde eg det motsette systemet, kursplandelinga. Dei fleste som tok øvste kursplan, likte nivådifferensieringa, og det faktum at desse elevane hadde ambisjonar om å komme inn på gymnaset (dei andre kom ikkje inn, og måtte nøyde seg meg yrkesskular av ymse slag).
Men det var mykje dårleg med dette systemet. Eit stort problem var at kusplanvalet du gjorde i sjuande klasse, ikkje kunne gjerast om, sjølv om du skulle ombestemme deg med tanke på skuleval og yrke seinare.
No legg eg ord i munnen på Deffe, men ut frå den ordbruken han har, reknar eg nesten med at han kunne tenkje seg "den endelege løysinga" for dei av oss med annleis utrustning. Eg har erfart at det er massevis av svært godt fungerande autistar, ADHD-diagnostiserte, downs, blinde, døve, rullestolbrukarar, dyslektikarar, umodne, og andre vi no integrerer i skulen, som gjer nyttig arbeid som vaksne. Desse er sjeldan store problem i skulen. Dei får dessutan ressursar, for det har dei krav på. Dei som skapar mest uro, er dei som kjedar seg, og som utagerar bevisst for å få tida til å gå. Det som uroar meg mest, er alle dei som kunne fått til meir, om dei kunne fått litt meir hjelp. Spesielt dei aller yngste.
Eg er elles spent på kva som skjer med barnehagen no. Det gjerast forsøk på undervisning/stimulering langt ned i småbarnsavdelingane, og undervisningsmininsteren smilar glad. Som trebarnspappa og ikkje minst tidlegare styrar for ein barnehage, har eg sett kor viktig dei fyrste leveåra er for utviklinga. Men det kan verte for mykje graut også...
