Jeg vet at jeg ikke vet mye. Det er mye vi ikke forstår vedrørende universet. Det handler ikke om å bevise om en gud finner eller ikke, men å være åpen for at det er mye vi ikke fatter. Jeg oppfatter dagens atteisme som en slags tvangstrøye, fordi den begrenser menneskesinnet til å bare se det som er foran oss, og som allerede er bevist og definert.
F.eks. teoriene innen psykiatri er definert som kvasivitenskap fordi man ikke kan bevise underbevisstheten og vår opplevelse av det eksistensielle, ettersom dette ikke kan bevises innenfor dagens rammer og kunnskap. Det er de som tørr å gå utenfor disse rammene som til syvende og sist kan lykkes i forstå hvordan menneskehjernen fungerer.
Jeg opplever på mange måter at ateismen driver tankesettet: Fordi at jeg ikke ser det, og at det ikke er bevist - så forholder jeg meg ikke til det, eller fornekter det.
Når det gjelder akkurat konseptet Gud så kan jeg også komme med en mor-nille-analogi:
Hvis Gud er allmektig så kan han skape en så stor stein han ikke kan bære den. Hvis han ikke kan bære steinen er han ikke allmektig...
)