Teknologien er i utgangspunktet upolitisk. Vi blir overvåket og kartlagt av svært mange kilder. Alt hva man gjør på nettet forsøkes logget og bokført av mange aktører. Det kan være for å samle generell metadata for å analysere generelle forbruksmønstre og preferanser for å kunne effektivisere sine tjenester. Mange lever også av å videreselge slik data. Menge går også lenger enn å samle metadata og samler data om individer for å kunne skreddersy enten deres brukeropplevelser eller for å påvirke dem i en eller annen retning. For kommersielle selskaper handler det som oftest om å selge reklame eller være treffsikker med betalte budskap. Det handler som oftest ikke om politikk utover dette.
Folk kan gjøre en del for å minimere effekten av dette, men for de fleste vil det være for mye bryderi til at de gjør det, eller at de ikke ser på det som viktig. Skreddersydd reklame og "forslag" til ting du bør lese eller se som dukker opp i sosiale medier (og mer tradisjonelle medier etterhvert) kan være irriterende for mange, men faktisk ønskelig for endel som slipper å lete etter innhold siden en bra ai allerede har god teft på hva som kan interessere. I det store og hele er det ikke et problem i seg selv.
Problemet oppstår når staten og statens maktmenn får tilgang til slik informasjon, enten ved å samle den inn selv eller å betale for den fra kommeresielle selskaper som ikke har kvaler med å dele med totalitære regimer. De fleste er nok ikke så bekymret for om f.eks. den norske staten sitter på mye pesoninformasjon om dem, men bor man i et sosialistisk land som f.eks. Kina er det virkelig stor grunn til å bekymre seg. Sosialistiske land respekterer per definisjon ikke enkeltmennesker og respekterer ikke individets rett til privatliv og usanksjonerte meninger og holdninger. De anses som undersåtter under demokratisk kontroll, og de bør oppføre seg om de vil unngå sanksjoner og straff.
Det er ikke kun i sosialistiske land at dette er et problem. Vi ser mye av det samme i islamistiske regimer, som deler sosialistenes avvisning av individets rettigheter. Andre former for undertrykkende regimer kan sikkert tenkes, men er i dag ikke noe vi ser i praksis. Det er vel ikke mange totalitære regimer i verden som ikke er enten sosialistisk/kommunistisk eller teokratisk. Mulig det finnes et og annet strengt kongedømme en plass i Afrika eller på en stillehavsøy, men i det alt vesentlige er det de to førstnevnte som er problematiske og de eneste av disse som har makt og penger nok til å samle inn og misbruke store mengder personlig informasjon.
Det er ikke det at ikke vestlige land driver overvårking og samler enorme mengder persondata, for det gjør de til de grader, men det blir ikke brukt på samme måte til å undertrykke og kue befolkningen slik det gjøres i sosialistiske og religiøse regimer.
Så man bommer totalt på målet om man tror man kommer dette fenomenet til livs om man bare gyver løs på private selskaper som samler inn data. For det første er det bortimot umulig å stoppe og antallet aktører alene er uoverkommelig å forsøke å regulere på annet enn symbolsk vis. Internets internasjonale natur gjør det enda mer umulig.
Politikerne kan og bør ha lover og regler for hva som tillates å trykke og publisere, og spesielt hvem som har lov til å kjøpe plass. USA tillater f.eks. ikke fremmede nasjoner å bidra økonomisk i deres valgkamp. De kan nok forekomme, men det er ikke lov og det vil bli stoppet om det avdekkes. Det er dog viktig at man beholder pressefriheten og meningsfriheten og at man ikke skal kunne straffe mediaaktører for å fremme budskap som ikke er politisk korrekte i følge den nye woke identitetspolitiske venstresiden. Går man ned denne veien med sensur og straff for meningsinnhold under dekke av "factchecking" få er man på vei samme rute som de sosialistiske statene som Kina. De og driver med akkurat dette i stor skala. Da bruker kanskje mindre eufemistiske navn på det hele, men det er i bunn og grunn det samme.
Det er denne utviklingen som er den vesentlig å motarbeide, ikke om et stort selskap samler inn data eller at noen trykker noe som ikke faller i smak politisk hos makthaverne. Det er her slaget om demokratiet og friheten står, og ikke om hvorvidt noen venstrevridde politikere klarer å ødelegge store selskaper i den troen at det på sikt vil gavne dem politisk og gi mer makt til staten, sentralmyndighetene og rikspolitikere.