|
Aksjefond er best over tid historisk, men på spørsmålet om å gå inn i markedet nå så tilsier et blikk på grafen for SP500 fra 1985 til i dag at vi er "veldig høyt oppe", spesielt det siste racet fra januar 2019 til januar 2020. Ser man på P/E multiplene som Amazon handles på nå f.eks. så er det ikke sunne nivåer.
Spørsmålet er jo alltid "når trenger man pengene"? Det er ikke alltid så lett å vite på forhånd. Jeg hadde i utgangspunket kort tidshorisont da jeg hadde tenkt å kjøpe både bil og hytte. Lysten på dette har dabbet av i takt med økt innhold på sparekontoen. Problemstillingen min er derfor "når skal jeg sette dette inn i indeksfond?" I en slik situasjon blir timingen litt mer vesentlig og jeg føler meg ikke trygg på at verdensøkonomien kan vokse inn i himmelen. Uten å være en ekspert på dette er jeg allerede veldig overrasket over hvor bra det har gått med impulsive gærninger ved roret både i USA og Europa, handelskrig, Brexit, kapring av oljetankere, bombing av raffinerier og økt politisk spenning.
Etter å ha holdt det gående i 50 år han har i det minste råd til en verdig begravelse.
Empirien sier at det beste er å kaste det inn med en gang, det lønner seg stort sett i lengden, men det hjelper jo ikke så mye om "din" gang er ett av unntakene. Men som jeg nevnte for en tid tilbake er også alternativkostnaden ved å vente i Norge ganske høy, spesielt om man er i posisjon for formueskatt. Tradeffen er en direkteavkastning på ca 3% (dividendeyielden til MSCI world - indeksen) + tilbakehold inntjening og utsatt skatt på avkastningen og 75% vekt for formueskatt vs en direkteavkastning på ~1,5% etter skatt og så 100% vekting for formueformål på bankplassering. Rentefond er noe gunstigere skattemessig (utsatt skatt) men direkteavkastningen er veldig lav.
Empirien er vel ganske klar på at å bli stinking rich ikke gir særlig lykke, snarere motsatt. Å ha nok, derimot, er den veldig fin følelse. Å vite at om man mister jobben, ikke vil drive med det man driver med lengre, ta seg et friår eller hva det måtte være så har man fint råd til det. Det gir velbehag og trygghet og fravær av bekymringer, i alle fall på det økonomiske plan. Det er heller ikke så vanskelig, det mest sentrale er å innse at å kjøpe seg stadig større hus, hytte, bil, båt og HiFi og andre kostbare kapitalvarer ikke gir spesielt mye varig glede og ta konsekvensene av det. Da kan man ha det riktig så fint på en relativt moderat inntekt. Dette forum, om noe, burde være det beste eksempelet på at i forhold til en del ting er det sannsynligvis best å være lykkelig ignorant. Jeg har veldig, veldig, veldig vanskelig for å identifisere meg med meningen i å finlytte til underlag, kabler, filtre eller hva det måtte være. Om man begrenser sin interesse til å lytte til musikk så kan det løses veldig enkelt. Og rimelig. Å drive med HiFi kan bli, vel, komplisert. Å kle seg etter vær og føre er ikke spesielt komplisert. Å være trendy er betydelig mere arbeid. Ogsåvidere.
Aldri en regel uten unntak, Jeg er verken rik eller stinking rich. Men at rike alltid skal være så ulykkelige forstår jeg ikke.
Ja, enhver får finne en miks av nåtidig og fremtidig konsum som funker. Det burde være ganske greit om man har god inntekt og følgelig muligheten til å sette en del til side og samtidig ha det behagelig her og nå. Men om man for eksempel ønsker å slutte å jobbe før 62-67 år så bør man ha en plan, og ditto om man har tenkt å være veldig aktiv pensjonist - da faller inntekten dramatisk, men samtidig er man forhåpentligvis ferdig med å betale på bolig og eventuelle barn har forlatt redet for godt. Det er også ganske risky å være avhengig av vedvarende høy inntekt for at hverdagen skal gå rundt sånn noenlunde. For meg er det ganske åpenbart at en del er i den situasjonen med store "faste" kostnader til bolig, hytter, båt, fritidsaktiviteter for barna, fjonge ferier og så videre. Om det er galt eller riktig får en finne ut av selv, men det skader ikke å ha tenkt gjennom konsekvensene av det i alle fall.
Jepp, har man veldig mye penger blir fort pengene i seg selv en stor kilde til bekymring. Det er gjort noen interessante studier på det og selv folk som har formue på titalls millioner dollar føler seg ofte ikke "financially secure" selv om de selvsagt lett hadde vært det med en annen livsstil. Den kjipeste posisjonen å være i er visstnok å bare være litt rik, men henge i miljøer hvor folk er betydelig rikere - da er det fryktelig dyrt å holde følge.
Det er dårlig yield (avkastning etter alle kostnader delt på initiell investering), så det er i praksis et rent veddemål på økte boligpriser. Om man ser stort på det så har eiendom som aktivaklasse gjort det bedre enn aksjer i Europa (i USA er det omvendt). Men om du allerede bor i en stor, dyr bolig du kanskje en eller annen gang skal flytte ut av for å få et enklere liv, så er det også verdt å tenke over om mer eksponering mot eiendom er hva livet ditt trenger. Det er også potensielt forbundet med en del hassle om du er uheldig med leietakere. Det kan også være vanskelig å realisere investeringen om du trenger pengene en gang og markedet er trått og det er heller ikke mulig å realisere deler av den eller å realisere litt og litt over tid. Du kan ikke selge et bad eller et soverom om du vil ha ut pengene av en eller annen grunn. Uten barn trenger dere heller ingen steder å bosette de etter hvert.
Dette er den enkle forklaringen på hvorfor eiendom blir ansett som det soleklart beste investeringsformen av "folk flest". De samme ville garantert ikke forstått den siterte setningen eller hvorfor det har betydning.
Ja, som jeg tror jeg har nevnt tidligere så har nå en hel generasjon lært at gjeld ikke er skummelt men noe man bør ha mest mulig av. En eller annen gang finner de det kanskje ut. Da vil det gjøre veldig, veldig, veldig vondt. Verdens mest legendariske investor, Warren Buffet, skyr gjeld som pesten selv om han gladelig innrømmer at det kan hjelpe for å "juice the returns" (les: gearing) og han kunne lånt veldig billig om han ville. Men innimellom, uten at det er mulig å forutse, så blir gjeld katastrofalt. Når man spiller på lang sikt (dvs sitt eget liv) så bør man ikke ha for mye gjeld. Når det gjelder bolig så kan man dekke sitt bobehov på mange ulike prispunkter, om målet i livet er å få størst mulig og mest mulig bolig så må man låne mye og så langt har det stort sett gått greit. Det er en risk jeg personlig ikke er villig til å ta. Nedsiden er stor, oppsiden er større bokostnader, store fyringsutgifter, store vedlikeholdskostnader og jeg har ikke noe mål om å få en artikkel om meg i et interiør- eller arkitetkurmagasin. For å igjen sitere den store filosofen Warren Buffet "why borrow to buy something we don't need?". Jeg pleide å ville ha større bolig, nå vil jeg ha mindre. Vi får se hva som skjer når ungene flytter ut.
Har du flere utleieboliger så kan du selvsagt selge en nå og en da. Men du kan aldri selge deler av en bolig. Det er rimelig nok alt eller intet for en konkret bolig. Og om du i tillegg bor i et hus og kjøper noen leiligheter så er aktivaallokeringen din 100% eiendom (endatil konsentret i Norge, i Oslo). Det er ikke spesielt god diversifisering. Det kan gå veldig bra, det kan gå temmelig dårlig. Om realverdien av bolig holder seg ganske konstant (dvs boligprisutvikling lik inflasjon) så kan man når man er gammel hente ut svært mye egenkapital kun ved å flytte til et rimeligere sted. Om jeg var villig til å gå ned en 30-40 kvadratmeter boareal og flytte til Oppegård eller omegn en eller annen gang i tiden så kunne jeg og min samboer realisert et sted rundt 4-5 millioner i bytte mot marginalt lengre reisetid de få gangene vi skal til Oslo sentrum når vi en gang ikke lenger jobber der. Mer eiendomsrisk trenger ikke jeg i alle fall. I tillegg vil hun en eller annen gang arve halvparten av et nedbetalt hus i Oslo og jeg vil arve halvparten av et nedbetalt hus i Møre og Romsdal. Vi har evig nok eiendomsrisiko som det er.
Jeg deler ikke helt denne frykten for å dø med "ræva full av penger". Tanken om at dette må optimaliseres baseres jo på flere antagelser, feks økt forbruk gir økt glede og at arbeid er et onde. Det er faktisk mulig å ikke bruke opp all inntekten, ønske å jobbe til pensjonsalder og fortsatt ha et supert liv. Med andre ord kan man allerede ha det optimalt matrielt sett og at sparingen derfor bare skjer uten noe reelt offer. I så fall er det jo ikke noe mål i seg selv at man skal dø uten formue?
Jeg satte det litt på spissen for å få frem et poeng. Jeg er helt enig med weld77 i hans seneste innlegg. Og jeg er helt enig i at det ikke er et mål i seg selv å slutte å jobbe tidlig eller å bruke opp alt. Poenget mitt var at man må vurdere om man forsaker noe opp mot sikkerhet for fremtiden. Dersom man har et ønske om å seile jorden rundt, eller prøve seg som forfatter et år, så må man vurdere kostnadene opp mot økt livskvalitet, behov for sikkerhet og mulig fremtidig økonomisk tap som følge av valget.
Som også er magien ved inflasjon.
Tallene mine er reelle, dvs målt i dagens pengeverdi (noe annet gir liten mening). Om lønnen din kun holder tritt med inflasjonen går jo aldri kjøpekraften din opp.
Jeg pensjonerer meg i år og slipper sånn sett å se langt fremover. Ønsker jeg den første tiden å øke kjøpekraften min har jeg mulighet til inntekt i tillegg til full pensjon.
Det er neppe tilfelle for store deler av middelklassen i dag. Det burde være ganske enkelt å 1) sette litt til side hver måned over flere tiår og 2) putte de et sted hvor man kan ha en realistisk forventning om at pengene gjør noe produktivt, dvs blir til flere penger enn det var i utgangspunktet. Det er stort sett så enkelt som å kjøpe en bittelitt billigere bil, ha med seg matpakke nå og da og den slags. En tusenlapp i måneden er veldig lite for veldig mange så lenge man ikke lever i en eller annen variant av fra hånd til munn. Det burde være et knapt merkbart offer for å eksempelvis få total frihet på tampen av arbeidslivet og ha betydelig bedre økomi de siste 30-40% av livet. Bare å lære seg grunnleggende dagligvarehandel er fort verdt en 2-3 milloner over 30 år og burde ikke oppleves som å forsake noe.
Mao så har de også mulighet til å bidra til samfunnet slik at lavlønnede som nettopp lever fra hånd til munn får det litt bedre. Øk boligskattene. Øk avgiftene på luksusbiler. La Tesla-kjøpere betale moms på overskytende 400k. Bruk det til å senke momsen på mat og andre nødvendigheter (sanitærprodukter for kvinner inkludert). Reverser kuttene i støtteordninger til de som trenger det (f.eks gratis fysioterapi slik at folk kommer raskere tilbake til jobb)
Forsåvidt, men på ett eller annet skattenivå så fremstår mer fritid som et stadig mer lukrativt alternativ jo mer staten skal ha. Moxnes forslag om 100% skatt på inntekter over 1.5 mill må jo være noe av det dummeste en politiker noensinne har ytret. Hvor mange tror du ville tjene over 1.5 mill om staten tok alt det overskytende? Statens skatteinntekter ville gått ned med en slik ordning både i form av lavere direkte skatt, lavere arbeidsgiveravgift og lavere avgiftsinntekter fra forbruk og ikke minst lavere innbetaling i trygdeavgift.
Det som er populært å unnlate fra den historien er at systemet var hullete som en sveitserost og svært få betalte disse enormt høye marginalsatsene. USAs skatteinngang som andel av BNP har vært relativt konstant over lang tid. Det er mellom annet påpekt av turbokapitalisten Pikkety mellom andre.
Jeg var på nippet til å kjøpe indeksfond da jeg skrev dette. På den ene side kunne jeg ikke forstå hvordan verdensøkonomien virket å vokse til himmelen, samtidig som det er litt frustrerende å ikke ta del i denne verdiøkningen. Klassisk frykt vs grådighet? Heldigvis gjorde jeg ingen ting og har fortsatt pengene trygt i banken. Spørsmålet er imidertid fortsatt like aktuelt: Når skal man inn på børsen igjen? Jeg ser vel for meg at realøkonomien uansett får en vanskelig periode fremover, men det er jo ikke så godt å si hvor lenge det varer.
Samme som før, kjøper jevnt og trutt. Problemet nå er de ville svingingne i løpet av dagen og valutakursbevegelsene om man kjøper internasjonale ting. Sånn sett er ting på Oslo Børs enklere siden det ikke er annen valuta.
Imponerende, jeg kjøpte 5-packs med nudler i studietiden.
