Jeg er på ingen måte motstander av forbruk her og nå. Mitt overordnede poeng er at man bør gjør en liten vurdering av om trenger jeg dette / gjør dette meg lykkeligere over tid / osv før man tar store og små økonomiske valg her i livet. Jeg er "heldig" siden mine fritdsinteresser koster nesten ingen penger - jeg liker å gå på ski, sykle, gå på tur i skoen og på fjellet og den slags. Det betyr ikke at det er bedre enn din interesse for bil eller noen andres interesse for vin eller HiFi, kun at det er en billigere hobby (og med bedre helseeffekt, i alle fall helt til jeg har en ulykke på sykkel).
Til syvende og sist er det ikke så forbannet viktig hvor man investerer så lenge det er i noe som gir en bra sannsynlighet for positiv realavkastning - altså avkastning utover inflasjon. Det viktigste er først og fremst og ikke hele tiden bruke opp enhver mengde penger man har tilgjengelig. Det er et høyst reelt valg man faktisk har etter at de basale behov er dekket. Da er det essensielt et valg mellom konsum nå og mer konsum i fremtiden - der "mer" kommer av at man heller putter pengene et sted hvor de genererer positiv realavkastning.
Det er også greit å være klar over hvor mye små (u)vaner koster over tid. Om man legger en historisk avkastning på 6% reelt til grunn fra aksjefond så kan man ta enhver ukentlig utgift og gange den med 650 for å finne ut hva den koster over 10 år. Så en daglig kaffi fra kaffibar til 30 kroner sykket koster da over 130.000 kroner sett over 10 år. Det er mulig det er verdt det for den enkelte, men det er hva 30 kroner dagen faktisk koster over tid. Den samme øvelsen kan man gjøre for alle små og store ting man unner seg, så kan man deretter vurdere om det faktisk er verdt det. Hva svaret på det spørsmålet er må man veie mot egne behov, ønsker, gleder, inntekt og planer for fremtiden.
At noen med god jobb og god lønn ikke blir et sted i området rundt relativt velstående etter hvert som årene går er ene og alenes deres egen feil. Systemet er ikke rigget, alt forsvinner ikke i skatter og avgifter (som man for øvrig for ganske mye tilbake for) og det er stort sett ikke slik at det ikke er noe til overs når måneden er over. Det er, så lenge man greit dekker grunnleggende behov for bolig, mat, transport og litt morro et spørsmål om valg man tar. Derfor er følelse av rikdom mye mer avhengig av hva man faktisk bruker enn hva man tjener. Det hjelper ikke veldig mye å tjene mye om man bruker opp alt hele tiden, da følger man seg aldri overpå rent økonomisk.
Om noen så episoden av "I lomma på Silje" om Jon-Arne-Riise så er det et stjerneeksempel. Fyren driter penger og kan spontashoppe veske nr. 10 til kona til 70.000 kroner og spise ute 360 dager i året, men han hadde ikke egenkapital tilgjengelig en bolig til 8 millioner, altså ca 1.2 millioner.