Som Asbjørn sier
CORONASMITTEDE TOM (50) LÅ NI DØGN I KOMA: – BARE I STAND TIL Å EKSISTERE
«Kjør blått», sa ambulansepersonellet etter å ha hentet Tom Rosenvinge (50) opp fra kjellerleiligheten i hjemmet hans på Mogreina i Ullensaker. Han våknet ni døgn senere.
Det er det siste han husker, før han våknet av at en lege på Ahus sto over ham og ropte «Tom, du må våkne. Du har sovet i ni døgn».
Nå takker Rosenvinge helsearbeiderne som reddet livet hans.
– Jeg fikk med meg at han sa noe om at jeg hadde vært dårlig. Og jeg skjønte veldig raskt at jeg var veldig dårlig. Det var ikke noen tvil om det. Det å ha corona, er ikke som å ha en influensa. Det er en helt annen følelse. Du er koblet opp på absolutt alt som er. Kroppen hadde fått så juling. Jeg var bare i stand til å eksistere, forteller Rosenvinge til VG.
– Han ble innlagt med en alvorlig pneumoni (lungebetennelse). Tilstanden var kritisk, og han ville sannsynligvis ikke overlevd uten respiratorbehandling, sier Magrit Jarlsdatter Hovind, lege i spesialisering ved infeksjonsmedisinsk avdeling på Ahus. Sykehuset bekrefter overfor VG at han er smittet av coronaviruset.
Rosenvinge er 50 år og kommunikasjonssjef i Norges Golfforbund. Han er utenfor den såkalte risikogruppen, men ble hardt rammet av coronaviruset.
Tom Rosenvinge og en kameratgjeng dro på skiferie til Østerrike i begynnelsen av mars. Det har de gjort i ti år, men for første gang reiste de til Ischgl. På dette tidspunktet var det ikke noe som tilsa at det skulle være coronatilfeller i Tirol. Rosenvinge forteller om en fin tur, middels vær og mye skikjøring på pudder.
De fant også et hyggelig sted for afterski, hvor de var tre dager på rad – puben Kitzloch, som VG tidligere har omtalt som «Corona-baren».
– Lørdag kveld begynte jeg å fryse. Jeg trodde det var en reaksjon på at jeg hadde kjørt tre dager på ski. Jeg tok et par piller, og så var det greit, sier Rosenvinge.
Det var ikke før han mellomlandet i Paris og fikk tekstmelding fra en kollega om at Kitzloch var stengt på grunn av coronasmitte, at han fikk en dårlig følelse. Da han landet på Gardermoen søndag kveld den 8. mars, fikk han beskjed av kona, som er sykepleier, om at han måtte i karantene. Han innlosjerte seg i husets kjellerleilighet, og testet positivt for viruset dagen etter.
– Da jeg fikk det påvist, var jeg ikke redd. Jeg synes det var kjedelig, men tenkte at det kom til å gå over. Det slo meg ikke i det hele tatt at det skulle utvikle seg til å bli noe som det skulle vise seg å bli. Ingenting tilsier at jeg skulle være i risikosonen. Det viser hvor skummelt det kan være med en sånn sykdom, forteller 50-åringen.
Men så smalt det. En uke etter han kom hjem fra Østerrike, ble han dårligere. Kona ble bekymret og ringte ambulanse. Han ble kjørt rett til til Ahus, lå koblet til respirator i ni døgn og husker ingenting.
I dag er han på bedringens vei, og er flyttet til et sykehus på Jessheim. Han ligger fortsatt i isolat, og har ikke sett familien med kone og tre barn siden 3. mars. I tiden fremover må han jobbe for å trene opp lungene og kroppen igjen.
– Akkurat nå er lungekapasiteten min omtrent som å puste gjennom en plastpose, sier han.
Rosenvinge ønsker å dele sin historie av to grunner:
– For det første synes jeg menneskene som jobber i frontlinjen, fortjener all mulig «cred» for det de gjør hver eneste dag. De eksponerer seg selv for viruset, og står likevel på med både faglig kompetanse og en type verdighet overfor pasientene som det bare er å ta av seg hatten for. Dette er ikke bare hverdagshelter, det er mennesker som redder liv hver dag. Det står det voldsom respekt av, forteller han og fortsetter:
– For det andre, er det ikke sånn at du trenger å være 80+ for å bli angrepet hardt av denne sykdommen. Den kan faktisk slå til uansett. Jeg vet ikke hvorfor jeg ble angrepet så hardt, men det viser at man må ta dette på alvor. Det er ikke sånn at det bare er folk med luftveisinfeksjoner eller andre komplikasjoner som blir angrepet. Det kan tydeligvis slå til på hvem som helst, og det er litt skummelt å tenke på.
Han håper alle nå tar situasjonen på alvor.
– Jeg ville satt ting litt i perspektiv, og tenkt på hva det er som til syvende og sist betyr noe for deg hver eneste dag. For meg er det familien. Jeg kommer nok til å være ganske forsiktig fremover, selv om jeg nå visstnok skal være immun, sier han.
Rosenvinge får reise hjem kommende mandag, og får da endelig møte familien for første gang på en måned. Da han lå i koma, fikk familien kun informasjon via telefon.
– Kona mi er den som virkelig har stått i det. Jeg har jo sovet i ni døgn. Det å være pårørende i en sånn situasjon, og ikke vite hva som skjer og bare måtte forholde seg til en telefon, det er veldig vanskelig. Det har vært tøft for resten av familien, forteller han og fortsetter:
– Og ikke bare for dem, men venner og bekjente rundt også. De hadde aldri trodd dette kunne skje, og plutselig opplever de at de har en far, mann og kompis som ligger og kjemper for livet på grunn av en skitur til Ischgl.
– Tilstanden var kritisk
Rosenvinge understreker flere ganger hvor takknemlig han er overfor de ansatte på Ahus når VG snakker med ham. Blant dem er altså Magrit Jarlsdatter Hovind, lege i spesialisering ved infeksjonsmedisinsk avdeling.
– Erfaringen her på Ahus er at vi har fått flere gjennom respiratorbehandlingen og foreløpig har vi ikke hatt noen dødsfall blant dem som har vært respiratorbehandlet, forteller hun om situasjonen på Ahus.
– Hvor uvanlig er det at mennesker utenfor risikogruppen blir så hardt rammet?
– Det er vanskelig å gi noe prosenttall når man ikke vet hvor høyt det totale antallet smittede er. Og det tror man jo er betydelig høyere enn antallet som har testet positivt. Av dem, er det en lav andel som blir så dårlig at de må respiratorbehandles. Men vi har sett et høyere antall av yngre pasienter uten mange tilleggssykdommer i forhold til det vi ser til vanlig, svarer legen.
Hun forteller også at det er vanlig at sykdommen slår hardere til etter syv-åtte dager, som i Rosenvinges tilfelle.
– Vi er derfor oppmerksomme på hvor i sykdomsforløpet de er når de innlegges, sier Hovind.