Mandag var jeg på besøk hos skinkemannen. Jeg hadde før bare møtt ham på Oslo Hifi Center i skjorte og slips. Og klær skaper jo folk, som kjent. De skaper i hvert fall en oppfatning av folk, vil jeg si.
Det første som møtte meg, da jeg parkerte utenfor, var en rød Ford Mustang. To-dørs MED barnesete. Hmmm.....stemte ikke helt med oppfatningen jeg hadde av Øystein fra tidligere møter.
Her må jeg avbryte meg selv og si at jeg synes det er utrolig spennende og hyggelig å møte en hifi-pusher på hjemmebane. Det er første og foreløpig eneste gang jeg har blitt invitert på platesnurring av en slik. Og generelt er det den hyggeligste overraskelsen med hifi-hobbyen, å få gå på besøk til - og motta besøk fra - andre som er opptatt av dette merkelige fenomenet hifi. For å generalisere litt, må jeg si at hifi-folk som gruppe er en utrolig fin gjeng! Og Øystein er absolutt intet unntak.
Det å komme inn i hans hule må jeg si var en utrolig fascinerende opplevelse. Det har sittet i siden tirsdag, og jeg måtte rett og slett bruke noen dager for å la det synke inn, og finne ut hvordan jeg kunne formulere det. Årsaken til det er at Øystein, og rommet hans med en gang fort kan oppfattes som prototypen på Hifinerden. Her er det så mange duppeditter at jeg ikke kan telle. Det er flere antistatiske verktøy enn jeg har elementer i høyttalerne mine. Og - det er ikke bare plata som blir antistatisk behandlet. Neida, høyttalere, subber osv... Det er kabler som tar like mye plass som de elektroniske komponentene. Det er flere strømrelaterte produkter enn lydproduserende produkter. Det er steiner. Det er dempeputer, dempeplater, dempeføtter, dempeditt og datt. Og så er det et par tårn av noen tynne høyttalere, med ca en hel masse små fulltoneelementer i.
Jeg beskriver dette på denne måten, fordi det for meg er en ganske fremmed tilnærming til lyd og musikk. Jeg er utdannet, og har jobbet i mange år, som lydtekniker. I den bransjen finnes det bare to type kabler - de som virker og de som ikke virker. Så å si at jeg var en kabelskeptiker da jeg tok opp igjen hifi-hobbyen er en underdrivelse. Jeg har imidlertid hatt nok aha-opplevelser til å være åpen for å bli motbevist.
Vel inne i Øysteins hule, etter å ha tatt et kjapt overblikk over det tekniske, slukkes lyset og Madonna(!) settes på - etter at jeg har bekjent meg som popfan. Det er en litt merkelig opplevelse å høre Madonna på dette anlegget. Klarer ikke å sette helt fingeren på det. I ettertid har jeg skjønt at jeg måtte venne meg litt til lyden, da det det er så annerledes fra det jeg er vant til. Det som umiddelbart opplevdes positivt var bredden i lydbildet, både i det horisontale og vertikale planet. Synth-arpeggioer syntes å bevege seg i begge disse planene, og var i hvert fall veldig brede. Samtidig var Madonna rett foran oss. Vi gikk videre til Deep Purple, Peter Gabriel, Donald Fagen og Sting. Blant annet. Det meste etter ønsker fra meg.
Så hvordan låt det? Øystein har bestilt en helt ærlig tilbakemelding. Jeg har allerede beskrevet en bredde som få kan matche. Det er nesten en slags live-feeling, et konsertoppsett. Utrolig fascinerende lydbilde. Samtidig var det noe jeg ikke likte, og det var vanskelig å sette fingeren på det. Etter å ha tenkt på det lenge, tror jeg det har å gjøre med at dette systemet prioriterer alt i lydbildet, alternativt at det ikke prioriterer noe. Det er litt vanskelig å forklare. Det oppleves litt som at alle elementene i lydbildet, alle frekvensene, kjemper om den samme plassen. Mulig dette har med fulltonerene å gjøre, og at det er uvant for meg å lytte til. Jeg har etter hvert forstått at hvis man skal prioritere noe, må man nedprioritere noe annet. Det tror jeg vil være mitt råd til Øystein. Om han trenger det
Litt mer konkret, så synes jeg nok at mellomtonen, både midtre og nedre tok litt for mye plass. Vi jobbet litt med deling til subbene, og jeg mener at det ble en ganske stor forbedring bare å senke fra 125Hz til 100Hz. Ideelt sett, tror jeg den burde ligget på 90-95Hz, hvis det var mulig. I tillegg hevet vi nivået på subbene 1-2dB. Til sammen gav dette etter min mening mer fysisk opplevd bass (helt uten å ta negativt overhånd), og det gav litt mer rom og ro i nedre mellomtone/øvre bass.
Til slutt. Det som gjorde mest inntrykk på meg denne kvelden var ikke anlegget. Det var mannen som eier det, og hans fantastiske entusiasme og musikkglede. Når vi hørte musikk, var han like engasjert og «inne i» musikken, uansett hva vi hørte på. Det ble overtydelig at dette hifi-systemet var til for å gi en størst mulig musikkopplevelse, ikke for å studere god lyd. Og hans ydmykhet i forhold til at ting kan bli bedre, blant annet gjennom andres tilbakemeldinger, imponerte meg.
Dette var en kveld som satte dype positive spor, som har surret oppe i hodet mitt den siste uken. Og hovedårsaken til det er Øystein. Det ble en felles musikkopplevelse i stedet for en kveld med fokus på duppeditter.
Takk, Øystein!
