Det er åpenbart at vi som lyttere hører forskjellig, og har ulike preferanser. Bare det gjør at det er vanskelig å enes om hva riktig lyd er.
Lydbildet fra stereoen er kun en konstruksjon - mange hender inne før vi får lyden ut på anlegget - lydobjekter mic'et og produsert - nært, noe sært, noe dårlig, noe med begrensinger osv - hør på et samlealbum og få variasjonene på rekke og rad. Et rasjonelt utgangspunkt er å tro at vi som lyttere ønsker å få lyden så nær det naturlige som mulig. I alle fall stemmer og akustiske instrumenter, som er våre naturlige og daglige referanser. Eller et piano eller gitar (blokkfløyte?) som mange har i heimen. Fiolin, bratsj, cello - fløyten og trompeten til korpsbarna? Alt lyder forskjellig i ulike rom, men "ekte" lyd gjenkjennes av hjernen. I søken etter en referanse er det tydeligvis konkurrerende leire:
A) Måling, hvor ideen er at det som måles sier hele sannheten om reprodusering av lydsignaler, og hvor målinger derfor kan gå inn og erstatte lytteren som lytter. Her trenger man bare å måle forvrengning, så har man svaret på "ekte" lyd - den perfekte referanse for ingeniøren i sitt verksted med sitt måleutstyr, som utvikler nye produkter - og nok en "lyd"referanse motivert utifra nettopp dette utgangspunktet. En komponert med null forvrenging vil være den perfekte referanse. Målt signal inn = målt signal ut = sant.
B) Lytteren som bruker ørene som referanseverktøy - lyd som i summen av anlegget - reprodusering av lydobjekter vurdert opp mot daglige hørbare referanser som stemmer og instrumenter/konserter i akustiske rom (elektronisk musikk har per se ingen "objektiv" referanse mot naturlig lyd). Her vil en god innspilling (f.eks på CD) som i stor grad gjengir lydobjekter naturlig være en god referanse i sammensetningen av et anlegg (om enn vi måtte være uenige om oppfattelsen av "naturlig", så er det en annen referanse enn tilnærmingen gjennom måling).
Med både en A og en B, så får referanse-regnestykket tilsynelatende mange svar: Noen kommer ut med AA, noen AB, BA, BB (nei, BB er helt forsvunnet ned i lomma på AA, uten tvil
).
Men merk: For alt med rendyrket A i seg, så står og faller den enorme skråsikkerheten - denne for alt og alle, til alle tider - på at målinger kan erstatte ører. Og måtte man basert på A høre noe ganske annet enn det man opplever fra sine naturlige referanser i hverdagen, så vil A'ere si det er ørene det er noe feil med. Overraskende nok vet du det bare ikke selv. Man må bare få det forklart av de som skjønner seg på slikt, og så skjønner man at man har hørt feil hele livet, når man tenker nøye på det. Jo mer det sies, jo mer plausibelt blir det - det at man egentlig ikke hører så godt. For bør vi ikke i vitenskapens navn innse at virkeligheten egentlig er litt grå, ofte med litt syntestisk, avlivet tilsmak?
Problemet oppstår jo når A tilnærmingen ikke gir lytteren noe som likner på referansen B. Nettopp det mange (de fleste?) lyttere opplever. Egentlig, i all høflighet.
Dette betyr ikke at måling ikke har noe for seg, at fysiske sammenhenger kan neglisjeres, men det betyr at hoppet til mer og mer "ekte" lyd nok ikke går gjennom å jage desimaler i forvrengning etter komma. Som referanse fungerer A helt perfekt som (en hvilkensomhelst) virtuell referanse man kan etablere, men som erstatning for en troverdig gjengivelse av en fiolin f.eks.; ganske uegnet - med mindre du lagde den fiolinen på sløyden selv da.
På vegne av vanvittig mange (- og ikke minst alle stakkars fioliner og celloer der ute)