Kult at du bruker et storband som eksempel! For å ta det ett hakk videre er det et poeng at en musiker vil utvikle et klangideal på bakgrunn av hvor de vanligvis spiller. Nærfeltmikrofonering vil sånn sett kunne gjøre en veldig stor forskjell – hvis en musiker prøver å fylle et stort rom må det være mer diskant i klangen, eller med andre ord må mer av overtonespekteret få lov til å synge med. Denne forskjellen er nyttig om man spiller uten å tenke på mikrofonering, men med en gang man skal forsterke eller ta opp lyden må dette tas hensyn til.
Jeg har sjøl spilt saksofon i snart 30 år. Klangen i instrumentet er fleksibel i og for seg, men det som gjør den helt store forskjellen er å velge et munnstykke med en indre geometri som passer til musikerens klangideal.
Her er et typisk klassisk munnstykke, som gir en ekstremt konsentrert lyd med relativt lite overtonespekter. Dette gir en klang som fungerer godt i relativt små saler og sammen med andre akustiske instrumenter:
Vis vedlegget 711300
Det som gir munnstykket denne karakteristikken er at det ikke er noen baffel (åpningen skråner jevnt fra spissen og inn mot kammeret), at åpningen – dvs. avstanden mellom munnstykkespissen og flisa – er veldig liten, og at selve kammeret er stort og rundt. Resultatet er en klarinett-aktig lyd som dette:
Som sax-lyd funket dette fint så lenge idealet var "klarinett som kunne spille sterkt", men med en gang trommesett ble en greie og gitarer ble elektriske trengtes mer futt.
Da ble munnstykker som
dette konstruert:
Vis vedlegget 711314
Legg merke til den ekstreme baffelen (den skråner nesten ikke fra spissen og inn, før den 'knekker' skarpt inn mot kammeret). Her er også åpningen, altså avstanden fra flisa til munnstykkespissen, enorm. Lyden blir noe à la dette:
Poenget med å vise fram dette er at dersom du tar opp lyden av en saksofonist med det første munnstykket ekstremt nært og en med det andre på lang avstand, så vil de sannsynligvis ikke høres så veldig forskjellig ut. Valget av munnstykke er en EQ-justering som finner sted lenge før opptaket begynner. Dette gjør opptakssituasjonen ganske komplisert, fordi storbandopptak har noen motstridende suksesskriterier:
1) Alle musikerne har et ansvar for å spille sånn at det passer inn i helheten. Derfor bør hele bandet helst spille i samme rom, uten noe særlig avstand mellom seg, så alle kan justere intonasjon, volum og klang så det låter bra sammen.
2) Dette er ikke så lett å få til i et studio, fordi et storband lager ekstremt mye lyd – 100 dB+. Ta med i betraktninga at alle har behov for å høre bass og trommer godt, for å spille sammen, og det blir mye søl sjøl i store, dempa rom. Da kan man a) enten ta opp hele bandet i et
veldig stort og dempa rom*, eller så kan man b) spille samtidig, men i ulike rom, med micen nært. F.eks. sånn som dette:
**
3) Velger man løsning b) over, altså nærfeltopptak, vil en saksofonist med et munnstykke med ekstrem baffel og stor åpning måtte EQ-justeres for å høres fornuftig ut i det hele tatt. Det hele må også nivåjusteres for at det skal være balanse mellom rekkene. Som regel blir resultatet at saksofonene blir litt for sterke i forhold til hvordan det låter i konsertlokalet. Opptaket vil da låte bra, men ikke "naturlig", hvis meningen var å gjenskape hva lyden i konsertlokalet ville vært.
De gangene jeg har vært i studio og/eller spilt med forsterking, har jeg følt at jeg har hørtes ut som meg sjøl. Men lyden ut har nok likevel vært veldig forskjellig i de forskjellige sammenhengene, enten på grunn av at jeg har prøvd å tilpasse meg ulike lydsettinger, på grunn av mikrofonplassering og -valg, eller på grunn av lydteknikerens skruing.
Jeg tror ikke jeg kan konkludere med hva dette betyr for hi-fi, men kan la det være et innspill til om hvor mange kabelmeter unna "the real thing" en lydmaster er.
* En av de store utfordringene med dette er å klare å forsterke bassen på en måte som gjør at musikerne hører den,
og den høres bra ut på opptaket.
** Ekstremversjon: