Jeg synes ikke å vise til politisk sedvane er godt nok grunnlag for det standpunktet man har landet på i denne saken, nei. Avståelse av juridisk beslutningsmyndighet til EU eller andre overnasjonale fora er såpass fundamentale beslutninger å ta at det burde vært avklart i forhold til Grunnloven for lenge siden. Hvem som kan lastes for at det ikke har skjedd er kanskje ikke så viktig. Stortinget burde ha avklart dette fortløpende etterhvert som sakene kom opp, men så har altså Høyesterett sittet passivt og sett på dette gjennom årene uten å ha sagt fra om at vi kanskje bør se på den juridiske grenseoppgangen vis a vis EU. Det burde de ha gjort. Å ikke ha gjort det ser vi nå resultatet av. Slik jeg tolker Høyesterett setter man nå lovparagrafene til side og konkluderer med at politiske sedvane går foran. Å ha unnlatt å gjøre offentligheten oppmerksom på at dette kunne bli resultatet av gjentatte og omfattende juridiske avståelser til EU over mange år er - etter mitt syn - såpass alvorlig at man kunne mistenke rettssystemet for å kastrere seg selv av politiske årsaker.
Maktfordelingsprinsippet er uhyre viktig. En del av den dømmende dels ansvar må være å si fra når den lovgivende del nærmer seg eller trår over grenser satt i lovverket. I denne saken har den ikke gjort det.
Maktfordelingsprinsippet er uhyre viktig. En del av den dømmende dels ansvar må være å si fra når den lovgivende del nærmer seg eller trår over grenser satt i lovverket. I denne saken har den ikke gjort det.
Sist redigert: