Det jeg reagerer på er at MQA på en eller annen måte
både skal være lossless
og bedre enn lossless. Mulig det er filosofen i meg som krangler på logikken her, men det er vanskelig for meg å fatte at MQA skal (som de sier i
reklamen sin):
a) Være lossless, som jeg forstår som null bit-tap i forhold til originalfila, dvs. null endring av originalfila
b) være bedre enn lossless, som må innebære en eller annen endring av originalfila (og dette sier de jo selv at foregår)
c) representere det innspillingsteknikeren og musikerne intenderte at opptaket skulle være
d) … men likevel endre på masteren som innspillingsteknikeren og musikerne kvitterte ut
Så mine problemer er egentlig ikke det tekniske. Jeg har verken ører eller hode til å skjønne hva som foregår med fila, reint teknisk, når den går fra FLAC (eller hva det er) til MQA. Det er heller det logiske i det som jeg ikke får til å gå opp. Det er fullt mulig jeg har en for rigid tolkning av hva "lossless" betyr, men sånn jeg forstår det handler det om at originalfila ikke skal endres, og skal kunne gjenopprettes bit-for-bit etter pakking.
Det er også mulig at jeg blir forutinntatt når MQAs representanter opptrer fullstendig useriøst som her (for ikke å snakke om at konferansearrangørene ikke har gjort jobben sin – de burde hatt en ordstyrer):
Hadde MQA promotert seg som det de er – en lossy kodek som noen ganger kan låte bedre, og hvis det er brukt riktig muligens kan gi en form for kvalitetssikring fra innspilling til avspilling – så ville jeg nok ikke reagert. Men de sier jo ikke det.
De sier ting som
"TAKE ME THERE – To the original performance. Wherever you listen." Men når Tidal kjører hauggamle filer gjennom MQA, så har jo det ingenting med den originale opptredenen å gjøre. I mange tilfeller ble den også tatt opp på bånd eller voks. Hvordan skal MQA-enkoding ta oss tilbake til det opprinnelige?
"MQA retains 100% of the original recording". Men det stemmer jo ikke, spesielt ikke når man skal kvantifisere det som prosenter – med mindre man mener noe helt eget med hva "the original recording" er, altså noe annet enn informasjonen på [det digitale] opptaket. Det blir også vanskelig å telle til 100% når det originale opptaket skjedde analogt – med mindre man går for 24/192 eller noe som bør kunne fange absolutt alt som er interessant på opptaket.
MQA, sånn jeg forstår det, blir solgt inn som noe som er ektere enn prim. Nærmere originalen enn originalen sjøl. Men hele greia i MQA er å endre på opprinnelsesfila. Åssen kan de vite at denne endringa gjør originalen mer original? Og hva betyr det, egentlig?
For å ta det filosofiske helt ut er dette god, gammel metafysisk hybris. Man lengter til en eller annen original, det opprinnelige, autentiske, ekte, sanne, som viser seg gang på gang å være helt umulig å få tak på. Hver gang vi tror vi har fått tak på den, så viser den seg å være en illusjon, og vi må leite videre. Lengselen etter det opprinnelige sitter så dypt i oss i Vesten at det går tydeligvis an å selge sand i Sahara om man bare skriver reklameteksten riktig. Det store problemet er selvfølgelig at det ikke egentlig blir solgt inn til forbrukeren som en vare blant mange, men til strømmetjenestene. Da blir det mindre viktig hva vi som spesielt interesserte liker eller ikke liker. Vi risikerer å bli fanget i en standard som, så vidt jeg kan forstå, bare MQA tjener på.
Etter min mening det aller beste ennå, da spesielt fra Sheffield.LAB og JVC Victor.
www.stereophile.com
soundexpert.org
