– Man kan ha ganske store endringer i livskvalitet uten at det gjør utslag på vår psykiske helse. I Norge tyder alt på at de aller fleste har klart seg fint under pandemien, utdyper han.
For de aller fleste har pandemien hatt begrenset negativ betydning av alvorlig art. For egen del, summasummarum, egentlig med et "positivt" fortegn.
Ja, jo - jeg har sosialt sett hatt et kjedeligere år enn normalt, og det er mye jeg skulle gjort og som det var planlagt å delta på, men - lite det ikke går an å "ta igjen". Mao - ingen ting å klage over.
Jeg - og de fleste har/burde ha stor medfølelse med de som har- og har hatt det tungt. Spesielt tenker jeg på:
* Barn og unge som lever i hjem preget av rus og vold - eller på annen måte dårlige oppvekstvilkår, hvilket trolig også har forsterket seg i mange tilfeller. Samtidig har de hatt redusert tilgang til "støtteapparatet".
* Ungdom, som har "mistet" en veldig viktig fase i livet, som de ikke får igjen.
* De som har vært nødt til å stenge virksomheten sin, har gått konkurs, eller mistet jobben som følge av pålagt nedstengning - eller som konsekvens av det.
De som faller inn under kategorien "psykisk lidende" er det egentlig vanskelig å si noe konkret om, da det spenner over et så vidt spekter av ulike diagnoser.
De jeg ikke har like stor medfølelse, eller sympati for er alle de som faktisk syter og klager fordi de under nedstenging og restriksjoner:
* Rett og slett kun kjeder seg og klager over at de ikke får gjort ditt-og-datt
* Ikke får dratt på harry-tur til Svinesund
* Ikke får spilt "
fopall på løkka" med kompisene
* Ikke får trent fordi treningssenteret er stengt
* Ikke får reist på tur, eller ferie til utlandet
* Ikke får deltatt på- eller arrangert "større" fester og selskaper (inkl russ)
+ div andre "begrensninger" man burde holdt seg for god til å klage over.