Men det føltes godt oppå platået. Fantastisk rundsikt. Sommeren -21 blir betraktelig roligere, og da står mange, mange turer på blokka. Høyt og lavt.
Har en 26' plastsjark som får ny motor på forsommeren. Om ikke i år, så er mangedagsturer rundt øya et mål som henger høyt. Lavt er også bra, bare det er blekkstilla.
Snickers;
Tungt om faen, vått som tørt. Men belønninga venter på toppen. Bla mange artige reaksjoner fra turister m/høydeskrekk. Sjokoladen og kaffen og utsikta er dog den beste. Og neddoverturen - alltid et hødepunkt for en som ikke er alt for overivrig som geit. Ikke rare hoh på dette fjellet - kun litt over 600m, men det merkes når man starter på null.
Silda;
Tillater meg å legge ut et bilde som er stært fra en vennefamilie som var på midnattstur på Segla. Egentlig så misunner jeg dem akkuret denne opplevelen noe sånn inni et eller annet.
Mer fjell...
Torkil heter den nye go'ingen i familien. Tanta og onkelen hannes påspanderte guttongen to søndager og malte dette bildet på det kommende gutterommet. Håper og tror at dette gir mange undrende og oppdagerske øyeblikk. Vakkert i allefall, for en flyglad bestefar.
Ukas lediggang har ikke ført med seg så mye å vise fram.
Har brukt en del av den på å nærme meg ferdiggjøring av Bænkefræsarn som het Pinnebordfresen før. Navnet ble feil etter hvert som idéene la seg utenpå hverandre og bruksområdene utvidet. Litt gjenstår ennå, men endene begynner å møte hverandre. Stort prosjekt på et lite fotavtrykk. 395x395 lusne millimeter utgjør hovedarbeidsflaten, men likevel skal denne maskinen tilby fem forskjellige funksjoner pluss noen av- og påtillegg som forlengelse av bordplater samt avsugning i to forskjellige ender.
Rundingsfræsarn fra lang tid tilbake, og en greie jeg har lært å like supergodt, har innebygget mikrojustering. Denne har vært litt lodden – litt treg og med for stor dødgang. I Rev2 har jeg innført to kulelager samt 8mm gjengeskrue der det var 6mm før. Bedre system definitivt, men jeg er spent på om jeg har fått det helt som jeg vil i førsteforsøket av andreforsøket. Om ikke, har jeg et tredjeforsøk, som egentlig er andreforsøk av andreforsøket, foran meg.
L100-Vannabiene har fått sine terminaler. Kompisen, med en helt annen tilnærming, fikk også sine.
Inni kassene har trompetfottårnene blitt laget og fastgjort. Vi lager de samme beina som L100 leveres med i dag. Disse får antakelig henge med det neste paret av akkurat de samme som kommer til å komme med blå fronter. Lengdeavstivere er også kommet på plass. Mellom disse kommer et lag med asfaltmasse og et lag til – kryssfinér denne gangen. Det tror jeg tar dræpen på veggflagring. Topplata får også din løsning med dobbeltvegg og dempemasse innimellom.
Og så gikk jeg endelig på en skikkelig smell. Foto denne gangen. Trodde jeg var ferdig med dette nå, men kjente at det begynte å rykke litt i lemmene og måtte gå noen runder med egenterapi før jeg fant medusinen. Har levd i ammetåka noen år nå, og hatt m a n g e kamaersystem som jeg aldri har funnet meg hjemme i. SLR-karriæren startet i Båtsfjord tidlig på syttitallet. Feskearbeid og med grei tilgang til arbeidstimer og god lønningspose for en femtenåring. Med en Nikkormat Ftn bodde i jakkelomma i flere år og som som til slutt havnet hos Terje i Gratangen, en skolekamerat fra hine hårde. Denne ble etterfulgt av Olympus XA, Nikon FE2, Canon F1, Nikon F3HP, etpar Nikoner til som føltes som bare plast. Og til slutt tre Lumixer. To av de siste lever godt ennå, og de beholder jeg som fest- og fjellturskameraer – ingen gir mer valuta tilbake enn disse til dette og om gubben triller nedover ei steinur, er ikke verdien av disse så svær at det tar oppmerksomheta vekk fra den forulykkede. Det er viktig at familien ikke settes overfor et valg der fotografiapparatet blir viktigere enn familiens overhode. Klokka tikker, og jeg ser at denne linkinga blir utriveligere og utriveligere……
Aldri har jeg vel egentlig vært særlig fornøyd med fotolivet etter at det analoge 36x24-formatet ble borte i dimman. Men nå gjør jeg et forsøk på å ta det tilbake. Opprettholer selvsagt det digitale – noe annet ville vært selvmord. Analogi i dag og med mine muligheter og innsatsvilje, hadde vært helt tullete. Men jeg tar tilbake 36x24 der 50mm er 50mm og er ferdigsnakka.
Denne uka grein jeg derfor av meg selv til meg selv en ny Nikon. Z 6II med Nikkor Z 24-70 f/2,8 S ble det. Pluss et blitz-system fra Godox – V1 med tigger. Summa summarum er dette antakelig langt, langt forbi overkill for mitt vedkommende, men jeg har funnet nok unnskyldninger til at omgivelsene forhåpentligvis ikke legger meg i lenker.
Takk Vidar, for vene ord. Men det er neppe noen ny Ansel Adams i emming her. Som alltid, så er det stasen man kler på seg som skaper mannen - myself inkludert. Vakre kvinner, vakre viner, vakre biler, vakre verktøy, vakre møbler, vakker elektronikkinnpakking og vakre kameraer - etpar av disse har jeg klart å pakke meg inn i, men jeg venter fremdeles på at lynet skal slå ned akkurat her.
Jepp, Vidar.
Nettokrympen er nå sju cm mot ti som det var på sitt svatreste. Beste kiropraktortime, det svalestupet fra en vaklevoren kongebalkong.
Høydaren er imidlertid 42m friluftssvev med dobbelt Araber pluss en ny 6-7m-stoppesprett før motorsykkelturen var over. Reiste meg opp etterpå og gikk litt før jeg ramla over, da også.
På tide med en skallesjekk hos deg? Er det noen forskningsmidler å hente i et "Prosjekt OB-BB" ?
Nokså utrolig hva enkelte finner på for å vise seg fram..... Nuvel... løkka er som kjent større enn forstanden, og bra er det. Utrolig hva man egentlig har sluppet unna med opp i gjennom åra...
Jepp, Vidar.
Nettokrympen er nå sju cm mot ti som det var på sitt svatreste. Beste kiropraktortime, det svalestupet fra en vaklevoren kongebalkong.
Høydaren er imidlertid 42m friluftssvev med dobbelt Araber pluss en ny 6-7m-stoppesprett før motorsykkelturen var over. Reiste meg opp etterpå og gikk litt før jeg ramla over, da også.
På tide med en skallesjekk hos deg? Er det noen forskningsmidler å hente i et "Prosjekt OB-BB" ?
Nokså utrolig hva enkelte finner på for å vise seg fram..... Nuvel... løkka er som kjent større enn forstanden, og bra er det. Utrolig hva man egentlig har sluppet unna med opp i gjennom åra...
Det blir bare tre,- så vi mangler en.... ingen av oss er på linje med Fetter Anton, så blir det å velge mellom Klodrik, Guffen, uheldige Donald..... eller noe sånt...
Rudigfræseran - den lille og den store - hadde bruk for en liten oppdatering. Fininnstillinga hadde en lægg som gjorde at man mistet litt oversikt i fininnstillingsprosessen. Så pass utrivelig at det måtte gjøres noe med. Dette, i tillegg til å forbedre ergonomien førte til en ganske så ny utforming. Det nye designet fungerer overmåte godt, og har meg den fine go´følelsen jeg var på jakt etter.
Kameraet ble i løpet av uka komplett og jeg har fått prøvd det litt under ulike forhold. Drita artig med et fett og lyssterkt zoom-objektiv, ei grei CCD-brikke og kapabel prossesering. Selv i dunkel kosebelysning ble bildene av lillegutten svært så akseptable. Med en ISO på godtogvel 50000 skal man likevel ikke satse på de store forstørrelsene om ikke korning er en ønsket effekt. Utrolig artig likevel, og spesielt artig at eldstegutten fikk lyst på speilrefleks. Lite aner han om hvor mye et sånt oppsett svir på pongen om man labber blind inn i denne verdenen.
Ei grind foran trappa på Gjerdrum står for tur, så selv om jeg venter på av/på-bryter til Bænkefræsarn, så tok jeg tak i den ene av funksjonene til denne lille go´klompen. Pinnefræsarn får bli første mann ut. Litt kiling i magan, men det var bare å hoppe i det.
To diametre ble testet ut i dag – 12mm og 15mm. En lang eikeluring på 2,4m med ø15mm og to av hver – eik og bjørk – på ø12mm gir meg et håp om at jeg er på rett vei. Litt modifikasjon bare, med en lengre inngang, så tror jeg at vi er der.
Har også lagt ut en liten snutt som viser hvordan den fungerte:
Koser meg her inne, sammen med dere, titt og ofte. Fremdeles synes jeg det er ganske så skralt med byggeprosjekter, men følger med på hva de store gutta rundhåndet deler med oss andre. Både de verste gærningene som handler exotica som han Tykjen og den gjengen som har exoticaen inni skallen. Bruker ikke allverdens tid, men er innom en snartur stort sett daglig. Takk til dere alle for gratis og tidvis høyverdig lektyre.
Et relativt rart skoleår har dette vært. Nedstengning, rødt nivå, gult nivå. Men vi har fått dette til å gå rundt og håper at virkemidlene har vært så pass energiske og vitaminholdige at jeg har vært med på å rekruttere mange til et liv i sponhaugen.
Det rare med pedagokk, er at man skjønner mer og mer hvo lite man har skjønt av den etter hvert som årene renner på. Men kanskje ikke i den retninga ministreriet sier sølvmyntene ligger. Fra å være helt styrt av undervisningsplaner (langt ifra sant, egentlig, men det er det de ønsker, de som sitter og lager floskelreform på floskelreform), tar jeg meg den frihet å avvike mer og mer fra disse. Uten at jeg tror innholdet og utgangen av Vg1 forsemres det spøtt av dette.
Tillater meg å gi litt faen i delmålene. Veien inn til helheten ligger nødvendigvis ikke der i min fasit, men for andre kan det selvfølgelig virke. Å prøve å se ungene, forstå hvem de er, hvilken ballast de har med seg i både negativ og positiv forstand er viktig. Å bygge undervisning på menneskelighet uten av den grunn å framstå som en kladd, virker bedre synes jeg. Tilråde og fraråde gjennom det året vi har sammen.
Iallefullefall, så nærmer lærerferien seg med stormskritt, og gleder meg som en unge til å ta fatt på en tilværelse i nord som ikke blir helt tafatt i år heller. Fjorårssommeren og sommeren før der og sommeren før der og….. hadde alle sine forhåndsdefinerte gjøremål. Så også i år, men det kommende omfanget er adskillig mindre krevende og uten tidslimit og avhengighet av godvær.
De to nye rommene som kom til i andreetasjen skal få sin innredning og tilstøtende rom skal sys sammen med disse. Senja får også sitt Loft. Quadene som jeg grein til meg fra Espen i Harstad skal endelig få sin plass. Musikk, film og generell rømningsmulighet fra resten av feriebønsjen blir dets primære funksjon. Et pustehull er det meninga det skal bli.
I høst ble Henne og jeg besteforeldre og etter hvert som dette nye mennesket vokser seg fast i oss, innser jeg at vi ikke slipper unna det som skjer inni oss, vi heller. Og skjønner hvorfor besteforeldre alltid har virket helt tullete. Og at vi ikke vil bli noe annet, vi heller. På tross av at tretti år puss har blitt skyflet på oss, står vi fremdeles stronk, begge vi to halvgamle. Med godt rotfeste, men med nok livserfaring til å tørre å by på litt mer enn å bare være passivt tilstede.
Om ungene vil det, skal vi legge til rette for at Lysnes og Senja skal bli det ønskede feriemålet i god tid framover, så vi legger det praktiske til rette så godt vi formår. For et-par dager siden var vi derfor og hentet oss en åttseters gammelVito som sammen med Corollaen utgjør transporttilbudene rundt på øya og diverse. Litt TLC har den gamle dama fått, mest for moro men artig å få skrubbet av henne litt oksydasjon, flikket litt på steinspruting på panseret og litt voks til slutt.
To havkajakker lander også i fjæra tidlig på sommeren sånn at Henne og jeg får tatt oss noen romantiske turer i kveldsskjømringa om ungene allerede ikke har lagt beslag på fordonene.
En 26-fots sjark med ny gammelmotor ligger forhåpentligvis også i båtplassen vår i løpet av forsommeren, så det blir råd for et eller annet sjøvêr, med eller uten haill.
Findrodling og -odling av egne ferdigheter har tatt det meste av den tilbakelagte vinteren. Artig å hente tilbake svunnen kunnskap og svunne ferdigheter. Mye verktøyfjas har det blitt. Kjøpt litt nytt og kjøpt litt gammelt, så nå er jeg ganske velfødd, føler jeg. Mett i magen og fitt får fait. Fått tak i akkurat det jeg ville. Børset når jeg hadde råd, bygger/bygger når innfallene kommer, så når jeg er pangsjonær, samler jeg sammen rasket og stabler det inn på et eller annet verksted på Lysnes. Maskinbygginga har egentlig fått overtaket, men sånn blir det når det ene innfallet biter det andre i ræva. Egentlig artig (og lurt) å veksle mellom oppstart av nytt og ferdigstillelse av gammelt har jeg erfart. Veien tilbake er ofte veldig lang – mye, kanskje det meste, profiterer på langheving og -steking sånn at man ikke får for mange rårender inni bakverket.
Sorby-jerna som jeg kjøpte brukt er pusset og polert og har fått ny laserbrent logo to lakkstrøk.
Ei ny (den siste!) ladning fra Ashley Iles har ankommet kongeriket. Fette, peise nye huljern og v-jern i et edruelig antall. Disse, sammen med de andre som jeg har hatt noen år nå, har også fått innsviing av logo fordi jeg syntes det såg så tøft ut på Sorbyene. Det ble det også på disse, synes jeg.
Bænkefræsarn begynner nå å gjøre krav på plass i arsenalet. Etter et-par forsøk med tilhørende ombygninger av ekstras virker nå rundingjiggen upåklagelig og jeg har produsert meter på meter med femten- og trettiåttemillimeters rundstokker på en måte som jeg ikke har sett det gjort før. Ubetalelig å se hvordan runde hull sentrerer firkanter og vice versa. Begge var løsningene på problemer jeg gikk meg bittelitt fast i ei stund. Den lille jævelen begynner virkelig å gjøre krav på plass, ja.
Femtenmillimeterspinnene er laget til ei grind som skal holde det lille barnet vekke fra trappa og halvannentommerne er til et lekeprosjekt som ligger til hevings. Inntil videre har det blitt noen skruer og mutre og til jul blir det kanskje noen rullpresser utover i slekta. Etter hvert håper jeg det lander noen idéer som går mot et Meccano-like system til Torkil. Kanskje han etter hvert kan få en trehjulssykkel i julegave som han må montere selv. Og kanskje en sånn liten gravemaskin av tre som han kan skru sammen selv - vi får se om det ikke ramler inn noe systematisk i en eller annen komatisk tilstand.
På lydfronten har det skjedd en god del rydding. Masse pre og post er kastet. Tror et snes kasser havnet på Berger avfalldeponi rundt juletider. Hvert av rommene oppe kommer til å få sitt system av forskjellig karakter selv om Henne ikke vet det ennå.
Kjenner at jeg suger litt på gammelkaramellen for tida. Det siste som gikk ut av kommunen til Asker for fitrering, var det wannabe-JBL-prosjektet jeg har holdt på med ei stund nå. Ikke så mye JBL, egentlig. Kun 123’ern er den som hører sammen med looket. Siste kontakten jeg hadde med Liliya var da jeg handlet disse fra ham. De har nå fått rett farge på membranen og gjør seg ganske så godt sammen med resten. Jeg kommer til å lage et par til, men med de blå L100-frontene og til disse har jeg fått laget et stand som ligner på det som JBL leverer til sine L100. Kanskje dette paret med original bestykning, altså andre mellomtoner og diskanter. Selv om dette nok ikke når opp mot JBL/Seas-komboen.
En kollega av meg, Svensken, lot seg smitte av min gjør-det-selv-sykdom for et-par år siden, og jeg har hatt ham med meg på et parallelt design, men hans prosjekt ble bestykket med Eighteen i bunnnen og JBL øverst. Ganske likt mitt – i alle fall så likt at han har kjørt unisont med meg og føler at han har bygget sitt første skryteprosjekt. Forresten så tar han det så langt ut at han nå eier en SHD og her et-par potente amper fra Audiophonics på vei hitover.
Kassene til disse er forresten bygget opp som tolags med demping med Casco belegglim innimellom. Dette ga så gode resultat dempningsmessig at jeg tar det med meg videre i et annet prosjekt som er i emninga. Denne løsninga har en fuggel pepi og pepi om, og endelig gikk det inn i denne skallen - og jeg har vanskelig for å tro at jeg noensinne kommer til å se meg tilbake. Ganske dramatiske saker, må jeg få si.
JBL/Seas-prosjektet ble bygget av 19+12mm pluss limskikt. I det nye prosjekter som jeg holder på å lage pressmaler til, tyner jeg det ganske mye. Her kommer jeg til å gå for 2x8mm veggtykkelse.
Når man formlimer to sjikt, oppstår noe som heter spring-back som kan forsterke eller svekke bøyinga. Forsterking ved mange sjikt og urealim. I mitt tilfelle, med PVA-c skjer det man synes er naturlig – knekken går litt tilbake. Derfor har jeg måttet lage større stigninger i jiggen – ikke alt går som det skal, mao. Bedritne kasser.
Men jeg kommer dit jeg skal etter hvert, men først er det en luring i Vestby, som jeg har satt meg i bunnløs gjeld til, som skal ha sitt å leke med. Tipper han etter hvert kommer til å legge ut litt skryt – et tosjiktsprosjekt, dette også.
Jo, det gjør det. Men de er for urealim (karbamid) og høyfrekvensliming. Da lager man alltid formen litt åpnere enn buen man ønsker seg.
PVA-c, som jeg må forholde meg til, er termoplastisk og sliter derfor med kaldflyt (sjiktene sklir om belastningen blir tilstrekkelig).
Prøvogfeil er derfor min hverdag. Den dagen kommer en gsng hvert 20. år, så jeg kaster en ball og ser hvor den lander. Neste gang prøver dobler jeg kanskje og så håper jeg det ikke blir den tredje.
Burde ha spurt ekspertisen her inne før jeg starta, men får gjøre det nå tenker jeg
Ikke for seint å rense og starte på nytt tror jeg.
Driver å refresh'er kabinettene til et par Tannoy Berkley, i all hovedsak prøver å få mere liv i valnøtt fineren.
Rensa kabinettene med Liberon møbelrens og stålull nr 0000.
Deretter et lag med Liberon Finishing Oil.
Så Liberon Black Bison Voks.
Men ikke helt fornøyd med resultatet.
i all hovedsak på toppen av høyttalerne. De var veldig bleika / slitt før jeg starta.
Blei betraktelig bedre men fortsatt litt skjoldete synes jeg og fargen er fortsatt lysere enn sidene.
Så må spørre her om gode råd:
- skulle jeg oljet ett strøk til ?
- evt skulle jeg kanskje brukt anna type olje
- Skulle jeg ikke oljet, kun vokset ?
Stingis;
Det du har gjort, er helt sikkert, helt rett.
Nå vet jeg ikke hva resttykkelsen på fineret til Tannoy er etter behandlinga de får hos dem, men jeg tipper det ennå er en del å gå på.
Tåler antakelig en jamningsrunde med oscillerende 120-korning før 180. Og en våt avslutning med 180 på kloss. Godt med olje og ikke la det gå tørt før du drar av resterende fukt med tørkerull. Skift og gjenta til papiret bare sklir bortetter.
Grunnen til skjolding er høyst sannsynlig at du har pusset ujamt nedi materialet stedvis. Dette retter du antakelig opp med maskinen. Om du ikke synes det er løsningen, er kloss helt innafor - egentlig det tryggeste og beste, egentlig. Ikke vær redd for å grovkorne - pass bare på å ikke stresse kanter og hjørner. Det er der faenskapet oppstår. 80- og 100-korning er helt konge, for øvrig.
50% opp i korning for hvert steg, er en grei regel som dekker de flestes behov.
Bruk undersida til testing.
Mørking og lysing avhenger mest av hvor dypt man har slipt og hvor mye oksydasjon og UV-bleking man har fått fjernet. Kirsebær er ekstrem på det området.
Ser man bort fra dette, fukter forskjellige løsemidler. Vann er en ekstremt dårlig fukter men faktisk en god løser. Tilsetter man imidlertid noe som bryter overflatehinna, som feks Zalo eller annen såpe, fukter vann perfekt. Og man får en atskillig bedre fargemetning ved vannbasert beising. Men det er ikke den veien du går nå.....
Jeg anbefaler derfor det jeg skrev lenger oppe. God sliping sånn at alt blir jamnt. Da har du på en måte starta på nytt. Jeg vil da anbefale en herdevoks og da kan du tom smelle til med en fargetilsatt, en. Den vil da både jamne ut og mørkne, noe som også vil jamne litt. Jeg anbefaler på det varmeste å slipe gugga inn og tørke godt- godt - av. Om du ønsker mer shine, kan du polere flaten opp i glans etter herding.
Fyr på om jeg gikk feil vei eller om noe var uklart. Systemene der ute kan jeg etterhvert relativt lite om, annet enn å kjenne produsentnavnene. Den siste tida har jeg lekt mest med Biltemas kinesiske olje og synes den er passe sexy.
Vanskelig å si herfra, men tror nok jeg ville ha gjort et lite stønr til med avvasking av voks/olje og litt mer sliping med kloss. 100- korning. Tror også jeg vil ha valgt en litt fargetilsatt olje eller voks som sluttbehandling.
Men vær forsiktig.
Overraskende at det ikke ga dypere toning, men som sagt, så har jeg ikke overblikket.
Undersiden er et bra sted å være når man holder på med sånt.
Gud løkk.
BB
Grublet litt.....
Tror den voksen fukter relativt dårlig. Dette sammen med ujamn sliping resulterer i de skjoldene.Forsterker egentlig min oppfatning av hvorfor skjoldene har oppstått.
Dypsliping og fargeoljing med eventuell voksing til slutt burde være grei medusin. Etter at olja har herdet godt.
Jeg har gjort som deg på mine Epos, for et år siden la jeg på ett lag med Liberon møbelolje, det ble noe skjoldete etter bare et par måneder. Denne gangen la jeg på fem lag over en periode på syv dager, det ble et veldig bra resultat. Vurderte også voks som deg, men ville prøve med olje først og ble veldig godt fornøyd med resultatet. Gjenstår å se hvordan de står seg over tid, men da vet jeg hva flere lag med olje kan gi av resultat om ikke annet.
Jeg har gjort som deg på mine Epos, for et år siden la jeg på ett lag med Liberon møbelolje, det ble noe skjoldete etter bare et par måneder. Denne gangen la jeg på fem lag over en periode på syv dager, det ble et veldig bra resultat. Vurderte også voks som deg, men ville prøve med olje først og ble veldig godt fornøyd med resultatet. Gjenstår å se hvordan de står seg over tid, men da vet jeg hva flere lag med olje kan gi av resultat om ikke annet.
Får prøve med olje.
Men de har/hadde matt overflate så fortsatt litt i villrede her.
Kan jo selvsagt skyldes at de var veldig slitt.
De andre som jeg oljet fikk blank / hard overflate slik disse.
Silda;
Kinesisk treolje som jeg skrøt av tidligere er ganske så matt. Så matt at Svensken vurderte å glanse den litt opp på sitt bygge. Den er mager og bygger lite.
Hvis du ikke blir fornøyd med what ever du finner på, fås det jo en masse fint prelimt finer å kjøpe som du kan stryke på. Ikke sikkert at du blir direkte ufornøyd etterpå.
De to gærningene du deler DNA med (eller er det tre?) smetter sikkert kroksa på seg og kommer labbende for å gi deg ei hand å holde i.
Eller så kan du ta med deg stæsjet og komme en snartur innom Lysnes, så ordner vi sikkert det der?
Et lite treliters Dayton/Vifa-prosjekt er under oppseiling. Diskanten får foreløpig kun en kondensator i serie. Ikke helt etter boka, kanskje, men det forrige oppsettet med samme innmat låt så artig at jeg pakker om en gang til.
Kun sirkelsag er lov til å bruke. Et stillbart bor og en fasefres. Et prosjekt der alle innstillinger jeg må gjøre på saga, er lagt inn i datategninga.
Mye grubbelering rundt alt, egentlig. Dritten er vridd alle veier. Og tida flyr som faen må jeg medgi når skallen må vries.
Sukkerbiten skal stå med en diagonal i lodd. De horisontale snittene skal derfor skrås 45 grader og disse snittene skal treffe de loddrette sporene i front. Uten trapping i overgangene er ønskemålet.
Saga er supernøyaktig og takler tidels millimeter helt fint. Men jeg skulle likevel ønske meg et stepp opp til. Mye vil ha mer og Fanden vil ha fler - hadde vært deilig med hundredeler også.
Resultatet ble greit - selv om jeg måtte nøye meg med 65.7mm i stedet for 65,66.
Prosjektet handler som sagt om å gi meg selv en nøtt, men det skal innrømmes at det også gjøres for å tyne eldstegutten som jeg synes begynner å vise denne Høvdingen litt for lite respekt. Hvis null oppnås med dette, får jeg vri skruen litt til, til. Ennå litt saft igjen i Gubben, kjenner jeg