Det er selvfølgelig bra fagbevegelsen vant fram her, men noe annet enn vi snakket om. Her handler det ikke om lønnsforhandling. Finnes det noen eksempler på at staten har brukt tvungen lønnsnemd og etterkommet arbeidernes lønnskrav?
Det er lett å mystifisere kapitalismen, slik du gjør, ved å sause en hel del sammen slik at man ikke får øye på de iboende drivkreftene i systemet. At arbeiderne kompenseres ved pensjonssparing (pensjonsfond, aksjeopsjoner etc.) endrer ikke de grunnleggende forhold ved kapitalismen: Eiendomsretten og dermed styringsretten til produksjonsmidlene befinner seg fortsatt hos eierne (hovedaksjonærene). Noe annet ville vært oppsiktvekkende. Hvorfor i alle dager skulle kapitaleiere frivillig si i fra seg sine lovlige privilegier? Dette må du nesten utdype mer for at det skal være mulig å ta deg seriøst.
Et annet moment som du syner å ignorere: Pensjonsfondssparing baserer seg på utbytting av arbeidere (ofte i andre land), dermed er det jo ikke slik at den kapitalistiske relasjon (utbytting av arbeidskraft for profitt) er opphevet.
Videre hadde det jo vært interessant om du la fram noe tallmateriale på hvor mange arbeidstakere som faktisk har aksjeopsjonsavtaler i bedriften sin. Er det noe som er representativt for den gjennomsittlige arbeidstaker, eller er det noe som tilfaller en litt mindre gruppe privilegerte ansatte? Fint om du kan dokumentere påstandene dine slik at det er mulig å forholde seg til dem som mer enn anekdotiske bevis.
Hvis vi snakker generelt om pensjon, så er jo heller trenden at den går i retning av individualisering og privatisering. Staten abdiserer i stadig større grad for pensjonsansvaret og avkrever i større grad individet å investere til sin egen pensjon. Dette har ingenting med at arbeidstakere blir "kapitalister" heller tvert om fører det til en enda større avhengighet av bank- og finansbransjen.
Ingen har hevdet at "kapitalens andel av verdiskapnigna alltid øker". Ikke jeg. Og du finner selvfølgelig ikke noe slikt hos Marx heller. Jeg vet ikke om du har lest Kapitalen, men der redegjør han tydelig for at dette er snakk om en iboende tendens, men som kan motvirkes av andre samfunnsmessige bevegelser. Spørsmålet om revolusjon og sosial-demokratisk reformisme er jo noe Marx aktivt tar stilling analyserer og tar stilling til.
Marx teori, kort oppsummert, er følgende: Som følge av den kapitalistiske konkurransen, må kapitalistene investere i fast kapital for å øke produktiviteten. Dette fører logisk til at "kapitalens organiske sammensetning" forskyves i favør fast kapital. Siden det bare, logisk nok, er gjennom utbytting av arbeidskraft merverdi kan skapes, så vil (1.) profittratene falle . For å motvirke denne tendensen har kapitalistene en rekke vertkøy, jeg gidder ikke å nevne alle, men oppkjøp og fusjoner er et av de viktigste. Dette fører dermed til en kapitalkonsentrasjon (2.).
Både (1.) fallende profittrater og (2.) kapitalkonsentrasjon kan undersøkes empirisk. Se bilde for 1. Når det gjelder 2. kapitalkonsentrasjon er jo nettopp Pikettys (her har du svaret på hvorfor jeg henviser til Piketty) empiriske arbeid svært verifiserende for Marx`teori, selv om Pikettys analyse og årsaksforklaringer er annerledes og mer overfladisk, etter min mening.
Uansett er jo Pikettys konklusjon at det er en tendens i kapitalismen til at formuer vil vokse raskere enn økonomien forøvrig (bla. lønninger). Denne tendensen har tiltatt ekstremt (Pikettys egne ord) de siste 30 - 40 årene. I Norge observerer vi den samme tendensen med reallønnsnedgang/stagnasjon for vanlige inntekter, mens formuer vokser ekstremt. Jeg gidder ikke å lete fram tall for å illustrere dette, for enhver som gidder kan søke seg frem til dette. Dag & Tid hadde forøvrig en artikkel på dette for
Du har helt rett i at Pikettys analyse ikke er marxistisk. Det uttrykker han helt eksplisitt. Likevel sammenfaller empirien hans med de samme tendensene Marx analyserer med sin teori. Piketty har, ifølge ham selv, forøvrig aldri lest kapitalen, og på de stedene han forsøker å redegjøre for hans standpunkt, bommer han, slik du gjør med en deterministisk tilskriving.
Hvordan fremveksten av "managerial class" skulle stå i noen motsetning til en marxistisk analyse, er over min fatteevne. Du gjør jo heller ikke noe forsøk på å forklare hvorfor. Under dagens kapitalisme er ikke det personlige forholdet kapitalist-arbeider det dominerende, sjøl om det fortsatt er der. Eierskapet er ofte organisert i aksjeselskaper hvor det formelle eierskapet får sitt juridiske uttrykk i eiendomsrett til aksjer. Eierskapet til et selskap fordeles således på en rekke personer som igjen er representert gjennom selskaper, og på den måten skjules. Å finne fram til den personlige eier, blir som å skrelle en løk. Det er mange lag som må skrelles vekk før kjernen kommer for dagen. I tillegg kommer det vi kan kalle det reelle eierskap som oppebærer profitt gjennom lån til selskapet slik som obligasjonseiere og banker. Men vi kan ikke stoppe ved disse juridiske og finansielle kapitalformene. Tilhørighet i kapitalistklassen har også de som på annen måte får tilgang til profitten. Derfor går det et skille i bedriftene mellom ledere som har inntekter utover hva som følger av den alminnelige lønnsdannelsen i en så stor grad at det er naturlig å si at de har tilgang til profitten. Millionlønningene til ledere som vi stadig hører om, forteller nettopp om sosiale sjikt med en slik tilgang. Ledere i statlige næringsvirksomheter hører antakelig også med i kapitalistklassen når dannelsen av deres inntekter bestemmes av private lederes tilgang på profitt. Den umiddelbare kilden til inntektene kan således ikke være avgjørende, men deres samfunnsmessige rolle.
Dette er bare tullball. For det første gjør Piketty en statistisk operasjonalisering av inntekts- og formue-grupper på tvers av land, han gjør ingen klasseanalyse. Du (mis)bruker ham på en måte du ikke finner grunnlag for i teksten hans. For han skriver rett før sitatet ditt: "Det er ikke vår hensikt å leke politi overfor ordbøker og språkbruk. I disse spørsmålene om benevnelser har alle rett samtidig som de også tar feil".
Du misforstår rett og slett hvordan vitenskaplige definisjoner fungerer. Piketty bruker en annen definisjon enn Marx. Det er fordi de to forsøker å gjøre ulike ting med sin analyse. Piketty skriver selv: "...(V)årt eneste mål: å kunne sammenligne struklturen i ulikhetene i samfunn som ligger langt fra hverandre i tid og rom, samfunn som i utgangspunktet er svært forskjellige, og særlig samfunn som bruker vidt forskjellige ord og begreper om de sosiale gruppene de består av. Begrepene desiler og persentiler er en smule abstrakte og temmelig blottet for poetisk klang".
Marx ga oss et analyseapparat for kapitalismens iboende mekanismer og motsetninger. Hos Marx er kapitalismen forstått som en dynamisk sosial relasjon, ikke som ting, konkrete grupper eller personer, men relasjonen (motsetninga) mellom arbeid og kapital. Det er ikke kapitalisten personifisert med flosshatt og sigar som er interessant, men hvordan økonomien organisert på en kapitalistisk måte fungerer.
For det første diskuteres Marx i innledninga av boken, og det er på ingen måte i lys av forvrenging av data" eller "forutinntatte oppfatninger". Tvert i mot understreker Piketty viktigheten av Marx prinsipp om "uendelig kapitalakkumulasjon" som jo ligger inspirasjonsmessig til grunn for Pikettys prosjekt. Det er ikke uten grunn Pikettys boktittel henspiller på Marx Kapitalen. Hadde Piketty hatt samme oppfatning av deg, ville han selvfølgelig ikke gjort det.
Din gjengivelse av boka er, som jeg har vist, SVÆRT lite troverdig. Derfor er jeg heller ikke overrasket over at du konkretiserer hvem du sikter til med "forstokkede akademikere" og hvor du finner dette i boka. Uansett er du jo på et fullstendig sidespor som ikke har relevans for noe av det jeg har skrevet.
