Det er lett å bli med på bølgen med å jage i flokk mot et fåtall vaksinemotstandere, det kan fort ta form av mobbing.
Men så lurer jeg på, i det filosofiske hjørne, om kanskje det er ok på et eller annet plan å være en del av den mobben? For om vi tenker oss at noen sier: -Jeg foretrekker å kjøre bil med en 3 - 4 - 5 halvlitere innabords, for min personlige dømmekraft sier meg at det går fint, og myndighetenes pålegg om absolutt edruelighet gir liten mening!
Da vil de aller, aller fleste av oss med en viss rett hevde at dette er ikke ok. Fordi du setter deg selv og andre i en potensielt farlig situasjon, du utsetter din familie for en mulig belastning, og du viser med all mulig tydelighet at du stort sett er opptatt av deg selv, og få andre. Dårlig sammenligning med vaksine? Muligens. Men som fyllekjører utsetter du et fåtall uskyldige for fare og mulig død, og du utsetter definitivt deg selv for det samme. Mye av det samme kan faktisk sies om å nekte vaksinering; du utsetter deg selv for en åpenbar fare for både alvorlig sykdom og død, og du risikerer å ta med deg dine nære og kjære, samt tilfeldige bekjente eller kunder i butikken på reisen.
Jeg er i utgangspunktet tilhenger av fritt valg med hensyn til vaksinering. Men om det var snakk om et virus som dreper mellom 50 og 80% av de smittede? Frivillig vaksine fortsatt? Og om svaret på dette spørsmålet er "nei", hvor eksakt bør grensen gå? For å samle dette til et spørsmål: Er det ok å utsette andre for mulig sykdom og død basert på egen dømmekraft? Og spiller det i så fall noen rolle om denne dømmekraften baserer seg på beviselig feilaktige oppfatninger av virkeligheten?