Energiloven var en dristig reform som fra den ene dagen til den andre flyttet makt fra produsenter til forbrukere.
hvem var disse forbrukerne? hvem snakker vi om?
Konkurransen i strømmarkedet er en illusjon, mener tidligere strømtopp, som sier at nettselskapene bør ta seg av strømsalget også. Ikke alle er enig.
www.vg.no
alt er enkelt og klart: fra synapsene som var med på å berike det norske språk med energiloven:
«Som konsulent i Miljøverndepartementet tidlig på 80-tallet foreslo jeg at et kraftmarked kunne bidra til å prioritere de billigste og mest miljøvennlige kraftprosjektene. Disse tankene ble omtalt i stortingsmeldingen om «Samlet plan for vassdrag» og representerer innfallsporten til arbeidet med energiloven som jeg var med å skrive i 1990, som embetsmann i Olje- og energidepartementet.
Formålet med loven, som trådte i kraft i 1991, var leveringssikker, miljøvennlig og kostnadseffektiv strøm til norske kunder. Prisen på strøm i markedet skulle være avgjørende for investeringer i både ny produksjon og enøk hos forbrukerne. Loven skulle hindre subsidiering av kraftproduksjon. Varig, netto krafteksport kunne bare unntaksvis tillates. Gevinsten av vår billige vannkraft skulle komme både norske husholdninger og næringsliv til gode.
Loven tar utgangspunkt i samfunnsøkonomiske prinsipper. Utgifter og gevinster må forvaltes slik at markedet fungerer best mulig og slik at nettleien i minst mulig grad påvirker kundenes strømkostnad. Fra 1997 har Finansdepartementet beregnet vannkraftens grunnrente. Den er i dag stor nok til å kunne betale det aller meste av nettkostnadene til både næringsliv og husholdninger.
Et nytt prinsipp i loven var at vanlige strømkunder skulle få kjøpe strøm direkte fra kraftmarkedet. En viktig, og internasjonalt unik, oppgradering av markedsrollen til vanlige strømkunder og gjør dem – som gruppe – til en likeverdig motpart til kraftprodusentene.
Men hva har skjedd?
Husholdningene belastes med en urimelig høy andel av kraftsystemets kostnader for strømnettet og uten at de får en eierandel av den kapital de tilfører strømnettet gjennom nettleien. Vi har akseptert en EU-regel som begrenser kraftprodusentenes betaling for nettet. NVE presser kundene til å kjøpe strøm fra «strømleverandører» med en avgift og hindrer dem i å kjøpe strøm fra samme marked som produsenter – slik loven gir dem rett til. Lovproposisjonen om «grønne sertifikater» tvinger strømkunden til å subsidiere kraftprodusenter, men proposisjonen redegjorde ikke for hvordan dette undergraver kraftmarkedets rolle for vanlige strømkunder.
Norge har inngått internasjonale avtaler om energimarked og klimasamarbeid. Dette er formål man kan ha sympati for, men internasjonale avtaler endrer ikke automatisk norsk lovverk. Avtalene har endret hvordan kostnader og gevinster fordeles i norsk kraftsektor. Avtalene påvirker energilovens opprinnelige formål, noe som krever egen lovbehandling. Strømkundene som gruppe havner utenfor de politiske prosessene. Fordeling av kostnader og gevinster er normalt politiske valg som må drøftes av politikere og ikke besluttes internt i forvaltningen.
Dagens praktisering av energiloven kan være i strid med lovens opprinnelige formål. Særlig gjelder dette etableringen av ordningen med «grønne sertifikater» som i praksis er subsidiering av strømproduksjon, noe som kommer i konflikt med den selvstendige markedsrollen energiloven gir vanlige strømkunder. Ordningen ble vedtatt uten at Stortinget ble orientert om økonomiske konsekvensene for kraftmarkedet som helhet.
Kanskje er det behov for mer elektrisitet av klimahensyn, men energilovens opprinnelige rolle gir ikke grunnlag for dagens massive utbygging av vindkraft. Norske husholdninger skal ikke belastes med andre lands klimatiltak (EU).
Energiloven hindrer ikke bygging av vindkraft, men prosjektene må vise seg miljøvennlige, klare seg med nasjonal strømpris og betale fullt ut for alle kostnader de påfører strømnettet. Det gjør de ikke i dag!»
www.svk.se
www.nrk.no
.
