Det enkle er ofte det beste er det visst noe som heter.
Min tilbakemelding var nok destillert og noe forenklet, men tankene jeg sitter igjen med er ikke det. For jeg underspilte opplevelsen av drahjelp vs ikke drahjelp fra rommet. Finnes det noe galt eller riktig? Hva er best, god romklang eller minimal romklang?
Første spor vi satt på virket så annerledes når det kom til vokalen at jeg bare måtte smile og dra inn. Peggy Lee ble liksom stående der for seg selv, liten og spe. Så satt vi på musikk med mer ambience og rommet på opptaket fylte rommet. Etterhvert som vi hørte på mer og mer gjentok dette seg vekselvis. Konklusjonen er at rommet i stor grad er tatt ut av likninga og at vi sitter igjen med det som er registrert av mikrofonene og kjørt gjennom de forskjellige prosessene i studioet/konsertsalene.
Hva jeg foretrekker er jeg usikker på og kanskje uviktig? Det som er viktig er en bevissthet på hva som skjer med de forskjellige tilnærmingene. Hører man mye live musikk, musikk med romklang og musikk tatt opp med mic i diffust felt, føler jeg nok at din tilnærming er den beste ut i fra en opplevelse. Mitt noe mer levende rom vil nok tilføre, kanskje unødig, ambience og forstyrre litt. På tørre opptak ønsker jeg kanskje litt mer kobling med rommet, mao ikke høre det som det er.
Tror det blir vanskelig å få i både og pose og sekk, men jeg tror ikke det nødvendigvis er noe rett og galt heller. En må liksom føle seg frem. Kan tenkes at jeg ønsker å gjøre mitt rom litt mer presist med tid, men gå litt forsiktig frem.
Uansett, dette var en utelukkende positiv og lærerik opplevelse for meg! Hadde jeg vært en rosemaler og en drømmer hadde jeg sikkert kunne dratt på, men som du påpekte, jeg har nok litt for mye bakkekontakt. Du har uten tvil i mine øyne et "blameless" oppsett som sikkert Douglas Self ville kalt det. Så tett på perfeksjon at det kun er dagsformen og det menneskelige som setter begrensningene.