vi har jo blitt eksponert for mearsheimer her i tråden. her er en kritikk. (en annen kritikk/alternativt syn er jo også presentert her i tråden.)
(eller: hvordan redde den antivestlige ideologi.)
(bak betalingsmur; legger ut googletrans)
www.faz.net
(google trans)
Russland er ikke en biljardball hvis innside er uinteressant: John Mearsheimers syn på Putin og NATO avslører hva som er uvirkelig med teorien om realisme. Et gjesteinnlegg.
John Mearsheimer, professor ved University of Chicago, er verdens mest kjente talsmann for «realisme», en teori om global politikk. Hans intellektuelle forfedre er Hans J. Morgenthau, Henry Kissinger og Kenneth N. Waltz. I realismen representerer verdenspolitikken et anarkistisk system preget av stormaktenes maktstreving, som strukturelt står i et motstridende forhold til hverandre. Muligheten for krig er alltid innskrevet i ham. Verdenspolitikk kan bare temmes hvis stormaktene balanserer hverandre. På denne bakgrunn har John Mearsheimer i en rekke godt mottatte opptredener forklart hvorfor Vesten bærer ansvaret for krisen i Ukraina – senest 15. februar ved King's College i London.
Fra dette synspunktet er det spesielt intensjonserklæringer om å bane vei for Ukraina inn i NATO, formelt gjort på NATO-toppmøtet i Bucuresti i 2008 og igjen i 2018, som krenket den russiske innflytelsessfæren og gjorde en sterk russisk reaksjon uunnværlig. . I Forbundsrepublikken innehas en lignende stilling særlig av personer som tilhører eller står Venstrepartiet nær. Sahra Wagenknecht er den mest kjente talskvinnen for denne gruppen. Hun liker også å påpeke tvetydigheten i den vestlige posisjonen, fordi USA også hadde ført en krig i Irak som brøt med folkeretten og det var ingen reaksjon som kunne sammenlignes med dagens på den tiden. I mer abstrakte versjoner av denne posisjonen nevnes også den tyske våpenindustriens interesser. Sistnevnte finnes ikke i Mearsheimer, men han motsatte seg også offentlig Irak-krigen i 2002. Den beskrevne koalisjonen er enda mer overraskende når man tenker på at det også finnes tilhengere av disse argumentene i AfD. «Strange bedfellows» kaller de det på engelsk.
Men en koalisjon er ikke feil bare fordi den er rar. Og selv om det Gregor Gysi sa er riktig, at denne posisjonen er uttrykt med en skremmende «mangel på følelser angående angrepskrigen, de døde, de skadde og de lidende» i Ukraina og det handler først og fremst om «antivestlig ideologi» for å spare, kan analysen fortsatt gjelde. Så hva er poenget med synspunktet om at Vesten er ansvarlig for dødfallet i Ukraina og derfor er en del av skylden for krigen? Lite – er svaret.
"Den konvensjonelle visdommen om Ukrainas atomvåpen er feil"
På den ene siden hjelper en nærmere titt på teorien til å identifisere svakhetene ved denne kritikken av Vesten. Realismen kjenner bare stormaktenes interesser. Hvis man tar synspunktet til denne teorien, så er det ingen ekstern posisjon som en bestemt politikk kan kritiseres som "uansvarlig" i betydningen av helheten. John Mearsheimer viser oss dette selv.
Da han så på de globale politiske endringene fra et annet perspektiv, spådde han først på begynnelsen av 1990-tallet at Tyskland ville bli en atommakt innen ti år; han mente også: burde være. I 1993 anbefalte han å utstyre Ukraina med atomvåpen. På den tiden skrev han: «Den konvensjonelle visdommen om Ukrainas atomvåpen er feil. Faktisk burde Ukraina blitt oppmuntret til å bygge sin egen kjernefysiske avskrekking så snart de erklærte uavhengighet. Selv nå er det en feil å oppfordre Ukraina til å bli en ikke-kjernefysisk stat.» Kanskje han hadde rett. Men det ville definitivt vært en provokasjon fra Russland. Og en betydelig større enn våpenleveransene til Ukraina de siste årene.
Det som i realismen må sees på som en trussel fra den ene stormaktens synspunkt fremstår som helt nødvendig fra den andre stormaktens synspunkt. Dette er hva denne teorien ser på som essensen av det internasjonale systemet. Dette trenger ikke være feil, men det innebærer at realisme kommer frem til ulike anbefalinger og synspunkter avhengig av perspektivet. For det er alle stormakters oppgave å inneholde den andre siden.
Nasjonal selvbestemmelse er ikke en normativ bestanddel av verdenspolitikken
I Mearsheimers variant av realisme er stormaktene de avgjørende aktørene. Disse stormaktene trenger ikke å ta hensyn til det normative prinsippet om nasjonal selvbestemmelse. I følge teorien er det bare de statene som kan håndheve det for seg selv som har denne retten. Dermed går anerkjennelse av den russiske innflytelsessfæren nødvendigvis hånd i hånd med ignorering av nasjonal selvbestemmelse. Mearsheimer oversetter denne teoretiske antagelsen til beskrivelsen av den oransje revolusjonen: ifølge den var det ikke et kollektivt opprør av den ukrainske befolkningen, men en strategi fra Vesten. Nasjonal selvbestemmelse er uansett ikke en normativ bestanddel av verdenspolitikken i realismen, men i beste fall et argument i interessehevdelsen. Men det ser ikke ut til å være tilfelle siden avkoloniseringsbevegelsen, eller senest siden 1989. Det er nettopp på grunn av dette normbruddet at det er en så sterk reaksjon fra verdenssamfunnet.
Det avgjørende er imidlertid at realismens forklaring også lar avgjørende spørsmål stå ubesvart i den foreliggende sak. En kjent metafor for teorien beskriver verdenspolitikk som et biljardspill. I følge dette er stater biljardballer som kun samhandler med hverandre på deres ytre sider, kontrollert av rasjonelle beslutningssentre. Det indre av sfærene, dvs. det innenrikspolitiske og psykologiske grunnlaget for beslutningene, er irrelevant. Uten å se på disse prosessene og mulige feilvurderinger i Kreml, må tidspunktet for angrepet på Ukraina forbli et mysterium.
Hvorfor savnet Putin Donald Trumps presidentskap som en mulighet til å ta kontroll over Ukraina? På Trumps tid ville det absolutt ikke vært så vidtrekkende sanksjoner fra Vestens side. Det faktum at så mye penger gjenstår på de nå frosne kontoene til russiske oligarker peker også på alvorlige feilvurderinger fra Kreml om Vestens svar på invasjonen. Og hvorfor ble intervensjonen foretatt nå når det knapt var noen forsøk på å få Ukraina inn i NATO i overskuelig fremtid?
Russiske feilberegninger har økt
Nylige våpenforsendelser til Ukraina fungerte som en erstatning, ikke en varsler om Ukrainas NATO-medlemskap. Det var nettopp i denne substituerende forstand at Robert Habeck brakte våpenleveranser i spill i fjor sommer. Uansett så president Volodymyr Zelenskyj sjansen for at landet hans slutter seg til NATO stadig mindre: «Det er konkrete årsaker: motstanden til Russland og noen medlemsland i alliansen.» Så hvorfor invasjonen i et øyeblikk da Ukraina blir anerkjent, hvordan er den politiske motstanden i Russland tung? Svarene forblir den realistiske tolkningen av krigsskyldige.
Hvis hovedmålet med Russlands Ukraina-politikk var å hindre landet i å bli med i NATO, så har Russlands tidligere militære aksjoner på Krim og Donbass også vært ganske klønete. For først da endret vinden i hovedstaden i Ukraina. Zelenskyys forgjenger, Petro Porosjenko, svarte bare med å oppfordre til NATO-medlemskap under forutsetning av at folket ville bli enige i en folkeavstemning.
Med tesen om at NATOs ekspansjon østover var årsaken til krigen, er det heller ikke mulig å forstå hvorfor Putin nå tyr til rettferdiggjøringsnarrativer som omhandler tilsynelatende nazister i den ukrainske regjeringen (narkomane eller ei), folkemord og råhistoriske rekonstruksjoner.
Spørsmålet om timing kan forklares mye bedre med en annen teori. Putin kan ikke tolerere et demokratisk Ukraina på grunn av hans verdenssyn og hans egen evne til å holde seg ved makten. Og akkurat en slik utvikling har vi sett i Ukraina siden 2014 mot verdenstrenden. En gjenoppliving av demokratiseringsprosessen som nylig har gitt en anstendig grad av stabilitet og marginalisert Putin-styrkene i landet. I følge valgdemokratiindeksen til forskningsinstituttet V-Dem (Varieties of Democracy) har Ukraina blitt klassifisert som et demokrati igjen siden 2020.
I tillegg er det en åpenbar endring i Kreml. En tolkning av verden etter hvilken Russland og dets allierte blir konfrontert med det liberale Vesten, vant i økende grad. I tillegg har informasjonskanalene blitt innsnevret og feilvurderingene har økt: om ukrainernes militære beredskap, om liberale demokratiers og deres sivile samfunns vilje til å innføre sanksjoner og om styrken til det russiske militæret.
Krigen er et resultat av en systemisk kamp mellom et autokrati og en demokratiserende nabo. Den konkrete avgjørelsen, som tilsynelatende ble tatt i oktober i fjor, ble drevet av feilvurderinger forårsaket av strukturelle faktorer.
Det etterlater referansen til den amerikanske invasjonen av Irak. Bush-administrasjonens krig i Irak var tydelig i strid med folkeretten og mye mer skadelig for den liberale verdensorden enn den russiske aggresjonen i dag, fordi det drastiske normbruddet ble møtt med et senking av skuldrene, mens det i dag er sanksjonert. Men fordømmelsen av den amerikanske invasjonen av Irak rettferdiggjør på ingen måte krigen i dag. Noen ganger insinueres dette annerledes.
På ett viktig sted finner jeg imidlertid også ligningen for frihånd. USA har fratatt Irak en autoritær, umenneskelig regjering, med den naive ideen om at når Saddam Hussein er borte, vil et vestlig orientert demokrati utvikle seg i løpet av demokratisk selvbestemmelse. Internasjonal støtte ble åpent søkt på forhånd. Selv om denne ideen viste seg å være en fatal feilvurdering (og ledsaget av andre hensyn), er saken svært forskjellig fra krigen mot Ukraina. Dette handler om å frata en selvbestemt nasjon sin demokratiske regjering for å permanent kontrollere landet politisk utenfra. Og la oss ikke la oss lure igjen: Putin vil ha kontroll over hele landet. Fordi et selvbestemt Ukraina ville presse mot vest med den største besluttsomhet.
Forfatteren er professor i internasjonale relasjoner ved Freie Universität Berlin og direktør for Global Governance Department ved Berlin Social Science Center.
(eller: hvordan redde den antivestlige ideologi.)
(bak betalingsmur; legger ut googletrans)
Putin im Krieg gegen die Ukraine: Mearsheimers Realismus-Theorie
Russland ist keine Billardkugel, deren Inneres uninteressant wäre: John Mearsheimers Sicht auf Putin und die NATO offenbart das Unrealistische an der Theorie des Realismus. Ein Gastbeitrag.
www.faz.net
(google trans)
Russland er ikke en biljardball hvis innside er uinteressant: John Mearsheimers syn på Putin og NATO avslører hva som er uvirkelig med teorien om realisme. Et gjesteinnlegg.
John Mearsheimer, professor ved University of Chicago, er verdens mest kjente talsmann for «realisme», en teori om global politikk. Hans intellektuelle forfedre er Hans J. Morgenthau, Henry Kissinger og Kenneth N. Waltz. I realismen representerer verdenspolitikken et anarkistisk system preget av stormaktenes maktstreving, som strukturelt står i et motstridende forhold til hverandre. Muligheten for krig er alltid innskrevet i ham. Verdenspolitikk kan bare temmes hvis stormaktene balanserer hverandre. På denne bakgrunn har John Mearsheimer i en rekke godt mottatte opptredener forklart hvorfor Vesten bærer ansvaret for krisen i Ukraina – senest 15. februar ved King's College i London.
Fra dette synspunktet er det spesielt intensjonserklæringer om å bane vei for Ukraina inn i NATO, formelt gjort på NATO-toppmøtet i Bucuresti i 2008 og igjen i 2018, som krenket den russiske innflytelsessfæren og gjorde en sterk russisk reaksjon uunnværlig. . I Forbundsrepublikken innehas en lignende stilling særlig av personer som tilhører eller står Venstrepartiet nær. Sahra Wagenknecht er den mest kjente talskvinnen for denne gruppen. Hun liker også å påpeke tvetydigheten i den vestlige posisjonen, fordi USA også hadde ført en krig i Irak som brøt med folkeretten og det var ingen reaksjon som kunne sammenlignes med dagens på den tiden. I mer abstrakte versjoner av denne posisjonen nevnes også den tyske våpenindustriens interesser. Sistnevnte finnes ikke i Mearsheimer, men han motsatte seg også offentlig Irak-krigen i 2002. Den beskrevne koalisjonen er enda mer overraskende når man tenker på at det også finnes tilhengere av disse argumentene i AfD. «Strange bedfellows» kaller de det på engelsk.
Men en koalisjon er ikke feil bare fordi den er rar. Og selv om det Gregor Gysi sa er riktig, at denne posisjonen er uttrykt med en skremmende «mangel på følelser angående angrepskrigen, de døde, de skadde og de lidende» i Ukraina og det handler først og fremst om «antivestlig ideologi» for å spare, kan analysen fortsatt gjelde. Så hva er poenget med synspunktet om at Vesten er ansvarlig for dødfallet i Ukraina og derfor er en del av skylden for krigen? Lite – er svaret.
"Den konvensjonelle visdommen om Ukrainas atomvåpen er feil"
På den ene siden hjelper en nærmere titt på teorien til å identifisere svakhetene ved denne kritikken av Vesten. Realismen kjenner bare stormaktenes interesser. Hvis man tar synspunktet til denne teorien, så er det ingen ekstern posisjon som en bestemt politikk kan kritiseres som "uansvarlig" i betydningen av helheten. John Mearsheimer viser oss dette selv.
Da han så på de globale politiske endringene fra et annet perspektiv, spådde han først på begynnelsen av 1990-tallet at Tyskland ville bli en atommakt innen ti år; han mente også: burde være. I 1993 anbefalte han å utstyre Ukraina med atomvåpen. På den tiden skrev han: «Den konvensjonelle visdommen om Ukrainas atomvåpen er feil. Faktisk burde Ukraina blitt oppmuntret til å bygge sin egen kjernefysiske avskrekking så snart de erklærte uavhengighet. Selv nå er det en feil å oppfordre Ukraina til å bli en ikke-kjernefysisk stat.» Kanskje han hadde rett. Men det ville definitivt vært en provokasjon fra Russland. Og en betydelig større enn våpenleveransene til Ukraina de siste årene.
Det som i realismen må sees på som en trussel fra den ene stormaktens synspunkt fremstår som helt nødvendig fra den andre stormaktens synspunkt. Dette er hva denne teorien ser på som essensen av det internasjonale systemet. Dette trenger ikke være feil, men det innebærer at realisme kommer frem til ulike anbefalinger og synspunkter avhengig av perspektivet. For det er alle stormakters oppgave å inneholde den andre siden.
Nasjonal selvbestemmelse er ikke en normativ bestanddel av verdenspolitikken
I Mearsheimers variant av realisme er stormaktene de avgjørende aktørene. Disse stormaktene trenger ikke å ta hensyn til det normative prinsippet om nasjonal selvbestemmelse. I følge teorien er det bare de statene som kan håndheve det for seg selv som har denne retten. Dermed går anerkjennelse av den russiske innflytelsessfæren nødvendigvis hånd i hånd med ignorering av nasjonal selvbestemmelse. Mearsheimer oversetter denne teoretiske antagelsen til beskrivelsen av den oransje revolusjonen: ifølge den var det ikke et kollektivt opprør av den ukrainske befolkningen, men en strategi fra Vesten. Nasjonal selvbestemmelse er uansett ikke en normativ bestanddel av verdenspolitikken i realismen, men i beste fall et argument i interessehevdelsen. Men det ser ikke ut til å være tilfelle siden avkoloniseringsbevegelsen, eller senest siden 1989. Det er nettopp på grunn av dette normbruddet at det er en så sterk reaksjon fra verdenssamfunnet.
Det avgjørende er imidlertid at realismens forklaring også lar avgjørende spørsmål stå ubesvart i den foreliggende sak. En kjent metafor for teorien beskriver verdenspolitikk som et biljardspill. I følge dette er stater biljardballer som kun samhandler med hverandre på deres ytre sider, kontrollert av rasjonelle beslutningssentre. Det indre av sfærene, dvs. det innenrikspolitiske og psykologiske grunnlaget for beslutningene, er irrelevant. Uten å se på disse prosessene og mulige feilvurderinger i Kreml, må tidspunktet for angrepet på Ukraina forbli et mysterium.
Hvorfor savnet Putin Donald Trumps presidentskap som en mulighet til å ta kontroll over Ukraina? På Trumps tid ville det absolutt ikke vært så vidtrekkende sanksjoner fra Vestens side. Det faktum at så mye penger gjenstår på de nå frosne kontoene til russiske oligarker peker også på alvorlige feilvurderinger fra Kreml om Vestens svar på invasjonen. Og hvorfor ble intervensjonen foretatt nå når det knapt var noen forsøk på å få Ukraina inn i NATO i overskuelig fremtid?
Russiske feilberegninger har økt
Nylige våpenforsendelser til Ukraina fungerte som en erstatning, ikke en varsler om Ukrainas NATO-medlemskap. Det var nettopp i denne substituerende forstand at Robert Habeck brakte våpenleveranser i spill i fjor sommer. Uansett så president Volodymyr Zelenskyj sjansen for at landet hans slutter seg til NATO stadig mindre: «Det er konkrete årsaker: motstanden til Russland og noen medlemsland i alliansen.» Så hvorfor invasjonen i et øyeblikk da Ukraina blir anerkjent, hvordan er den politiske motstanden i Russland tung? Svarene forblir den realistiske tolkningen av krigsskyldige.
Hvis hovedmålet med Russlands Ukraina-politikk var å hindre landet i å bli med i NATO, så har Russlands tidligere militære aksjoner på Krim og Donbass også vært ganske klønete. For først da endret vinden i hovedstaden i Ukraina. Zelenskyys forgjenger, Petro Porosjenko, svarte bare med å oppfordre til NATO-medlemskap under forutsetning av at folket ville bli enige i en folkeavstemning.
Med tesen om at NATOs ekspansjon østover var årsaken til krigen, er det heller ikke mulig å forstå hvorfor Putin nå tyr til rettferdiggjøringsnarrativer som omhandler tilsynelatende nazister i den ukrainske regjeringen (narkomane eller ei), folkemord og råhistoriske rekonstruksjoner.
Spørsmålet om timing kan forklares mye bedre med en annen teori. Putin kan ikke tolerere et demokratisk Ukraina på grunn av hans verdenssyn og hans egen evne til å holde seg ved makten. Og akkurat en slik utvikling har vi sett i Ukraina siden 2014 mot verdenstrenden. En gjenoppliving av demokratiseringsprosessen som nylig har gitt en anstendig grad av stabilitet og marginalisert Putin-styrkene i landet. I følge valgdemokratiindeksen til forskningsinstituttet V-Dem (Varieties of Democracy) har Ukraina blitt klassifisert som et demokrati igjen siden 2020.
I tillegg er det en åpenbar endring i Kreml. En tolkning av verden etter hvilken Russland og dets allierte blir konfrontert med det liberale Vesten, vant i økende grad. I tillegg har informasjonskanalene blitt innsnevret og feilvurderingene har økt: om ukrainernes militære beredskap, om liberale demokratiers og deres sivile samfunns vilje til å innføre sanksjoner og om styrken til det russiske militæret.
Krigen er et resultat av en systemisk kamp mellom et autokrati og en demokratiserende nabo. Den konkrete avgjørelsen, som tilsynelatende ble tatt i oktober i fjor, ble drevet av feilvurderinger forårsaket av strukturelle faktorer.
Det etterlater referansen til den amerikanske invasjonen av Irak. Bush-administrasjonens krig i Irak var tydelig i strid med folkeretten og mye mer skadelig for den liberale verdensorden enn den russiske aggresjonen i dag, fordi det drastiske normbruddet ble møtt med et senking av skuldrene, mens det i dag er sanksjonert. Men fordømmelsen av den amerikanske invasjonen av Irak rettferdiggjør på ingen måte krigen i dag. Noen ganger insinueres dette annerledes.
På ett viktig sted finner jeg imidlertid også ligningen for frihånd. USA har fratatt Irak en autoritær, umenneskelig regjering, med den naive ideen om at når Saddam Hussein er borte, vil et vestlig orientert demokrati utvikle seg i løpet av demokratisk selvbestemmelse. Internasjonal støtte ble åpent søkt på forhånd. Selv om denne ideen viste seg å være en fatal feilvurdering (og ledsaget av andre hensyn), er saken svært forskjellig fra krigen mot Ukraina. Dette handler om å frata en selvbestemt nasjon sin demokratiske regjering for å permanent kontrollere landet politisk utenfra. Og la oss ikke la oss lure igjen: Putin vil ha kontroll over hele landet. Fordi et selvbestemt Ukraina ville presse mot vest med den største besluttsomhet.
Forfatteren er professor i internasjonale relasjoner ved Freie Universität Berlin og direktør for Global Governance Department ved Berlin Social Science Center.
