Påskeopprør på overtid i Rødt, som tar et oppgjør med "Steiganosaurene". Og musestille i FrP, som har en del uheldige påfunn å vise til når det gjelder omgang med Russland. I sin tid advarte PST mot Frp-folks svingdørbruk av Russlands ambassade som inspirasjonssted.
Snorre Valen skriver om enkelte i Rødts hang til Steigan, hvis steigan.no ble samlingsplass for yttervenstre og ytterhøyre:
Hvorfor har Steigan, som beviselig har tatt feil ved de fleste korsveier av betydning siden 1968, fortsatt en slik innflytelse på deler av norsk venstreside, og spesielt i den litt eldre garde?
...
Hvor merkelig det enn må virke, har nettstedet Steigan.no i mange år hatt innflytelse og vært en premissleverandør på enkelte deler av norsk venstreside – og ute til høyre.
Bør leses:
PÅSKEOPPGJØR TIL VENSTRE - MUSESTILLE TIL HØYRE
På bildet kan vi se Carl I. Hagen gi et intervju til den russiske propagandakanalen Russia Today. Hva ville Rødt sagt dersom det viste seg at Hagen, eller andre politikere på norsk høyreside, hadde eierposter eller styreverv i Resett eller Document? Ville de insistert på at det ikke er Frps problem dersom deres tillits- eller folkevalgte er involvert i falske nyheter og russisk propaganda? Spørsmålet er ikke mitt, men Oslo Rødts Eivor Evenruds - og svaret er så klart: Selvsagt ikke.
Langt på overtid er Rødt i gang med et skippertak for å rydde vekk konspirasjonsteorier og russisk propaganda i eget omland. Samtidig sitter ellers høylydte Frp påfallende stille i båten.
Frøene til dagens Rødt og SV ble sådd i påskedagene i 1958, da fredsaktivister i Sosialistisk Studentlag fikk Arbeiderpartiets stortingsgruppe til å skrive under på et opprop mot atomvåpen i Tyskland. 64 år senere er det igjen duket for politisk kamp på venstresiden – men denne gangen som internt påskeoppgjør.
Hvor merkelig det enn må virke, har nettstedet Steigan.no i mange år hatt innflytelse og vært en premissleverandør på enkelte deler av norsk venstreside – og ute til høyre. «Nyhetssiden» til tidligere AKP-topp Pål Steigan har i årevis servert mildt sagt alternative forklaringer på verdenshendelser av betydning, propagandakilder fremstilles som troverdige nyhetskilder, og ytterliggående miljøer fra både høyre og venstre fløy har funnet et slags «hjem» i Steigans nettsted, eid av selskapet Mot Dag AS (for øvrig et påfallende historieløst navnevalg).
Enkelte Rødt-medlemmer har i lang tid problematisert Steigan-miljøets innflytelse på norsk venstreside, også her i Trøndelag. Ronny Kjelsberg er blant dem som utrettelig har påpekt hva slags skade slike miljøer gjør for venstresidens troverdighet, og nylig skrev Rødts gruppeleder Roald Arentz et harmdirrende innlegg her på Trønderdebatt med den slående tittelen «Rødt og Steiganosaurusene».
Men (alt for) lenge så ledelsen i Rødt den andre veien. Flere medier har den siste tiden dokumentert hvordan flere tillitsvalgte (og folkevalgte) i Rødt i ei årrekke har hatt eierandeler og vært knyttet til det ytterliggående nettstedet, uten at partiledelsen har grepet inn. Når krigen i Ukraina i all sin gru nå viser den logiske men fryktelige endestasjonen for Putin-regimets propaganda, ble det ikke lenger mulig å sitte stille.
De siste dagene har det dermed pågått en hard og uforsonlig debatt på norsk venstreside, der begge debattens ytterpunkter interessant nok befinner seg i samme parti – Rødt. Det har så langt vakt mindre oppmerksomhet at en også finner SV-ere på eierlista til Steigan-selskapet Mot Dag AS – til tross for at Steigan.no klart byr på størst utfordring for Rødt, illustrerer det greit at nettstedet har hatt appell også ut over Rødt.
Hvorfor har Steigan, som beviselig har tatt feil ved de fleste korsveier av betydning siden 1968, fortsatt en slik innflytelse på deler av norsk venstreside, og spesielt i den litt eldre garde?
Svaret avhenger blant annet om det er SV-ere eller tidligere AKP-ere i Rødt du spør. Mens AKP på syttitallet hadde en paranoid frykt for Sovjetunionen og en grenseløs kjærlighet for Maos Kina, var SVerne opptatt av en «tredje vei» i utenrikspolitikken. Så mens det ikke burde overraske noen at Pål Steigan og hans tidligere følgesvenner – som tidligere har gått god for tyranner som Pol Pot, fortsatt har en forkjærlighet for «alternative» virkelighetsforståelser – er det en litt annen historikk som slår inn for enkelte gamle 68-ere i SV.
SVs selverklærte «tredje vei» i utenrikspolitikken bygde på frykten for atomkrig mellom stormaktene, og søkte en alternativ vei i utenrikspolitikken utenfor de etablerte blokkene, fri for militarisme og imperialisme (i virkeligheten førte denne blokkfriheten også med seg at SF og senere SV ofte hadde problemer med å innse og kritisere de faktiske forholdene i østblokklandene).
Noe kan kanskje også forklares med en dyp – og historisk sett delvis forståelig – mistro til vestlig propaganda og USA. Mange av dagens aldrende fredsaktivister fikk sin politiske oppvåkning under Vietnamkrigen, og ble formet av det amerikanske militærets fryktelige overgrep mot befolkningene i Vietnam og Kambodsja. Mistroen til amerikansk propaganda stikker dypt hos mange, og fikk også sin berettigelse igjen mange år senere, da George W. Bush brukte blanke løgner som påskudd for å fullstendig ødelegge Irak i en krig som kostet utallige menneskeliv.
Men dersom en bygger for mye av sitt verdenssyn på å være motstrøms for motstrømmens skyld, og er overbevist om at ens egen kritiske sans er bedre enn andres, er det farlig lett å la nettopp den kritiske sansen vike. Veien fra sunn skepsis til sårbarhet for konspirasjonsteorier – og ikke minst sårbarhet for å la seg bruke andre lands propaganda – er brolagt med gode intensjoner.
Og her ligger nok også noe av årsaken til at det har tatt Rødt-ledelsen så lang tid å ta dette fullt ut på alvor: Det er faktisk ganske mange velgere og medlemmer det er snakk om. Å lese kommentarfeltet under Ukraina-vennlige Facebook-oppdateringer fra Mímir Kristjánsson og Bjørnar Moxnes er således et deprimerende, men opplysende skue. Det er for eksempel ikke risikofritt i alle deler av Rødts omland å hylle Volodymyr Zelenskyj.
Samtidig fremstår norsk fredsbevegelse som nærmest frakoblet den pågående debatten i dag. De benyttet blant annet opptakten til Ukraina-krigen til å publisere absurde kronikker som snytt ut av russisk propaganda, med titler som «Putin er i sin fulle folkerett».
Dette er viktige deler av venstresidens tradisjonelle omland. Det har med andre ord en kostnad for Rødt å ta et oppgjør med disse strømningene, slik det tilsynelatende også er vanskelig for Klassekampen å slutte å sette kronikker på trykk der vi kan lese helt useriøse påstander om at demokratibevegelsen i Ukraina i 2014 egentlig var et «folkerettsstridig (sic.) og USA-assistert statskupp», og der en YouTube-video (!) oppgis som kilde.
Flere aktører på venstresiden har siden Ukraina-krigen brøt ut svart på kritikk med å hevde seg utsatt for sensur, ensretting, og at kritikken som nå rammer de mer ytterliggående delene av norsk utenrikspolitisk debatt er en slags trussel mot ytringsfriheten. Jeg har til og med sett ordet mccarthyisme tatt i bruk.
Dét er det reneste tøv. En slik type argumentasjon ser vi vanligvis oftest fra den innvandrings «kritiske» høyresiden for å skjerme seg mot kvalifisert kritikk, og bygger på en slags idé om at debatt foregår i en vektløs verden og at alle meninger har lik verdi, uavhengig av hvilken rot de har i virkeligheten.
At denne formen for «ytringsfriheten»-argument nå benyttes nå av de mer konspiratoriske miljøene som tar Steigan.no i forsvar, illustrerer til fulle problemet: Om noe er sant eller ikke er visst underordnet, så lenge det er kontrært nok. Dette er den verste formen for dekadent salongradikalisme, der virkeligheten på bakken og ukrainernes lidelse over flere år ender opp med å være til brysomt hinder for en slags eksklusiv innsikt i hvordan ting egentlig henger sammen – nemlig at det også nå – som alltid – er viktigst å snakke om noe annet.
De som lever i en virkelig verden der virkelige standpunkter om virkelige saker har virkelige (og ofte fryktelige) konsekvenser, har ikke den luksus å tenke slik.
Mange i Rødt påpeker nå dette med langt større temperament enn undertegnede: Nevnte Ronny Kjelsberg publiserte nylig en svært grundig gjennomgang av Steigans hang til russisk propaganda, og Oslo Rødts Eivor Evenrud skriver rett ut på Twitter: «Faen så flaut».
Dersom Rødt skal fullføre den imponerende overgangen fra sekterisk bevegelse til et bredt venstresideparti, finnes det derfor ikke noe alternativ til påskeoppgjøret som nå er i gang. Partiets fremtid ligger i tenkende og oppdaterte sosialister som Eivor Evenrud, Ronny Kjelsberg og Roald Arentz langt mer enn i fylkeslag som Nordland Rødt, der det viktigste i disse dager synes å være å proklamere «full tillit» til sin Steigan-allierte gruppeleder i fylkestinget, Per Gunnar Skotåm.
Som Evenrud påpekte: «Hvis Høyre-politikere var styreledere og aksjonærer i selskap som eier Resett, Document o.l. hadde vi vel neppe akseptert en 'jammen vi har ingenting med innholdet og skribentene der å gjøre'- forklaring?» .
Tiden vil vise om Evenruds partifeller aksepterer en slik forklaring fra et helt fylkeslag i eget parti.
Så er det verdt å merke seg at mens venstresiden nå tar noen nødvendige oppgjør godt på overtid, er det så langt påfallende stille på motsatt fløy av politikken. For i motsetning til Rødt har Frp over tid hatt ledende politikere som har pleid en så tett kontakt med Russlands ambassade at PST slo alarm, forsvart Putin mot USAs fordømmelse av invasjonen av Krim, tatt til orde for å fjerne sanksjonene mot Russland i 2017 med det argument at Krim uansett vil forbli russisk, gitt vesten skylden for eskaleringen mot Ukraina og hevdet at Krim «er russisk», og gitt intervjuer til propagandakanalen Russia Today.
Bortsett fra en og annen ganske puslete irettesettelse, er det ingenting som tyder på at Frp er villige til å virkelig konfrontere Tor André Johnsen, Christian Tybring-Gjedde og Carl I. Hagen på samme vis som de jo ellers er kjent for å gjøre når det er opprør i egne rekker.
Det har tvert imot vært påfallende stille fra Frp-ledelsen over flere år, mens partiets utenrikspolitiske talsmann for eksempel har kunnet drive sololøp. Den autoritære høyresidens valgseier i Ungarn og ståa i det franske presidentvalget i skrivende stund, er to deprimerende eksempler på den innflytelsen russisk desinformasjon og påvirkning har spilt ikke bare på europeisk ytre venstre – men ikke minst på den populistiske høyresiden. Frps vinglete tilnærming til vår tids autoritære trusler – det være seg den tidivs dype forståelsen for Russlands folkerettsbrudd eller å nominere Donald Trump til fredsprisen – viser at heller ikke norsk politikk har vært skånet for dette. Frp har en historie rik på interne oppgjør. Men nå koster det vel å legge seg ut med den harde kjernen der i gården, og.