^^ Man skal ikke undervurdere betydningen av dette. Kvernen maler langsomt, men det vil føre til at et utall russiske ledere på alle nivåer aldri kan ta sjansen på å reise ut av Russland igjen. Ettersøkte krigsforbrytere kan arresteres, pådømmes og straffes i ethvert land som tar seg bryderiet med å føre saken. Eller utleveres til Ukraina for straffeforfølgelse der. Sakene foreldes aldri.
Presis. Samtidig har man jo tross alt lært litt fra tidligere konflikter og kriger, eksempelvis Bosnia, Kosovo og Nord Makedonia. Der startet man for alvor prosessen med å dokumentere påståtte krigsforbrytelser først etter at konfliktene var mer eller mindre avsluttet militært.
I Ukraina startet FN, Europarådet og OSSE alt i mars. Med sine tre ulike mandater og instrumenter og Ukraina fullverdig nasjonalstatlig medlem av alle tre, vil de tre organisasjonene utfylle hverandre i en dokumenteringsprosess i tilnærmet sanntid vi aldri tidligere har sett maken til. Ikke en gang i nærheten. Det er alt et apparat i sving vi vel ikke har sett tilsvarende omfang av siden Nürnbergprosessen. Inklusive med stødige Erik Møse utnevnt til å lede FNs Undersøkelseskommisjon. Så ja, Putins tilretteleggere og medansvarlige for den folkerettsstridige angrepskrigen med allerede en større katalog av dokumenterte krigsforbrytelser nok må belage seg på et noe mer begrenset utvalg av destinasjoner for ferie og shoppingturer fremover.
Derfor følger jeg diskusjonene og prosessene i disse organisasjonene med stor interesse, og har gjort det i mange år.
Slik Putins krig har ført til et nytt og samlende fokus rundt den militære sikkerhetspolitikken i NATO, så opplever jeg også at den sivile delen, basert på forpliktelser rundt menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsprinsipper har vært tilsvarende samlende i Europarådet og OSSE, om i noe mindre grad i FN på grunn av dets langt mer brokete medlemskap
Uperfekte som de er skal man ha i mente at stort sett de fleste signifikante internasjonale fremskritt i retning en gjensidig forpliktende lovbasert orden (som små, åpne og demokratiske økonomier som Norge har alt å vinne på) har kommet i kjølvannet av krig (FN, Europarådet, NATO og EU som følge av WWII, OSSE som kaldkrigsorganisasjon for å unngå en ny Grisebukt-krise etc).
Man skal også ta med at Putin de siste femten har gjort det han kan for å sabotere og undergrave FN, Europarådet og OSSEs operative kapasitet, og evne til å sanksjonere brudd på forpliktelser, inklusive i forberedelsene til hans manifeste hat mot alt det ukrainske.
Her har han ikke vært alene.
Dels fordi han har gitt skalkeskjul for andre autoritære land og ledere, som Aserbajdsjan og Aliyev i Europarådet, og Belarus samt de fleste sentralasiatiske landene i OSSE, for ikke å snakke om totalitære diktaturer som Eritrea, Nord Korea og Syria i FN.
Dels fordi enkelte vestlige ledere har vært opptatt av å ta «russernes frustrasjoner og bekymringer» på Ostpolitisk alvor, altså gjennom å legitimere dem fordi russerne mener de er legitime.
Dels fordi amerikanerne også har sine svin på skogen. Ikke minst under republikansk ledelse generelt og under Trump spesielt, hvor de ofte holdt tilbake finansielle forpliktelser til FN for å fremtvinge partipolitiske prioriteringer og symbolsaker for hele verdensorganisasjonen, alt mens man appellerte til «folk flests» misnøye med globalisering ved å rette skytset mot disse organisasjonene for økte økonomiske forskjeller, og ikke nasjonal deregulering og villet politikk. Som MAGA-caps, Made in China.
Med Russland alt suspendert fra Europarådet ser man alt at Aserbadsjan går betydeligere stillere i dørene. Her skal det sies at Jagland, og kanskje mer hans tidligere stabssjef, og nå visegeneralsekretær, Bjørn Berge, gjorde en viktig jobb i å rydde opp i mye av den korrupsjonen som preget mye av Europarådet generelt, og deres parlamentarikerforsamling, PACE, spesielt.
Om disse organisasjonene nok kverner langsommere enn hva ukrainere ved frontlinjen og andre skulle ønske, så er det viktig å poengtere at de aldri har kvernet mer, og mer systematisk, enn hva de gjør nå. Dette også for å gjøre det vanskeligere for enkelte nasjonale populister, som Orban, å bryte felles etablerte røde linjer og gå tilbake til business as usual med Putin og hans regime.
Derfor er det litt bekymringsverdig når også en stadig større andel av velfødde nordmenn ikke ser disse organisasjonene som annet enn lukrative parkeringsplasser for enkelte norske politikere, men mangler selv den mest grunnleggende forståelse for hvorfor de ble opprettet, hvordan de fungerer, hvilken rolle de har og ikke minst hvilke politiske krefter som mest aktivt prøver å motvirke deres realisering av den rolle og funksjon for et felles gode vi både har nytte og er avhengige av.