omkring eu's stresstest:
(for guds skyld, svelg kameler til russland er nøytralisert!)
Viele EU-Staaten sind wenig erpicht, zu Gunsten Deutschlands Gas zu sparen. Und haben damit gar nicht so unrecht. Schließlich haben die anderen ihre Hausaufgaben gemacht.
www.faz.net
(googletrans)
Mange EU-land er ikke opptatt av å spare gass til fordel for Tyskland. Og det tar de ikke helt feil. De andre har tross alt gjort leksene sine.
Reaksjonen kom raskt og entydig. Ikke før hadde EU-kommisjonens sjef Ursula von der Leyen onsdag presentert sitt forslag om å oppfordre medlemslandene til å redusere gassforbruket med 15 prosent da den spanske regjeringen sa nei. Du tenker ikke så mye på planen, sa miljøminister Teresa Ribera. Landet ditt vil ikke gjøre "uforholdsmessige ofre"; ingen spansk familie trenger fryktkutt i gassforsyningen om vinteren, europeisk solidaritet eller ikke. Fordi Spania gjorde leksene sine og ikke levde over evne.
I gasskrisen forårsaket av Vladimir Putin betydde «solidaritet» noe halvveis konkret: EU-stater er vanligvis bilateralt enige om å hjelpe hverandre i tilfelle forsyningshull – dvs. utilstrekkelig forsyning. Tyskland har allerede inngått slike avtaler med flere land. Spania, som har diversifisert sine gassleverandører og ikke er avhengig av Russland, ønsker også å hjelpe andre steder så langt de kan – men ønsker ikke å være forpliktet til kollektiv EU-solidaritet.
Dette er hva von der Leyens spareplan, som har som mål å redusere gassetterspørselen, går ut på. Alle land bør spare like mye uavhengig av deres avhengighet av russisk gass og deres tidligere innsats. Lederen for kommisjonen trengte ikke å si hva hun egentlig mente: EU burde ofre for Tyskland. I solidaritet.
Berlin visste alltid best uansett
Hvilken grunn skal det være? Den spanske ministerens spisse bemerkninger om «lekser» og det faktum at folk ikke levde over evne minner om eurokrisen, da tyske politikere likte å forelese middelhavslandene om deres feil økonomiske og finansielle politikk. Ribera uttaler nå nøkternt at hennes land ikke har noe ansvar for tysk energipolitikk og derfor ikke ønsker å bli holdt ansvarlig for det.
Andre steder er viljen tilsvarende lav. Den sivile skaden som en rekke føderale myndigheter i EU har etterlatt seg, er for stor. Allerede med byggingen av Nord Stream 1 ignorerte de de energi- og sikkerhetspolitiske interessene til Polen og andre sentral- og østeuropeiske land. Og de visste alltid alt best når det kom til energipolitikk – senest i taksonomistriden om kjernekraft.
I tråd med finans- og bankkrisen sirkulerer nå det ekle spørsmålet i Brussel om von der Leyen ønsker å presse gjennom gassplanen sin med argumentet om at hjemlandet hennes må hjelpes fordi det er «for stort til å mislykkes». Det er faktisk ingen grunn for gassolidaritet forstått på denne måten, uavhengig av dagens tyske behov. Den nasjonale energimiksen er i utgangspunktet en sak for medlemslandene. Derfor er det i grunnen ingenting å si for en energiredning. Hvis hvert land skal ta sine egne beslutninger om sine energikilder, må det bære konsekvensene.
Det er bare symbolsk
Selvfølgelig har krisetider alltid vært ideelt egnet til å flytte grensene for kompetanse. Det er ikke første gang von der Leyen påberoper seg europeisk solidaritet som et middel mot kriser. Det har allerede vært vellykket: Corona Development Fund er et nytt «solidaritets»-instrument som har gitt kommisjonen økt kompetanse. Hvis von der Leyen ville bruke energikrisen til slike «suksesser», måtte hun stole på andre virkemidler, som fellesinnkjøp.
Å spare gass i solidaritet lover ikke slik suksess. Det er godt mulig at EUs energiministre vil vedta kommisjonens forslag denne tirsdagen med nødvendig kvalifisert flertall – men nettopp fordi det kun vil ha en symbolsk effekt. Målet på 15 prosent bør i utgangspunktet kun forfølges frivillig. Dette betyr at ingen land har insentiv til å nå sparemålet, uansett hvor iherdig von der Leyen hevder det motsatte.
Etter forslaget vil sparemålene kunne bli obligatoriske dersom en alarm ble utløst på grunn av for høyt gassforbruk eller akutt underforsyning. Kommisjonen ønsker å kunne utløse alarmen selv. Medlemslandene krever imidlertid enstemmig denne kompetansen for seg selv. Von der Leyen kan ikke vinne denne tvisten.
Til slutt vil hun ikke være trist av det. Dersom den en dag skulle måtte innlede overtredelsessak mot en «sløsende stat», ville dette ikke bare komme alt for sent i realiteten. Fremfor alt ville det resultere i politiske konflikter, som Putin først og fremst kunne glede seg over. Senest da ville europeisk solidaritet vært redusert til absurditet.
www.vl.no
www.oldenburger-onlinezeitung.de
