BEIJING—Chinese exports to Russia of microchips and other electronic components and raw materials, some with military applications, have increased since Moscow’s invasion of Ukraine, complicating efforts by the U.S. and Western allies to isolate the country’s economy and cripple its military.
Chip shipments from China to Russia more than doubled to about $50 million in the first five months of 2022 compared with a year earlier, Chinese customs data show, while exports of other components such as printed circuits had double-digit percentage growth. Export volumes of aluminum oxide, which is used to make the metal aluminum, an important material in weapons production and aerospace, are 400 times higher than last year.
The rise in reported export values may partly be explained by inflation. But the data shows that many Chinese tech sellers have continued to do business with Russia despite U.S. scrutiny.
The Chinese exports, while just a sliver of the country’s overall exports, are a source of concern for U.S. officials. The Commerce Department added five Chinese electronics companies to a trade blacklist last month for allegedly helping Russia’s defense industry, both before the invasion and after it began.
“Our government and our national leadership has been very clear from February 24th on that China should not provide material, economic and military support for Russia in this war,” Nicholas Burns, the U.S. ambassador to China, said last week.
The Commerce Department said in a written response that while it didn’t believe China had sought to systematically evade U.S. export controls on Russia, the department was closely monitoring trade between the countries and “will not hesitate to employ our full legal and regulatory tools against parties that provide support to the Russian military.”
The China-Russia trade in chips and other components with potential military applications involves both small, private outfits and sprawling state-owned enterprises. Incomplete data and complex networks of subsidiaries and middlemen make it hard to trace all the activity.
Chinese officials have said the country isn’t selling weapons to Russia. And overall exports from China to Russia have fallen substantially this year as many Chinese companies fear running afoul of the U.S.
With fireworks and fanfare, China and Russia opened a new bridge for freight traffic that links the two countries. As Russia’s isolation grows following its invasion of Ukraine, China is willing to keep their partnership going but not at any cost. Photo: Amur Region Government/Zuma Press
China’s support, broadly speaking, is critical to Moscow. Oil and gas revenues make up a sizable chunk of Russia’s economy. As European nations such as Germany seek to draw down Russian energy purchases, Russian President Vladimir Putin has stressed he importance of selling far more energy to China and others in Asia in the future.
China is also gaining leverage in its relationship with Russia. While China historically has relied on Russia, and before that the Soviet Union, for many advanced technologies, that is gradually changing as China closes the technology gap and emerges as a defense exporter in its own right. Chinese leader Xi Jinping has repeatedly reaffirmed Beijing’s support for Russia, saying the two countries share a friendship with “no limits.”
A shared dissatisfaction with the U.S.-led post-World War II international system has gradually driven the countries together during Mr. Xi’s decade in power, despite a long history of strategic mistrust.
A trade fair for semiconductor technology in Shanghai. The China-Russia trade in chips and other components with potential military applications involves both small, private outfits and sprawling state-owned enterprises.
Photo: aly song/Reuters
Researchers at C4ADS, a Washington-based nonprofit organization that tracks security threats, have been looking at trade between Russian defense firms and China Poly Group, a conglomerate controlled by China’s central government.
Poly’s subsidiaries include a key Chinese weapons producer and exporter of small arms, missile technology and, more recently, antidrone laser technology.
Between 2014 and January 2022, C4ADS researcher Naomi Garcia identified 281 previously undisclosed shipments of so-called dual-use goods, which have both civilian and military uses, from Poly subsidiaries to Russian defense organizations, she wrote in a report released on Friday.
In one of the most recent shipments, in late January, according to the research, Poly Technologies sent antenna parts to sanctioned Russian defense company Almaz-Antey. Ms. Garcia said she hasn’t discovered Poly shipments to Russian defense firms since the Ukraine invasion began in late February.
Russian customs records reviewed by C4ADS say the antenna parts were specifically to be used in a radar that is part of Russia’s advanced S-400 surface-to-air missile system. Russian media, citing the country’s Defense Ministry, has said the S-400 system has been used in the Ukraine war.
“Poly Technologies is undeniably facilitating the Russian government’s acquisition of missile-system parts,” Ms. Garcia said.
Poly Technologies was sanctioned by the State Department in January for engaging in proliferation of missile technologies. A State Department spokesperson said the sanctions were related to the company’s transferring of ballistic-missile technology to another country, but didn’t name which country.
Poly didn’t reply to a faxed request for comment and an official in its press office hung up when asked about its work with Russia. Almaz-Antey, Russia’s Ministry of Economic Development and Ministry of Industry and Trade, didn’t respond for comment.
Beyond radar components and semiconductors, Chinese exporters also have helped fill a gap in basic materials that Russia is restricted from sourcing elsewhere.
In March, Australia prohibited the export of aluminum oxide and several other related products, citing their use in weapons development. Since then, Chinese exports of aluminum oxide to Russia have surged, hitting 153,000 metric tons in May, according to Chinese customs records, compared with 227 metric tons in the same month the year before.
Unlike state-owned conglomerate Poly, the Chinese companies that were targeted most recently by the Commerce Department are small, private hardware distributors run out of Hong Kong and China’s southern province of Guangdong. While there is relatively little information about the size of business they do with Russia, some of the companies named by the U.S. openly advertised their defense work.
One of the firms, Winninc Electronics Co., previously said on its website that it was a top distributor “for industrial, military, aerospace, and consumer electronics manufacturers worldwide.” That language has since been removed. “Hope we can get through this,” the website now says.
Another of the targeted companies, Sinno Electronics Co., also until recently said on its website that it was a “cooperative partner” of publicly traded U.S. hardware manufacturers including Texas Instruments Inc. and Analog Devices Inc.
Texas Instruments didn’t respond to requests for comment. Analog Devices said it isn’t a partner of Sinno. It added that it had instructed its distributors to cease business with the company after the Commerce Department’s decision to blacklist it.
Sinno didn’t respond to a request for comment. A person who answered the phone at Winninc said the company wasn’t informed about the U.S. decision before it was made public but declined to comment further.
Maria Shagina, an expert on Russia sanctions at the International Institute for Strategic Studies in Berlin, said the latest action against the Chinese companies appeared to be intended to show that U.S. threats were credible, particularly considering how smaller companies may be better able to circumvent export controls than bigger ones.
“While the U.S. and its allies failed at deterrence with Russia, it’s important to prevent China early enough from systematically helping Russia,” she said.
Det er til og med en MGP-vinnersang med tittelen «1944», så det forundrer meg at så mange knytter 2014 som «startdato» og Nato for øvrig til invasjonen i 2022. Russland startet med dette lenge før Nato var påtenkt.
Dmitry Rogozin uttalte nylig at Putin nå avslutter arbeidet som Stalin påbegynte:
«Hvis vi ikke gjør slutt på dem, slik våre bestefedre dessverre ikke gjorde unna dem, må vi dø, men ende opp med en enda større kostnad for våre barnebarn. Så la oss få dette overstått. En gang for alltid. For våre barnebarn».
Sånn sett er «russernes interesser» å sammenlikne med den splitter pine gale manns interesser.
Stalins hang til å sende folk i alle retninger har vel medført en del spenning i en del av landene som utgjorde Sovjet. Hvilket illustreres ved Ukrainas språklover. For meg ser det ut til at det er en del spenninger mellom russisktalende og ikke russisktalende i Ukraina. Dmitry Rogozins uttalelser representerer ikke nødvendigvis hva styresmaktene har i tankene. Jeg synes det er mer interessant hva ledelsen i Russland formidler, men jeg er blitt arrestert for å spre russisk propaganda bl.a. når jeg formidler oversettelser av utenriksminister Lavrovs intervjuer og taler i dette forum.
Jeg tror ikke det er vanlig å regne folkeviljen for et kupp. Men det er mulig at i land uten demokrati regnes kanskje enhver maktovertsgelse for et kupp. Særlig når deres marionett byttes ut med en som er folkevalgt.
Det var jo demonstrasjoner og opptøyer, så folkeviljen var nok ikke helt på presidentens side. Men, det var noen som smidde i situasjonen. I alle fall om vi skal tro denne korte dokumentaren fra BBC på tema:
Her rapporteres det om en tredje aktør som skjøt både på opprørspoliti og demonstranter. Mest sannsynlig for å skape kaos. De som klarer å avdekke tilhørigheten til denne aktøren vet antagelig også hvilke krefter det var som sto bak kuppet. Denne telefonsamtalen kan kanskje gi en indikasjon? https://www.bbc.com/news/world-europe-26079957
Stalins hang til å sende folk i alle retninger har vel medført en del spenning i en del av landene som utgjorde Sovjet. Hvilket illustreres ved Ukrainas språklover. For meg ser det ut til at det er en del spenninger mellom russisktalende og ikke russisktalende i Ukraina. Dmitry Rogozins uttalelser representerer ikke nødvendigvis hva styresmaktene har i tankene. Jeg synes det er mer interessant hva ledelsen i Russland formidler, men jeg er blitt arrestert for å spre russisk propaganda bl.a. når jeg formidler oversettelser av utenriksminister Lavrovs intervjuer og taler i dette forum.
Her rapporteres det om en tredje aktør som skjøt både på opprørspoliti og demonstranter. Mest sannsynlig for å skape kaos. De som klarer å avdekke tilhørigheten til denne aktøren vet antagelig også hvilke krefter det var som sto bak kuppet. Denne telefonsamtalen kan kanskje gi en indikasjon? https://www.bbc.com/news/world-europe-26079957
As Ukraine marks the sixth anniversary of the Maidan massacre the country is still waiting for justice.
www.atlanticcouncil.org
The generally held belief in Ukraine is that pro-democracy protesters, who had braved months of cold weather to challenge their corrupt government, were shot down by riot police snipers with the likely involvement of Russian operatives. The incumbent president, Viktor Yanukovych, fled the country shortly after the bloodbath and sought refuge in Russia. Petro Poroshenko was then elected as the country’s new president and Ukraine revived its Euro-Atlantic integration ambitions, but Moscow took advantage of the disarray in Kyiv to seize Crimea and intervene militarily through its proxies in the Donbas.
In order to counter the patriotic Ukrainian narrative and justify its own aggression, Moscow has promoted an alternative narrative. According to the Kremlin, the revolt on Maidan was a Western conspiracy. It was a CIA-inspired coup designed to pull Ukraine out of Moscow’s orbit. By intervening in Ukraine, Russia was merely responding to a “neo-fascist” takeover by “Ukrainian nationalists” in a bid to protect the rights of “Russian-speakers” in Crimea and eastern Ukraine.
It is easy to understand why the Kremlin would encourage conspiracy theories about what actually occurred on Maidan. More surprising is the failure of the post-Maidan Ukrainian authorities to prioritize a credible and definitive investigation into the killings. Indeed, while the overall veracity of the “heroic narrative” has never been in doubt, the motives for this inaction by the Poroshenko administration, which some consider amounted to a de facto cover-up, have raised questions and invited further conjecture.
Ja, de fæle sanksjonene har gjort det vanskelig å holde forsyningskapasiteten oppe. Slik kan det gå. Flow er nå nede på 1/5 av vanlig leveransevolum.
A Kremlin spokesperson blamed supply shortages on European sanctions.
“Technical pumping capacities are down, more restricted. Why? Because the process of maintaining technical devices is made extremely difficult by the sanctions adopted by Europe,” Dmitry Peskov said. “Gazprom was and remains a reliable guarantor of its obligations ... but it can’t guarantee the pumping of gas if the imported devices cannot be maintained because of European sanctions.”
fikk de ikke nettopp en greie fra canada via tyskland som skulle bedre det hele? det er rart med det, når elitene har driti seg ut, og nå nesten lever i håpet som enhver lottokjøper.
Så skal vi heller ikke glemme rollen Berkut, Janukovitsj sin egen personlige spetsnaz, hadde gjennom Maidan.
Mens Jusjtsjenko aldri fikk kontroll over dem, til tross for mange overgrep mot det sivile samfunn generelt og pro-ukrainske spesielt, helt siden oransjerevolusjonen, så ble de under Janukovitsj gjort mer eller mindre til hans personlige livgarde. Gitt at Janukovitsj som russisk proxy fra Donetsk ikke akkurat var blant de skarpeste knivene i skuffen, så formodentlig under russisk instruks.
Det var ikke bare Janukovitsj som forlot sitt embete i nattens mulm og mørke da Maidan-protestantene marsjerte opp på høyden hvor presidentpalasset ligger, 21 februar, det hadde også Berkut. En måned senere valgte de deler av Berkut som tjenestegjorde på Krim å sporenstreks desertere til fordel for de russiske okkupantene. Mange av dem som tidligere var stasjonert i Kyiv slo følge og sammen har de siden dess utgjort Russlands gendarmeri på Krim. Tilfeldig? Neppe.
Så skal vi heller ikke glemme rollen Berkut, Janukovitsj sin egen personlige spetsnaz, hadde gjennom Maidan.
Mens Jusjtsjenko aldri fikk kontroll over dem, til tross for mange overgrep mot det sivile samfunn generelt og pro-ukrainske spesielt, helt siden oransjerevolusjonen, så ble de under Janukovitsj gjort mer eller mindre til hans personlige livgarde. Gitt at Janukovitsj som russisk proxy fra Donetsk ikke akkurat var blant de skarpeste knivene i skuffen, så formodentlig under russisk instruks.
Det var ikke bare Janukovitsj som forlot sitt embete i nattens mulm og mørke da Maidan-protestantene marsjerte opp på høyden hvor presidentpalasset ligger, 21 februar, det hadde også Berkut. En måned senere valgte de deler av Berkut som tjenestegjorde på Krim å sporenstreks desertere til fordel for de russiske okkupantene. Mange av dem som tidligere var stasjonert i Kyiv slo følge og sammen har de siden dess utgjort Russlands gendarmeri på Krim. Tilfeldig? Neppe.
Ukraina generelt, og den usannsynlige president Zelenskyj spesielt, kjemper på flere fronter. Det er slett ikke gitt at arven fra kleptokrati og semifascistiske holdninger i samfunnet, lar seg kue uten bruk av udemokratiske midler, selv om Russland skulle jages ut av okkuperte områder. Det vil uansett gjenstå en lang og opprivende kamp om sannhet og fremtidig nasjonsbygging. I en verden som flommer over av løgner og konspirasjoner, underbygget av et godt smurt russisk påvirkningssystem, er ikke resultatet på noen måte sikkert.
Ukraina generelt, og den usannsynlige president Zelenskyj spesielt, kjemper på flere fronter. Det er slett ikke gitt at arven fra kleptokrati og semifascistiske holdninger i samfunnet, lar seg kue uten bruk av udemokratiske midler, selv om Russland skulle jages ut av okkuperte områder. Det vil uansett gjenstå en lang og opprivende kamp om sannhet og fremtidig nasjonsbygging. I en verden som flommer over av løgner og konspirasjoner, underbygget av et godt smurt russisk påvirkningssystem, er ikke resultatet på noen måte sikkert.
Spleis satte foten ned for innsamlingsaksjonen som skulle skaffe Ukraina en norsk-finansiert drone. – I bunn og grunn er de bare feige, sier Høyre-politiker Peter Frølich.
Hvis disse forholdstallene stemmer så mangler fortsatt Ukraina pansrede personell kjøretøy (MICV) i mengder og kanskje litt mer kort/middels rekkevidde artilleri for å kunne sette i gang en motoffensiv som duger. Alternativt kan vel flystøtte hjelpe.. (skjønt russernes personellkjøretøy er vel ikke akkurat top notch lenger..)
For å vinne må man vel ha en forholdsmessig styrke på 3:1, kan ikke skjønne hvordan Ukrainia skal klare en stor vellykket motoffensiv nå snart. Må kanskje konsentrere alt mot Kherson i sør, men hvor villige er man til å bombe sine egne storbyer og egen befolkning?Russerne trenger ikke å ta slike hensyn
Det forholdstallet er historisk sett basert på at kapasitet pr hode er ca lik, dvs a hvert hode er like motivert/kampvillig, mottakelig for ordre og at tilgjengelig utstyr er likt kapasitetsmessig / logistikk ikke blir en flaskehals. Så det er et stort rom begge veier ifht hvor sant et slikt forholdstall kan benyttes til å bestemme fremtidig utfall.
Kikker man på historien finner man et utall tilfeller der små, høyt motiverte styrker har vunnet overveldende seiere mot enda mer overveldende overmakt. Skal man innta en festning er det nok veldig lurt å ha minst 3:1 i styrkeforhold, men hvor ofte er det et tema i våre dager....
Blitzkrieg var et slikt tilfelle, en type krigføring forsvarerne ikke hadde verktøy mot.
Har en idé om at personlig initiativ ikke er prioritert i russisk militær doktrine. Det er fint.
Det forholdstallet er historisk sett basert på at kapasitet pr hode er ca lik, dvs a hvert hode er like motivert/kampvillig, mottakelig for ordre og at tilgjengelig utstyr er likt kapasitetsmessig / logistikk ikke blir en flaskehals. Så det er et stort rom begge veier ifht hvor sant et slikt forholdstall kan benyttes til å bestemme fremtidig utfall.
Når etter hvert vesten og NATO for fordøyd effektiviteten til HIMARS, så både tror og håper jeg at Ukraina får tilsendt 300km varianten også med tanke på at 85km har litt begrenset rekkevidde hvis man ser på avstandene i de okkuperte områdene. Nå, etter at forsynigsrutene til de russiske troppene nord for Dnepr er blitt kraftig redusert, tar det ikke lenge før Ukraina tar tilbake dette område. Da kan Ukraina fyre av 300km raketter som kan dekke hele Krim halvøya, og hele Donbass regionen også for den del. En håndfull raketter til utvalgte mål som ammunisjon og olje depoter, flyplasser samt kanskje et par til Sevastopol hvis det er noe igjen av svartehavsflåten der, og kanskje til og med et par i retning av Kertsjbroen?! Da vil tiden tikke fort(ere) ned for Putin.
USA vurderer å gi jagerfly til Ukraina
USA ser på muligheten for å gi amerikanske jagerfly til Ukraina for å støtte landet i kampen mot Russland.
USA er landet som har gitt desidert mest støtte til Ukraina siden Russland angrep landet i februar. Nå er amerikanske myndigheter i gang med å utforske muligheten for å gi jagerfly, opplyser John Kirby i USAs nasjonale sikkerhetsråd.
– Det er ikke noe de kommer til å kunne ta i bruk med en gang eller på kort sikt, sier han.
Kirby understreker at USA vil støtte Ukraina i kampen mot den russisk invasjonshæren så lenge det er nødvendig.
(NTB)
For å vinne må man vel ha en forholdsmessig styrke på 3:1, kan ikke skjønne hvordan Ukrainia skal klare en stor vellykket motoffensiv nå snart. Må kanskje konsentrere alt mot Kherson i sør, men hvor villige er man til å bombe sine egne storbyer og egen befolkning?Russerne trenger ikke å ta slike hensyn
Yale School of Management har produsert en 120 siders rapport hvor det konkluderes med at krigsutgifter og sanksjoner lammer den russiske økonomien.
Abstract og nedlastingslenke her:
As the Russian invasion of Ukraine enters into its fifth month, a common narrative has emerged that the unity of the world in standing up to Russia has somehow
Ukraina generelt, og den usannsynlige president Zelenskyj spesielt, kjemper på flere fronter. Det er slett ikke gitt at arven fra kleptokrati og semifascistiske holdninger i samfunnet, lar seg kue uten bruk av udemokratiske midler, selv om Russland skulle jages ut av okkuperte områder. Det vil uansett gjenstå en lang og opprivende kamp om sannhet og fremtidig nasjonsbygging. I en verden som flommer over av løgner og konspirasjoner, underbygget av et godt smurt russisk påvirkningssystem, er ikke resultatet på noen måte sikkert.
Ingen tvil om at de har mange motbakker foran seg også etter krigen.
Men intet konsentrerer fokus som en eksistensiell krig og dertilhørende gjenoppbygging. Og ikke bare for ukrainerne selv.
Ukraina var alt et annet land i februar enn det var i 2014, for ikke å snakke om 2004. Det er alt et annet land enn det var i februar, og da tenker jeg ikke på territorier de kontrollerer.
Så lenge Kyiv og Vesten er i et gjensidig avhengighetsforhold i den kampen de kjemper ikke bare på egne vegne så ser man at strukturelle politiske rammeverk fungerer.
Til tross for krigen men også på grunn av dette avhengighetsforholdet har Zelenskyj tatt flere grep den siste tiden, inklusive det å sparke sin barndomskompis Bakanov som sjef for den nasjonale sikkerhetstjenesten.
Derfor var også status som kandidatland for medlemskap i EU så viktig. Dels som politisk bekreftelse på at Ukraina som selvstendig europeisk land har all rett til å søke medlemskap. Dels fordi det også gjør det opp til dem hvor lang tid denne prosessen med å oppfylle København-kriteriene vil ta.
Kampen mot korrupsjon og ende oligarkenes klamme grep over både økonomi og politikk vil her stå sentralt, inklusive gjennom å få Vrhovna Rada med på lovreformer som vil gjøre at mange av dem som i dag sitter der ikke lenger ville ha hatt sitt komfortable seter gjennom partier eid av oligarker.
Men i motsetning til Russland så har Ukraina et sterkt sivilt samfunn som bare har blitt sterkere de siste åtte årene. De vil bli den avgjørende faktor.
Er derfor personlig mer optimistisk på Ukrainas vegne nå, midt i en krig, enn hva jeg var både i 2004 og 2014.
Kikker man på historien finner man et utall tilfeller der små, høyt motiverte styrker har vunnet overveldende seiere mot enda mer overveldende overmakt. Skal man innta en festning er det nok veldig lurt å ha minst 3:1 i styrkeforhold, men hvor ofte er det et tema i våre dager....
Headcount er selvfølgelig viktig. Og motivasjon. Men det ser ut som teknologi og forsyningslinjer (og økonomi i bred forstand) er det som blir mest avgjørende i denne krigen. Begge land har svært mange i stridstyktig alder...
Det er regnet som en krigsforbrytelse iht både Haag-konvensjonen Og Geneve-konvensjonen. Før i tiden, så hadde dette vært ensbetydende med krigsrett og eksekusjonspelotong.
Russland med Putin i spissen følger ingen regler, det blir som Nazi Tyskland 1939-45. Total krig uten spilleregler. Eneste årsaken til at atomvåpen ikke har blitt brukt i Ukraina er risikoen for gjengjeldelse, hensyn til innenrikspolitikken og at landområdene vil bli så totalt ødelagt at Ukraina vil være en branntomt i mange, mange år. Derfor er Putler et godt navn på vår tids Hitler.
Ser slik ut, men det er ikke lenger bare antallet som teller. Moral, kvalitet og korrupsjon gjør sitt.
Hjelper ikke med 13.000 tanks hvis 10.000 av dem mangler motorer .