Inspirert av grums som kommer til overflaten i diskusjoner om Russland, tok jeg en titt på argumentene til ekspertene på russisk retorikk etter å ha gått litt lei av amatørmessig
whataboutism på HFS. Her er dr. philos. Knut Erik Aagard som i går skrev bl.a. dette på
Steigan:
«Da Russland 24.02.22 anerkjente Lugansk og Donetsk, og Putin innledet sin militære spesialoperasjon i Ukraina, sto jubelen i taket blant de toneangivende debattanter i Russland. Etter månedsvis med heftig kritikk av «myndighetene» tok Putin endelig grep og gjorde noe istedenfor å prate».
«Kiev fikk overtak i narrativet ved å fabrikkere en massakre i Butsja, slik Kiev 17. juli 2014 fikk overtaket i narrativet ved å fabrikkere en russisk nedskytning av et passasjerfly fra Malaysia Airlines».
«Folkeavstemningene ble avholdt etter alle den kunstens regler og disse områdene er endelig en del av Russland igjen fra 04.10.22, hvorved Russlands befolkning økte til over 150 millioner».
«Mot denne bakgrunn må man se lettelsen i Russland nå, over tre dagers målrettet og nøyaktig bombing av militært relevant infrastruktur over hele det gjenværende Ukraina, hvor krigen føres for andres penger, med andres våpen og under andres kommando».
Merk hvordan Russlands invasjon fortsatt omtales som «spesialoperasjon», mens det er Vesten som bredriver «krigføring». Det hele dreier seg om en «narrrativ», hvor Vesten fabrikkerer virkeligheten. De nylige folkeavstemningene ble gjennomført helt etter boka, skriver han. Russlands treffsikre bomber treffer «militært relevant infrastruktur». Og Putin fremstilles som en forsiktig pratmaker som endelig tok grep i februar.
Er det ikke åpenbart at slike drypp fra Steigan og andre får nyttig drahjelp av dem som sammenlikner Vesten med Russland?