RMEen har en hybridvolumkontroll som demper analogt for hver 6. db de øverste 18 dbene for deretter å internt sette digitalvolumkontrollen til 100% igjen for hvert steg. Innad i disse 6 dbene justeres volumet digitalt helt sømløst for deg som bruker. Tenk på det som en grovkornet relebasert analogpre i toppklassen. Gitt at du vier gainstrukturen litt oppmerksomhet (som jeg har gjort, dvs høy output ut fra RME og tilpasset gain på AHB2 (den kan justeres) så holdes RME DACen alltid i det volumområdet hvor den yter omtrent tilsvarende som med en state-of-the-art pre i kjeden SNR/THD messig ved kritisk lytting.
Jeg må selvsagt innrømme at det også for meg, fordi jeg innerst inne vet at digital volumkontroll på papiret reduserer SNR kontra en pre, har slitt noe med typiske tvangstanker rundt dette, og har flere ganger vurdet å gjøre volumjustering via en høykvalitets relebasert volumkontrollpre (for å sikre god kanalbalanse og pålitelig funksjon over hele volumspekteret, potmetere har jeg fullstendig avsmak for etter et par dårlige opplevelser) i det analoge domenet i stedet. Digital oppløsningsreduksjon har også gjort litt vondt i sjela til tross for at jeg jo er fullstendig klar over at dette er et ikke-tema med RME DACen siden den gjør justeringen med en haug ekstra bits presisjon utover det som trengs for å kunne gjøre dette helt transparent innenfor rasjonelle volumverdier. Men etter å ha sett målinger med hybridkontrollen i drift og sammenlignet med state-of-the-art preer så ser jeg at det ikke en gang på papiret er særlig mer å hente enn et par db på SNR-verdiene og da kun ved visse volumverdier. Når jeg også tar inn over meg hva SNR egentlig er, dvs "kan jeg høre støy", så har det etterhvert gitt meg fullstendig ro i sjela på at RMEen spesifikt klarer seg ypperlig på egenhånd. Den er også laget med tanke på å kunne kobles rett i effekttrinn, så impedansen er velegnet for formålet. En ekstra bi-effekt av dette er at jeg nå ikke lenger hører kvalitetsreduksjon eller reduksjon i dynamikk med loudness normalization påslått noe som dramatisk øker trivselen under en avspillingsøkt. Jeg setter volumet til den faste "optimale" verdien som jeg empirisk har kommet frem til over lang tid hvor jeg opplever maksimal innlevelse og realisme uten noen form for lyttetretthet. Hverken for lite eller for mye. De audiofile "tvangstankene" har forsvunnet etterhvert som forståelsen har økt. Om dette nå er nocebo, eller om jeg før led av placebo, vites ikke, men nå harmoniserer i hvertfall mine erfaringer med "virkeligheten", noe som jo er praktisk for meg
Jeg ville forøvrig ikke kjørt uten pre med så godt som noen andre DACer på markedet, med noen ytterst få unntak. Ikke fordi jeg innbiller meg at jeg nødvendigvis hører forskjell, men fordi det beviselig er en suboptimal måte å løse problemet på teknisk, noe som aldri i verdien hadde gitt meg fred i sjela, og jeg har økonomi til å gjøre det optimalt om jeg vil. RMEn er et unntak fordi dette har fått ekstra oppmerksomhet i den spesifikke implementasjonen.
Det var imidlertid umiddelbart et eller annet uvant lydmessig ved å fjerne pre'en. Omtrent som om at jeg har sett ut et vindu hele tiden, men at glasset i vinduet plutselig var fjernet. Jeg tror ordet jeg leter etter er "nakent". Dette kan selvsagt ha vært placebo, men jeg trengte en form for tilvenning, men om dette var lydmessig eller mentalt vet jeg ikke.
Jeg har hatt mange preer. Audio Valve Eclipsen låt fornøyelig den. Jeg brukte den mot Electrocompaniet AW400 monoblokker den gang jeg var hekta på mer tradisjonell tung hifi. En kamerat endte også opp med en slik etter å ha hørt min i sitt anlegg. Dog var det definitivt en pre av sorten "rosenrød idyll" mer enn tindrende klar nøytralitet. Jeg byttet ut EC 4.8 med Eclipse. 4.8 er vel den klart dårligste preen jeg har hatt noen gang. Ikke noe galt med den teknisk, men definivt ikke en pre på nivå med effekttrinnene lydmessig. Min favorittforforsterker lydmessig må ha vært GamuT D3, men har også hatt f.eks Parasound Halo JC 2, Bryston BP-17³, en sak fra Marantz og sikkert et par andre.