Vi slipper likevel ikke unna å diskutere landbrukspolitikken oppi det hele. Det er produsert Landbruksmeldinger over en lav sko i dette landet, ingen regjering med respekt for seg selv lar være å komme med en Landbruksmelding! Siden man har kjørt næringa dit at den ikke har tjangs til å overleve uten støtte (du vet, subsidier) så er dette det perfekte slagsted for ideologiske oppgjør. Man vil uendelig mye med, av og for landbruket. Billig mat, spredt bosetting, kulturlandskap. Beiting, ikke glem beiting!! Sysselsetting, rene produkter, sunn mat, mat med mening, mat med historie. Mat med, mat uten. Nevnte jeg kulturlandskapet? Og turistene! Gud så herlig å se på de små gårdene, Marie!
Som du også ser er det noen gjensidig utelukkende hensyn der. I den ene enden har du et tak for hvor høyt man kan prise generiske jordbruksprodukter. Som kjent ligger Norges største dagligvarebutikk i Nordby utenfor Strömstad, og den nest største er vel den i Töcksfors. Spørsmålet er hvor langt inn i Norge man skal før det ikke lenger lønner seg å kjøre dit for å handle. For noen år siden var det folk som kjørte fra Bergen til Nordby for ukentlig handel og mente at det lønte seg for dem.
I den andre enden har du de geografiske og økonomiske realitetene i å dyrke noe i Norge med alt fra jordsmonn og vekstsesong til transportdistanser og lønnsnivå. Dette er virkelig ikke Ukrainas svartjordbelte, ikke engang skånska eller västergötska slettelandskap. (Har du kjørt over Vara-sletten ved solnedgang, mellom Skövde og Trollhättan? Mine forfedre ville vært villige til å drepe for å få hendene på slikt jordbruksland, og noen av dem gjorde det vel også.) Det er en grunn til at ikke Norge har adelige herregårder rundt om i landet.
Et sted mellom har du hensynet til forsyningssikkerhet, ren og trygg mat, bosettingsmønster (alt sammen legitime politiske målsettinger), og forventningen om at det å drive jordbruk omsider skal bli som et vanlig yrke eller en vanlig, lønnsom næring. Siden Hitra-opprøret i '75 har det vært et uttalt mål å få lønnsnivået i jordbruket opp til et gjennomsnittlig industriarbeidernivå. Det har også ført til dyrere avløsere, fler polakker, og mindre lønnsomhet for selveiende bønder som regnes som næringsdrivende.
Professor og seniorforsker Reidar Almås gjesta Kystmuséet på Hitra, 29. september 2018, med et interessant og analytisk foredrag om Hitra-aksjonen i 1975. Hva skjedde og hva kom det ut av aksjonen i etterkant? Almås deltok sjøl aktivt i hendelsene i kjølvatnet av aksjonen, og han presiserte under fo
www.hitrahistorielag.no
Resultatet kjenner vi: Andre desember 1975 vedtok Stortinget at bøndene skulle ha same inntekt pr årsverk i løpet av tre avtaleperiodar, det vil seie innan 1982. Opptrappingsvedtaket innleidde ein sosial reformperiode for norsk landbruk, som blant anna ga ei ferie- og fritidsordning som framleis er eineståande i verda. Bruttoproduktet i landbruket vart fordobla frå 1975 til 1978, takka vera større overføringar og auka prisar.
Opptrappinga i landbruket la ved sida av den sterke veksten i kommunesektoren, grunnlaget for ei spreiing av dei nye oljeinntektene til sektorar og sosiale grupper på landsbygda. Opptrappinga førte til ein del tilbakeflytting og sikra busettinga på mange bruk, der mange enda tærer på den bygnings- og maskinkapitalen dei skaffa seg da. Utan opptrappinga ville vi i dag hatt om lag halvparten så mange gardsbruk som vi har.
I tillegg har du trender som at konsumentene mer eller mindre har sluttet å drikke kumelk, konkurranse fra veganske produkter, osv, mens melkeproduksjon og dyrket areal ser ut til å være nokså konstant, redusert bruksantall til tross.
Så det hele ender opp med å bli politisk styrt fra ende til annen, avhengig av offentlige overføringer, importvern, prisreguleringer og støtteordninger, som i sin tur begrenses av internasjonale handelsavtaler om hva som er akseptabelt og ikke. Det var
ikke en god idé å dumpe overproduksjonen av melk som underpriset Jarlsbergost på eksportmarkedene. En ting var at man pådro seg handelspartnernes vrede for ulovlig subsidiering med skattepenger, men man greide også å undergrave sin egen prisingsmakt.
Washington DC (Aftenposten): Norske skattebetalere sponser salg av Jarlsberg-ost i utlandet med flere hundre millioner norske skattekroner årlig.
www.aftenposten.no
Landbruket mottar årlig nær 12 milliarder kroner over statsbudsjettet. I tillegg er
www.ssb.no
Det er noen år siden, overføringene er ca 18,5 milliarder nå. Overføringene til landbruket, tross alt en relativt liten velgergruppe, konkurrerer med alle andre gode formål på statsbudsjettet. Det er ikke bare kjedemakt i verdikjeden, men også politisk makt til å sikre seg overføring av skattepenger og politisk styrte prisøkninger. Det kan være politisk mer opportunt å love noe annet enn dyrere melk til barnefamilier eller å kutte i andre poster (sykehus, forsvar, samferdsel, ...) for å øke overføringene til privat næringsdrivende i landbrukssektoren.
Det er en utfordring at de bondeeide landbrukssamvirkene fortsatt fokuserer på å omsette mest mulig volum til regulerte priser, i stedet for å utvikle nisjer som kan bli internasjonalt lønnsomme. For all del, Tine forsøker fra tid til annen, og støtter aktører som vil satse (som Tingvollost), men det ser ikke ut til å være der de har hodene sine. Generiske produkter, lett å sammenligne priser i disken på Nordby, prøv å holde volumene oppe. Prisen til leverandør får bli som den blir.
Som tilskuer kan man også fundere på hvorfor de som fortsatt driver gårdsbruk ser ut til å behøve John Deere-traktorer av præriedimensjoner for å drive de tross alt små jordlappene som finnes i Norge. Det er knapt plass til å snu droget på jordene. Jeg er ikke sikker på at jeg forstår de økonomiske vurderingene bak hvor mye man investerer vs hvor stor kontantstrøm man kan forvente å få tilbake.
Min konklusjon, etter en nokså opplagt bedriftsøkonomisk strategivurdering (selv om jeg ikke hadde lært det ordet ennå) var ganske enkel: Jeg stakk.