Nå som du tydeligvis begynner å nærme deg målet med den nye riggen, kan du fortelle noe om de opplevde forskjellene på dette og det gamle oppsettet?...som du også sa du var meget fornøyd med, på slutten. Haglund84 skrøt det også opp i skyene.
Ser jo meget bra ut
Jeg holdt på med linjekilde-systemet i 20 år. Det var i utgangspunktet en uslepen diamant. Det tok 19 år å perfeksjonere lyden. Da var det bare elementene igjen av det opprinnelige systemet. Alt var byttet ut: Nye kabinetter, kabling, terminaler, nye bånd, ny impedanstrafo, nytt delefilter, konvertering fra 2-veis til 3-veis med basstårn med 7 stk 12-tommere i hver kanal. Til slutt var det rommet det stod på, men noen sjenerende stående bølger. Det fikset jeg med mitt Meyer Sound CP-10 parametriske EQ-rack, modifisert av Jim Williams. Da følte jeg at lyden til linjekildene var dratt ut maksimalt. Godt hjulpet av DP A5/A5/6.52.
Først det positive: Det kunne spille vanvittig høyt og fullstendig uanstrengt. En uvanlig autoritet i lyden. Besøkende rettet seg opp i ryggen, der de satt i sofaen og lyttet. Stort lydbilde med pin-point presisjon i breddeplan. Utpreget stort lydbilde også i høyden, i og med at jeg satt 4,5m unna en 2,2m høy høyttaler. Detaljert diskant med god spredning, som fylte rommet med deilig, luftige overtoner.
En perfekt høyttaler for klassisk musikk, Pink Floyd og Rammstein.
Det jeg hørte i andre dyre systemer, på messer og besøk, var enda bedre mikrodynamikk og mer detaljer i mellomtonen. Spesielt på nærmikrofon-opptak av for eksempel akustisk gitar. Der malte linjekildene med litt bredere pensel. Jeg tror dette er et systembetinget kompromiss, når man har så mange elementer som dekker samme frekvensområde. Man får, for å sette det på spissen, et «blanda kor» av 12 mellomtoner, som innbyrdes har ørsmå toleranseavvik, og som også har forskjellig avstand til lytteren. De øverste og nederste elementene ligger (anslagsvis) 1 millisekund på etterskudd, sammenlignet med elementene i ørehøyde. Systemet var altså løpetidskorrigert i breddeplan, men ikke i høydeplan. Man får den «store» lyden, enten man vil eller ikke. Dette er strengt tatt et kompromiss ved alle linjekilder i små lokaler, med mindre de har buet front, men da kan man ikke benytte lange båndiskanter.
SOMMEREN 2021
Vemodig farvel med mine kjære DP-trinn og høyttalere, før de ble hentet av nye eiere.
Høyttalerne gikk til Oslo. A5 til Bærum og Harstad, og 6.52 til Stavanger.
DAGENS SYSTEM
Det som er bedre nå med hornsystemet, er primært tre ting: Bedre oppløsning/mer detaljert lyd, mer «spark» i bassen og et lydbildet som bedre differensierer i høyden. Det vil si at for eksempel Muddy Waters og kvinnevokal gjengis med mer korrekt størrelse. De blir ikke «larger than life».
Diskanten er foreløpig litt «tørrere» enn på linjekildene, men det tror jeg retter seg når jeg får produksjonsversjonen av Trauet. Nå spiller jeg på en resonant prototype med adapter i 3D-printet plastikk. Tipper det bremser litt på utklinging og luftighet.
Det jeg setter mest pris på er sparket i mellombassen. Dette «rytmiske drivet» er jo nerven i ikke bare pop/rock musikk, men også jazz. Prøv for eksempel åpningskuttet på Billie Holliday/Songs for Distingué Lovers. Basstromma i venstre kanal sparker som et esel. Jeg får fot etter 10 sekunder. Bemerkelsesverdig for et opptak anno 1957.
Linjekildene med sine 14 stk 12-tommere var også "flinke" i bassen, men fikk aldri det samme trøkket i mellombassen, trass i de mange elementene. Hornbassen har et musikalsk driv som gjør at sola både kommer og går, før du klarer å løsrive deg fra sweetspot.
At bassen generelt blir bedre med flere elementer er en kjent sak. Mindre romproblemer, mindre forvrengning, dypere og høyere. Men undre meg på om en vegg av basselementer gir det samme «sparket», som du får med doble midbasshorn? Skal bli interessant å høre hos andre etterhvert.