Pleyels
Prøyssiske kvartetter , 12 stykker i alt, er gnistrende god musikk direkte inspirert av Joseph Haydns op. 20. Ikke så rart, siden han var Haydns favorittelev. Fra læremesteren har han kunnskapen om hvordan han kan skrive strykekvartetter, stil og smak har han selv. Musikken har karakter og uttrykk, her svært så godt ivaretatt av Pleyel Quartett Köln og CPO.
Skal vi la være å høre på Telemann og Fasch fordi vi har den samtidige Johann Sebastian Bach? Pleyel var god nok for Haydn og Mozart, men skjæres av historiens slaktevirksomhet, tidens tann, bort. Ytrefilet og entrecote hives, vi skal kun ha indrefilet - eller standardrepertoar, Haydn, Mozart, Beethoven og Schubert - på menyen.
Ja, de store kanonene er fortsatt størst, men andre er tett på. Rett som det er sier de noe riktig godt, rikt og vakkert som de største ikke har sagt - i alle fall ikke slik. Pleyel er et fint eksempel på det.
Jeg mener ikke å dogmatisk misjonere, anklage eller irettesette noen med dette. Det er mer entusiasme som renner over, en takknemlighet over å oppdage igjen og igjen hvor mye utsøkt bra som finnes rett foran oss. Så mye bra at selv en dinosaur som meg nå skal lumineres (Lumin streamer). Det blir nok et slaktehus av prima og ikke fullt så prima ytrefilet, ja, kanskje til og med en nakkekotelett i ny og ne.