Det er noe spesielt med journalister Jeg har møtt mange redaktører og journalister gjennom livet, og jeg kan telle på én hånd de gangene jeg har oppfattet dem som normalt eller mer enn normalt oppegående mennesker. De aller fleste gangene har jeg blitt etterlatt med et inntrykk av at de er mennesker som henger litt etter. Flere ganger har jeg tenkt at de jeg har møtt kan være kognitivt og mentalt tilbakestående. Å møte voksne mennesker på 30+ i mediebransjen som er omtrent på nivå med en normalt utviklet 15–16-åring, er ikke uvanlig. Årsakene til dette kan være sammensatte, men det mest sentrale er trolig at det i utgangspunktet er en veldig lett jobb. Det krever praktisk talt ingenting, og alle kan gjøre det. Alt som kreves er at du kan skrive litt norsk – eller lese inn litt speech-to-text i Microsoft Word, og så retter programvaren opp det meste av skrivefeil automatisk. I dag er det derfor teoretisk mulig at mennesker med en IQ i gråsonen for lett psykisk utviklingshemming (IQ 70+) kan ha en vellykket karriere som journalist eller redaktør. Selvfølgelig avhengig av hvilke stoffområder de dekker. Relasjonelle saker, hvor de spør noen om hva de mener, er eksempler på ting alle kan gjøre. «Hva mener du om?» På samme måte er det med en del kommentatorstoff, som handler om å gjenta meninger de har hørt på tv. «Slemme menn er en trussel mot demokratiet vårt», og «vi må spise insekter for å få bedre vær», er tenkte eksempler som ikke er så fjernt fra virkeligheten. Ting som kilowatt og kilowattimer er liksom samme greia, fordi de ikke forstår forskjellen. Den type ting. Naturlig nok oppstår det problemer på veien, særlig når disse menneskene (påfallende ofte kvinner) som er breddfulle av politisk idealisme for ting de har hørt på tv, skal gjennomføre oppgaver som krever en viss planlegging. Som for eksempel å intervjue Anne Holt. Mange av dem har kanskje aldri lært å planlegge eller strukturere noe tidligere. Hele livet foregår gjerne basert på impulser. «Anne Holt? Ja, hun er vel i telefonkatalogen», sier de, og så trykker de inn telefonnummeret og «hallo, det er avisen som ringer», og så er det litt relasjonelt prat som de kaller et intervju. Fordelen med disse journalistene er at de er lette å utnytte. De kan kastes inn fra vikariat til vikariat, på helt latterlige kontrakter med enda verre lønnsbetingelser – og svært få av dem har bevissthet nok til å kjenne egne rettigheter og muligheter. Ja, mange av dem kan knapt betjene en vanlig personbil. Nå er det ikke hensikten min å pisse på Klassekampen som sådan. Dette er ment som en bredere og mer generell kritikk basert på observasjoner jeg har gjort. Og selv om det er hard ordbruk fra min side, er det ikke noe faktuelt feil med det jeg sier.