Hvem drepte den norske skolen?
Det virker klart at både pandemien og digitaliseringen har vært involvert i drapet, men handlet de på egen hånd? Nei, det er vanskelig å tro, skriver Martin Gedde-Dahl.
www.morgenbladet.no
Av
Martin Gedde-Dahl, journalist og
Tor Bomann-Larsen, Tegner og forfatter
Aldri har norske ungdommer fått så gode karakterer som nå, aldri har de vært dårligere på skolen. Dette er – som flere har påpekt de siste ukene – den naturlige konklusjonen hvis vi sammenligner vitnemålene norske elever får på skolen, med hva de faktisk kan.
Ser vi på karakterstatistikken til Utdanningsdirektoratet, fremstår norsk skole som en dundrende suksess. Siden 2007 er gjennomsnittskarakteren steget med nesten et halvt poeng, viser en gjennomgang i VG i oktober. I de fleste fellesfag er andelen seksere doblet. Det største bykset skjedde det første pandemiåret, da norske elever plutselig gjorde det 11,5 prosent bedre enn året før. Og dette historisk høye nivået har de opprettholdt siden.
Ser vi derimot på internasjonale undersøkelser hvor elevenes prestasjonsnivå kan sammenlignes over tid og med andre land, kommer et annet bilde til syne. Ifølge fjorårets Pisa-undersøkelse, som ble lagt frem 5. desember, er norske 15-åringer markant dårligere i matematikk, lesing og naturfag enn de var for fire år siden, da Norge gjorde det helt middels blant de åtti OECD-landene som er med i undersøkelsen. Andelen på det aller laveste mestringsnivået har skutt i været siden den gang. Totalt er fire av ti norske tiendeklassinger ute av stand til å mestre det aller mest grunnleggende i ett eller flere av de tre fagene.
Samtidig betyr sosial bakgrunn stadig mer for resultatene. I vår kom resultatene fra den internasjonale leseundersøkelsen Pirls, som viser at leseferdighetene til norske tiåringer har sunket drastisk mellom 2016 og 2021. Etter fem år med skolegang klarer én av fem norske elever ikke å forstå innholdet i for eksempel en barnebok tilpasset sin egen alder.
Tidligere har vi kunnet trøste oss med i alle fall én ting: Nei vel, har vi sagt, så er ikke norske ungdommer så gode med bokstaver og tall, eller til å gulpe opp simpel faktakunnskap, men de har i alle fall en eksepsjonell evne til å drive med medvirkning og til å delta i et likestilt og demokratisk samfunn. Men nei da, også denne livsløgnen vil de internasjonale kartleggingene ta fra oss. I den ferske ICCS-undersøkelsen, som måler ungdoms demokratiforståelse, er det
ingen land som faller så mye som Norge.
Alt dette tar seg naturligvis dårlig ut i et land som bruker mer penger enn noe annet på barns skolegang. Ikke minst er det en hard dom over to tiår med norsk skolepolitikk, hvor et helt sentralt mål har vært nettopp å prestere bedre i nettopp disse internasjonale undersøkelsene.
Et mord
Før årtusenskiftet var de fleste enige om at den norske skolen måtte være blant de beste i verden. Det som endret denne fortellingen, var resultatene fra den første Pisa-undersøkelsen vi deltok i, som ble lagt frem i 2001. «Norge er en skoletaper!» het det på forsiden av Dagbladet. Siden den gang har Pisa vært det viktigste omdreiningspunktet i debatten om den norske skolen. Undersøkelsen er blant de hyppigst forekommende referansene i stortingsmeldinger og utredninger. Ikke minst har politikere fra de fleste partier selv løftet frem nettopp Pisa som selve målestokken for hva som er en god skole.
Problemet er bare undersøkelser som dette ikke er utformet på en måte som gjør det mulig å si noe sikkert om
hvorfor det går bra eller dårlig. Resultatene egner seg derfor godt til å spenne bak kjepphester. Det eneste alle er enige om – dersom vi ser bort fra at en del skoleforskere er kritiske til selve undersøkelsen – er at skolen er i krise.
Det er ikke bare i Norge det er sånn. I Sverige er debatten om «Pisa-raset» en ideologisk slagmark. Da SVT i fjor sendte en dokumentarserie om den svenske skolens forfall, var den pakket inn i en krimparodi. Gjennom seks episoder forfulgte komikeren Jesper Rönndahl det ene sporet etter det andre for å finne svar på spørsmålet «vem mördade skolan?»
.
Skulle en etterforsker sette i gang en tilsvarende opprulling av drapet på den norske skolen, ville listen over mistenkte vært lang. Men én ting er sikkert. Det første bildet som vår helt – la oss se for oss en handlekraftig politimann, kanskje kledd i skinnjakke, med trøblete forhold til autoriteter og sterk rettferdighetssans – ville festet til den store korktavlen på kontoret sitt, hadde vært av en grå klump med røde pigger, den mystiske herr
Sars-cov-2. Og derfra ville han ha trukket røde tråder til portretter av Bjørn Guldvog og Espen Rostrup Nakstad.
Korona-skolen
Ungdommene som har svart på Pisa-undersøkelsen denne gangen, gikk i åttendeklasse da skolene stengte i 2020. Da undersøkelsen ble gjennomført våren 2022, rett etter avviklingen av smitteverntiltakene, gikk de i tiendeklasse. Det er med andre ord snakk om elever som ikke fikk et eneste år med normal ungdomsskole. Det ville vært mildt sagt oppsiktsvekkende om denne historiske unntakstilstanden ikke påvirket resultatene.
Den verdensomspennende pandemien er dessuten et åpenbart svar på hvorfor resultatene stuper ikke bare i Norge, men i nesten alle landene som deltar i undersøkelsen. Mange av dem som foretrekker andre forklaringer – som skjermbruk, innvandring, en reform de ikke liker, eller en bestemt type pedagogikk – forsøker å tilbakevise dette ved å peke på at også Sverige – som ikke stengte skolene – er blant landene med negativ utvikling.
Det er riktig, men er det så mystisk? Det høye smittenivået i Sverige gjorde at fraværet var rekordhøyt. Både elever og lærere fikk beskjed om å holde seg hjemme ved det minste tegn til sykdom, noe som førte til avlyste timer, en strøm av vikarer og at mange elever i praksis hadde hjemmeskole uten særlig tilrettelegging. Det er ikke gitt at denne oppstykkede skolegangen ga bedre læringsutbytte enn helhetlig fjernundervisning. Evalueringer viser i alle fall at pandemien hadde sin pris også for svenske skolebarn.
Et bedre argument er at de negative resultatene ser ut til å være en forverring av en tendens som begynte lenge før pandemien. Selv om fallet i fjorårets undersøkelse er det største noensinne, har OECD-gjennomsnittet gradvis sunket raskere og raskere det siste tiåret.