Grunnen til at vi ikke kjøpte Viggen fra Sverige i stedet for F16 var så enkel som at Palme, som var opptatt av å posere som en iherdig fredsaktivist helt klart og utvetydig sa at Sverige under ingen omstendigheter ville levere reservedeler til flyene hvis Norge var i krig med Sovjet. Og da diskvalifiserte han helt på egen hånd enhver mulighet til å kjøpe de flyene. Synd for det var et jævlig bra fly!
Eg har eigentleg aldri tenkt på kvifor vi (øh, Ap) valde F-16 i 1975, og ikkje Viggen, så eg måtte sjekka Ole Jørgen Maaøs artikkel i NMT 3/2013: "F-16 anskaffelsen - framsynthet eller flaks?"
Maaø stiller spørsmålet om F-16 var eit så godt val (eksemplifisert ved "flyvemaskinens anvenbarhet eksempelvis over Libya i 2011") fordi ein hadde gjort ein spesiell god jobb med analyse på førehand, og konkluderer vel med at det ikkje
akkurat var slik.
Derimot fortel han korleis Systemgruppen ved FFI gjorde ein skikkeleg god jobb i forarbeidet ved å datasimulera korleis ulike typar fly ville fungere i det som vart definert som nøkkelscenarioet: Eit sovjetisk angrep på Nord-Noreg. Her vart evna til å halda Bardufoss lengst mogleg ("holdetid") sett på som avgjerande.
F-16 vart rett nok funne å vera perfekt flytype til oppgåva, men alt for dyr, og 72 fly alt for lite ("Kom en ned i særlig færre [enn 100], kunne en likeså gjerne redusere til 20-25 for å løse fredsoppgavene og intet mer."). Det FFI hadde funne ut vart aldri lagt til grunn.
Derimot ønskte både Luftforsvaret og den internasjonale ekspertgruppa (Noreg, Danmark, Belgia og Nederland) seg F-16 heilt frå starten, og USA dreiv, øh, energisk diplomati for å pressa fram eit definitivt norsk kjøp så hurtig som råd. Historia om korleis kjøpet vart bestemt, er temmeleg illustrerande for tida, trur eg. Eg tillet meg å sitera in extenso:
Den endelige beslutningen om å anskaffe F-16 ble fattet på et kveldsmøte hjemme hos utenriksminister Knut Frydenlund 13. mars 1975, der gjestene var forsvarsminister Alv Jakob Fostervoll, parlamentarisk leder og leder av Forsvarskommisjonen av 1974 Oddvar Nordli og departementsråd Erik Himle.
Det har vært kjent at det lenge var tvil i Arbeiderpartiet. Det som frem til nå ikke har vært kjent er hvor lenge denne tvilen varte. Dagen før møtet hjemme hos Frydenlund, hadde mange av de samme aktørene møttes på Nordlis kontor og blitt enige om å ikke anbefale å anskaffe F-16, men kun gå for en opsjon på senere anskaffelse. Den eneste usikkerheten var, ifølge Himles referat fra møtet, hvordan amerikanske myndigheter ville reagere på en slik beslutning. Derfor ble de da også enige om at Frydenlund skulle sjekke opp dette med den amerikanske ambassadøren så snart som mulig. Om Frydenlund rakk å snakke med ambassadøren eller hvordan samtalen eventuelt artet seg vet vi ikke. Men vi vet altså at de møttes igjen kvelden etter og nå endret sin beslutning til å anbefale å anskaffe 72 fly.
Han oppsummerer også
Men at F-16 har vist seg å være så levedyktig og så fleksibelt - spesielt etter at nærmest alt har endret seg sikkerhetspolitisk etter den kalde krigens slutt - se det vil jeg driste meg til å sette mer på kontoen for flaks enn på kontoen for framsynthet