For 20 år siden (April 2004) skrev jeg følgende om SACD utgaven. (får håpe det er lagt ned litt arbeid i å finpusse litt på den nye utgaven)
Deep Purple - Machine Head (Hybrid SACD)
Rundt juletider i 1971, ble Machine Head innspilt i korridorene på Grand Hotell, Montreux, Sveits. Egentlig, et noe merkelig sted å legge grunnlaget for et av rockehistoriens virkelig store album, og dokumenttaren om albumet i Classic Rock serien (
http://www.play.com/play247.asp?page=title&r=R2&title=109815 ) beskriver arbeidsforholdene som rimelig kaotiske.
Albumet har en rekke låter som har blitt klassikere - for å nevne noen: Highway star, Never before, Smoke on the water, Lazy, Space Truckin’, osv.. Det er nesten ikke måte på hvor solid håndverk som er skviset inn på dette ene albumet.
Holder Machine Head mål over 30 år etter?
Miksen som er å finne på SACD-en er den originale quadrofonimiksen fra 1972. I sum er dette noe mer enn stereomiksen fra samme tid. Noe mer overdubbing og noe er lagt til i forhold til stereoversjonen. Det høres også ut som det er benyttet en annen klangmaskin på vokalen (sammenlign Ian Gillan på Never Before SACD vs vinyl).
Quadrofonieffektene kan noen gang være slitsomme, det høres ikke troverdig ut å panorere et hundre kilos Hammond B3 orgel mellom front- og bak-kanalene slik det blir gjort på Lazy. Men stort sett er miksen sivilisert og legger en godviljen til og lukker øynene, kan man til tider få følelsen av å sitte sammen med bandet i gangen på Grand Hotell. SACD-en inneholder også en alternativ miks av Lazy og Maybe I’m A Leo, pluss When A Blind Man Cries, som ble utelatt fra originalen.
Musikalsk er det veldig lite å sette fingeren på. Det er nesten for perfekt, Ian Paice er en briljant teknikker, en av de virkelig store trommeslagerne fra denne tiden. Og sammen med Stratocastergeniet Ritchie Blackmore, John Lord på keyboard og Roger Glover på bass, sitter kompen mer enn perfekt før Ian Gillan setter det hele i system med vokal hentet fra en annen verden.
Flekanals-miksen er ikke fullt så hardt sammenskrudd som stereoversjonen. Det er litt mer rom for improvisasjon, spesielt gjeller dette Ritchie Blackmore som av og til gir fra seg både taktslag og toner på gitaren som ikke finnes på stereoversjonen. Apropos det, gitarsoloen to minutter ut i Maybe I’m A Leo, er verken av god kvalitet eller godt mikset inn i lydbildet.
Musikalsk vurdering: 6/6
Teknisk vurdering SACD-miks: 4/6