Har grublet en del på hvorfor jeg liker musikk presentert i multikanal så godt.
Det er noen enkle fordeler som at multikanalinnspillinger som regel har bedre kvalitet enn stereo (DR) - men det er noe annet også.
Diskusjoner om "Phantom Center" har fått meg til å tenke litt - jeg liker ikke "Phantom Center" brukt i et surround oppsett - uten at jeg helt vet hvorfor, bruke en senterhøytaler - foretrekker jeg, helt klart.
Samtidig foretrekker jeg veldig diskret mixet musikk i stereo også - slik de gjorde mye på 70 tallet - med instrumentene plassert nesten enten i høyre eller venstre høytaler. Nyere musikk er som regel sjelden mixet diskret - kanskje mye tilpasset lytting med hodetelefoner? Opplever det som negativt.
Surroundmusikk mixet lite diskret med "alt fra alle kanter" har jeg heller ikke sans for.
Har lest litt om "Pinna filtering effect" og våre ørers/hjerne evne til å lokalisere hvor lyder kommer fra - og "unaturligheten" av å oppleve samme lyd fra to (eller flere) kilder = stereo/phantom center.
en.wikipedia.org
Jeg tror at det er dette det handler om for meg.
Var en diskusjon om stereo/surround til film her på forumet i en tråd for en tid tilbake. Hvor noen som foretrakk stereo - fordi surround var lyder fra alle steder og forvirrende. For meg er det omvendt - det er mer naturlig og "enklere" å lytte til - krever kanskje mindre av prossessoren i skallen?
Særlig hvis filmen er godt mixet lydmessig og lydene er plassert riktig i forhold til det man ser på lerret/skjerm. Samme med gaming, bra mixet surroundspor løfter opplevelsen.
Er også veldig glad i musikk mixet i Quad 4.0, mye fordi de da ofte også gjorde som for stereo - veldig diskret mixing, ofte med instrumentene hardt plantet i hvert hjørne.
Bare litt grublerier på en mandag i juli
