Jeg har siden jeg var liten fulgt med F1 med jevne mellomrom, men det var først i 2017-sesongen jeg begynte å følge med tett.
Nå sitter jeg ikke med noe data eller husk fra min tidligere dager(som barn) da jeg fulgte F1; men var satsingen hardere da de ikke var noe budsjett-tak?
Jeg synes spenningen har blitt mer laber, da de sluttet med å fylle drivstoff forøvrig, men det var jo mange hendelser som var farlige i forbindelse med det. Flere dekkprodusenter, ikke så driftsikre motorer etc.
Det jeg prøver å komme frem til er at, med dagens budsjett-tak, hvor vi ser begrenset antall motorer, girkasser, hybridmoduler, færre dekk, mindre testing/trening, begrenset utvikling av biler, det har vist seg at i sprintløp f.eks, så har det blitt slik at førerne ikke gir alt i dette formatet lenger, pga. risikoen for å skade bilen, slite ut dekk som følge av budsjett-taket. Se f.eks Williams nå i helgen som ikke hadde ekstra chassis.
Når hybrid-æraen kom, var det en fører(husker ikke hvem, men mulig Alonso) som uttalte seg om dette, at en racerfører må tenke på "sparing" når man kjører løp, når det i det hele handler om å kjøre så fort man vil.
Ser man til F2/F3 så er bilene like, her er det opptil fører og team for hvordan justere og tilpasse bilen. Da er det mer lagt opptil førerens egenskaper som man ser i trening/løp/trening. Her er det også mye mer variasjoner for hvordan førerne ender ved målgang. Dekkslitasje er en del av sporten selvfølgelig, men når de får begrenset antall dekk i løpet av en helg, så blir det for mye fokus på hvordan man ikke sliter ut dekk for fort, kanskje mest i forhold til en trening/kvalifisering. I tillegg knapp med til til trening og kvalifisering, hvor det ofte skjer noe som spiser opp mye av verdifull tid for lag og fører.
Og når det er blitt sånn, slik at de må holde på denne måten, da får vi som regel ikke se førernes sitt aller fulle potensial. Mer stram vaier, takk.
