For ordens skuld, du har sikkert rett. Eg får skriva på mi kappe at eg er notorisk elendig til å tena pengar på kjøp og sal, ein eigenskap (eller kanskje mangel på eigenskap) eg neppe hadde fått bytta ut uansett definisjon av «all knowledge».
Eg reknar med at denne typen har finlese pensjonsreglementet, og at det ligg ei eller annan vurdering bak å gå av når han var 53.
Om man hadde samme kunnskap som 10-åring ville jo skole vært en lek. Kun toppkarakterer og man hadde kanskje valgt et annet yrke. Bare her kunne man jo hatt potensialet for enorm fortjeneste. Og med kunnskap om faktiske rentebaner, boligprisutvikling, generell børsutvikling osv, så regner jeg med at man kunne hatt et mye mer spennende liv enn masse penger som 50-åring (som man høyst sannsynlig ville hatt uansett).For ordens skuld, du har sikkert rett. Eg får skriva på mi kappe at eg er notorisk elendig til å tena pengar på kjøp og sal, ein eigenskap (eller kanskje mangel på eigenskap) eg neppe hadde fått bytta ut uansett definisjon av «all knowledge».
Men eg innser at valet om å hoppa av realfag/informatikk-studiet eg starta på i 1996, og byta til tåkefyrsteri (humaniora), sannsynlegvis er det dyraste valet mitt. På andreplass, å bruka åresvis på jobbar som eigentleg var symbolsk betalt frivilligheit. På tredjeplass, å gå ned ein kvart million i året på å verta phd-stipendiat i vaksen alder, med eit stipend som av ulike årsaker vert forlenga og forlenga.
Ingenting av dette angrar eg eigentleg på, men eg hadde nok tenkt litt annleis om eg måtte gjort alt på nytt att.
Så eg hadde nok glatt teke pengane
Ikke en livsstil jeg ville hatt akkurat, men fyren virker i alle fall happy med opplegget. Med bolig nedbetalt for flere tiår siden og uten særlig dyre interesser så trenger man jo ikke allverdens for å få det til å gå greit rundt.
Det tror jeg absolutt - men det er vel få som greier det.
De som mener noe om slikt mener at kunnskapen i snitt har økt ganske mye, mest sannsynelig drevet av bloggosfæren. Visstnok var en stor forskjell på krakket under covid og krakket under finanskrisen at meningmann ikke solgte seg ut under førstnenvte. Nå skal det også sies at det gikk såpass fort både ned og opp at det kan ha påvirket hva folk gjorde eller ikke gjorde, men det har blitt henvist til at flere har lært seg at man bør sitte stille og at det pleier å ordne seg etter hvert og man må regne med noen slike midlertidige karameller i løpet av noen tiår. Det er også en viss emosjonell forskjell på å papirtape 40% av 50.000 kroner og 40% av 10.000.000 kroner må man anta.
Litt morsomt det der, i USA har absolutt alle et forhold til det og er hovedgrunnen til at "the economy" har vært hovedtema i valgkamper.
Er endelig på jobb etter fire uker ferie. For all del, godt med ferie men jammen godt å komme i jobb igjen også.
Jepp, inntil ganske nylig har ikke folk flest i Norge hatt særlig forhold til (aksje)markedet. Nå har betydelig flere det. I Norge er det litt over 900.000 personer som eier aksjer og ca 2/3 av disse er menn. Dette inkluderer også ting som ikke er børsnoterte og man må anta at en betydelig andel av disse personene eier kun en eller få aksjer. Men det har vokst mye de siste ti årene og de fleste nye som kommer til er ganske unge (under 40 år).
'Victor Norman skrev i "Blue Notes" noe i retning av at en av økonomifagets største misforståelser er at folk kun jobber for å tjene penger og, gitt muligheten helst ville gjort noe annet. Jeg kunne - rent hyoptetisk ha tatt meg et år eller to fri og finansiert det greit men selv med en ganske lang bucketlist over ting å gjøre så ville jeg vært ferdig med det relativt kjapt og har også blitt såpass voksen at jeg innser at det meste som på papiret er veldig spennende og morsomt etter hvert blir rutine og ikke så veldig spennende om det foregår over en viss tid. Å reise rundt i verden i et år høres jo gøy ut men da jeg gjorde det i to måneder helt på tampen av studietiden begynte jeg å bli lett lei mot slutten og det var helt ok å komme hjem selv om jeg dro fra +30 grader (Thailand) til -15 grader (et lite intermezzo i St. Anton for litt skikjøring).
I prinsippet helt enig. Derfor har jeg stort sett sparepengene i norske og internasjonale indeksfond med lav kostnad. Allikevel har jeg en slump i enkeltaksjer og jeg er litt fascinert av min egen reaksjon: Selv om jeg vet at dette sannsynligvis ikke er bedre butikk, føler jeg større glede av å se disse aksjene vokse enn at indeksfondene gjør det. Selv om kroneverdien er en bagatell i forhold.
Joda, jeg gjør det samme selv og føler det samme. Til mitt forsvar er mine av sorten i norske sparebanker som - med god margin - er den mest lønnsomme aktivaklassen på Oslo Børs omtrent uansett tidshorisont. Det var også en tid der man kunne få kjøpt disse fryktelig billig som jeg ikke var klar over eller skjønte selv, men en kollega forklarte det for meg. Det åndelige godset kom egentlig fra en analytiker i Pareto som hadde gjort mye jobb på disse bankene som, med noen få unntak, ingen analytikere dekker siden en del av disse er så små og illikvide at ingen ser på det. At utlendinger ikke skjønner en dritt av disse rimelig spesielle konstruksjonene er også et pluss i så måte.
Det var ikke så mye i tidsånden for 40 år siden heller. Da jobbet man til fylte 67 eller 70 og så døde en. Forventet levealder for menn var under 75 år på den tiden og de eventuelt få årene som pensjonist ble finansiert av ytelsespensjon og ikke ofret så mange bekymringer.
Det kan man si, men konseptet indeksfond oppstod på 70-tallet da Jack Boogle lanserte et lavkost fond rettet mot privatpersoner. Så i USA har det vært tilgjengelig i ca 50 år, når slik kom til Norge aner jeg ikke. Dette var det som gjorde det mulig for meningmann å få bred diversifisering til lave forvaltningskostnader. Dette er nesten umulig å oppnå på egen hånd, man skal ha rimelig mye å investere for å kunne kjøpe alle 500 aksjene i S&P - indeksen i riktig forhold siden man må kjøpe minst en hel aksje (nå er det riktignok - tror jeg - strengt tatt mulig å kjøpe fraksonelle aksjer gjennom Robinhood).
www.youtube.com
Kjapt (og dumt, og kanskje til og med uklart) spørsmål til denne måten å betrakta risiko (om eg forstår deg rett: som "standardavvik frå gjennomsnitteleg avkastning over lang tid"?). Det verkar i utgangspunktet fornuftig, iallfall om ein skal kjøpa fond og slikt. Det meste går bra til slutt, iallfall om ein har tid til å venta på at det skal gå betre. "Time in market" slår "time to market", som nokon skreiv her inne.
Er det noen mekanisme i internasjonale aksjeindeksfond som gjør at man er skånet for valuta forandringer? Eller er det slik at hvis NOK styrker seg 10% er investeringen 10% mindre verdt?
Det kan du som regel velge selv. Fond som er valutasikrede har noe høyere fovarltningsgebyrer, type 0,05% mer eller noe slikt. I tillegg så vil du, med valutasikring, litt forenklet motta NOK-rente og betale utenlandske renter (i praksis USD-rente siden 70% av et globalt aksjefond er amerikanske akjser).Hvilken vei denne effekten slår er avhengig av rentedifferanser, men den vil uansett være relativt begrenset sammenlignet med svingingene i selve valutakursen.
Ja, det er noe i tråd med dette jeg har sett for meg.
Ja, enig. Kanskje fordele ut over 6 mnd. Tanken her vil være å la disse pengene stå plassert i 10 år ++
Dette er nok statistisk riktig, men det vil åpenbart være mye mer heldig å kjøpe fondene i dag enn tidlig i forrige uke
Ja, openbert. No var vel påstanden min del av eit anna resonnement, eller høgt-tenking, men, ja, eg ser den.Dette er nok statistisk riktig, men det vil åpenbart være mye mer heldig å kjøpe fondene i dag enn tidlig i forrige uke
Jeg synes i grunn ikke det har noe for seg å spre innkjøpene ut i tid - det reduserer forventet avkastning og på et gitt tidspunkt så er alt som er kjent priset inn i kursene. Og disse effektene følger jo hverandre - skal du redusere risikoen på en måte som monner - så må du spre kjøpene over lang tid - og da blir tapet i forventet avkastning tilsvarende større.
Ja, du gjorde kanskje det. Det er litt av kjernen i finansiell risikostyring: Spre risikoen på såpass mange enkeltinvesteringer at sannsynligheten for å tape alt blir tilnærmet lik null. Ett selskap kan gå konk, aksjene i selskapet bli nullet og selskapets obligasjoner misligholdt, men at alle selskap på alle verdens børser går konk samtidig skjer bare ikke. Så internasjonale indeksfond gir lavere risiko enn en enkeltaksje, men forventet avkastning er omtrent den samme om du ikke har spesiell innsikt i det ene selskapets fremtidsutsikter. Altså er indeksfondene en mer optimal strategi enn enkeltaksjer om man ikke har tid og talent til å drive med egne analyser.
En annen gammel regel er «sell in May and go away». Markedet er tynt i sommermånedene, mange er på ferie, lite likviditet i markedet. Små krusninger får fort uforholdsmessig store utslag. Spør igjen midt i september.
