Min danske versjon er på 768 sider fordelt på to bind. Språket er godt og lettflytende med mye humor i detaljene. Den norske versjonen fra biblioteket var flat og uinspirert.
@PederP De to Remarque-bøkene Intet nytt fra vestfronten og Tre kamerater kan jeg anbefale. Tider som fulgte kan jeg ikke huske å ha lest. Tre kamerater må man dog finne i oversettelsen fra 1937. Nyoversettelsen fra 2001 suger. Wikipedia: I Norge ble romanen første gang utgitt i 1937 på Gyldendal Norsk Forlag i Alf Harbitz' oversettelse. Romanen ble nyoversatt av Birgit Gjernes på samme forlag i 2001 og inngår i serien Gyldendal klassiker.
@PederP De to Remarque-bøkene Intet nytt fra vestfronten og Tre kamerater kan jeg anbefale. Tider som fulgte kan jeg ikke huske å ha lest. Tre kamerater må man dog finne i oversettelsen fra 1937. Nyoversettelsen fra 2001 suger. Wikipedia: I Norge ble romanen første gang utgitt i 1937 på Gyldendal Norsk Forlag i Alf Harbitz' oversettelse. Romanen ble nyoversatt av Birgit Gjernes på samme forlag i 2001 og inngår i serien Gyldendal klassiker.
Første gongen eg las dei bøkene var for omlag 50 år sidan, så det er ikkje dei nyaste utgåvene eg har erfaring med.
Om dei ikkje står i bokhylla mi, må eg ta ein tur til far og leite der.
Første gongen eg las dei bøkene var for omlag 50 år sidan, så det er ikkje dei nyaste utgåvene eg har erfaring med.
Om dei ikkje står i bokhylla mi, må eg ta ein tur til far og leite der.
Vil du bli dyktig i matematikk? Lære et fremmedspråk? Spille gitar? Skrive en bok? Sannheten er at alle kan lære alt, uansett alder. Med utgangspunkt i den nyeste forskningen innen feltet gir Jo Boaler deg seks nøkler som vil åpne opp ditt eget læringspotensial:
Når du lærer deg nye ting, fortsetter hjernen å vokse, livet ut
Good Chaps - hvordan korrupte politikere bidro til å ødelegge Storbritannia. Skrevet av en av The Times fremste journalister. "I got angrier and angrier, and by the end I was furious", skrev en kommentator.
Boken beskriver hva som skjer når et system som er avhengig av folk med god vilje og gode intensjoner erstattes av korrupte politikere som kun er ute etter egen vinning. De som kalles "Good Chaps" er dem som overtok styre og stell etter verdenskrigene og som gikk inn i offentlig administrasjon utfra "uskrevne regler" som bygde på "fair play".
Det kan man glatt glemme nå, og Storbritannia er blitt et land i storm, der kjerrehjulene på Britannias kampvogn vakler.
Det blir et sjuhelvetes valg i neste uke, og jeg forsøker å forstå hva dette betyr for flere demokratier enn det britiske. Boken gir et svar.
Kjørt litt norske klassikere i ferien. Litt usikker på hva som skjedde men skal ikke helt se bort fra at det har noe med at min far gikk i jorden for noen få uker siden og han var i sin tid norsklærer på videregående og svært belest. En av bøkene jeg husker han snakket varmt om var Duuns "Medmenneske" og den hadde jeg ikke lest og den stod laglig til for hugg i boksamlingen på "hytta" hvor Duuns samlede verker fantest. I tillegg har jeg lest Brand og Peer Gynt, de to sistnevnte har jeg selvsagt lest før selv om det begynner å bli lenge siden. Pappa sa en gang at enhver nordmann burde lese Peer Gynt minst en gang i året eller noe i den retning.
Ikke veldig vanskelig å skjønne hvorfor Ibsen står som en påle etter over 150 år.
Er i ferd med å avslutte John Shirleys A song called youth trilogi. Har lest den om igjen for første gang siden den kom ut. Den står seg godt. Kanskje den fremste cyberpunk romansyklusen når jeg ser tilbake.
Ufatteleg lite lesetid i sumar, men inspirert av at eg las Øyvind Rimbereids science fiction (kanskje cyberpunk?)-dikt Lenis plassar tenkte eg å lesa litt science fiction.
Er i ferd med å lesa Liu Cixins Trelegmeproblemet. Etterpå tenkte eg å lesa Solaris.
Håper ikke Three Body Problem er like dårlig som Netflix-serien som de lagde basert på boka. Konseptet "superkule super-nerder redder verden" begynner IMO å bli fryktelig utslitt. Og det har i grunn heller aldri vært noe bra konsept i utgangspunktet; for jeg tror egentlig ikke fysikkstudenter drives av noen drøm om å bli rockestjerner.
Håper ikke Three Body Problem er like dårlig som Netflix-serien som de lagde basert på boka. Konseptet "superkule super-nerder redder verden" begynner IMO å bli fryktelig utslitt. Og det har i grunn heller aldri vært noe bra konsept i utgangspunktet; for jeg tror egentlig ikke fysikkstudenter drives av noen drøm om å bli rockestjerner.
Ufatteleg lite lesetid i sumar, men inspirert av at eg las Øyvind Rimbereids science fiction (kanskje cyberpunk?)-dikt Lenis plassar tenkte eg å lesa litt science fiction.
Er i ferd med å lesa Liu Cixins Trelegmeproblemet. Etterpå tenkte eg å lesa Solaris
Takk! Eg har forresten boka på polsk i bokhylla, innkjøpt ein gong eg vart entusiastisk gripen av rask framgang på Duolingo. I overkant optimistisk, viste det seg.
No har eg lånt den nye, norske omsetjinga; mest fordi eg tykkjer det er fint at SF vert omsett til norsk. Vurderer om eg skal våga meg på Eggens omsetjing av Neuromancer, men det sit veldig langt inne.
Takk! Eg har forresten boka på polsk i bokhylla, innkjøpt ein gong eg vart entusiastisk gripen av rask framgang på Duolingo. I overkant optimistisk, viste det seg.
No har eg lånt den nye, norske omsetjinga; mest fordi eg tykkjer det er fint at SF vert omsett til norsk. Vurderer om eg skal våga meg på Eggens omsetjing av Neuromancer, men det sit veldig langt inne.
Forsøkte en gang i tiden å lære meg polsk utover enkle gloser men ble heldigvis reddet av en fransk studie som konkluderte med at det er verdens vanskeligste fremmedspråk (om man ikke alt behersker et annet språk i samme familie).
Det spørst vel korleis ein skal måla. Eg kjenner ein (norsk) lingvist som meiner finsk har beste rettskrivinga i verda, nest etter koreansk, og at sidan grammatikken har få unnatak er det blant dei enklaste språka å læra seg.
For min del butta det på polsk delvis fordi grammatikken er litt lei (ta det verste frå fransk og tysk, og legg til litt), orda var vanskeleg å hugsa og fordi det var så mange trebokstavskombinasjonar for lydar som i mine øyro var heilt identiske. Har enno ikkje gjeve heilt opp: polsk er det slaviske språket eg har mest lyst til å læra (har også prøvt meg på tsjekkisk og russisk, men veit ikkje om desse er enklare, bortsett frå at tsjekkisk har meir elegant rettskriving).
Pussig nok har eg langt meir hell med meg på japansk (førebels berre på Duolingo, men eg har kjøpt nokre lærebøker og barnebøker). Yoda-setningsstruktur er uvant, og (dei tre) skriftsystema aparte, men det hjelper veldig at det ikkje har innfløkt samsvarsbøying eller lydar eg ikkje greier høyra skilnad på (kinesiske tonelag er forresten nesten like ille som rare lydar).
Edit: Eg trur også Duolingo på japansk er vesentleg betre enn polsk-kurset. Fransk er kanskje enno betre (har inntrykk av at det same er tilfelle på tysk og spansk, utan at eg har prøvt dei): altså, store språk som er pop for dei med engelsk som morsmål. Duolingo kan sjølvsagt ikkje erstatta ekte språkundervising, eller “immersion” (språkbad), men det er kjekt for oss som tykkjer språk generelt er artig.
Det spørst vel korleis ein skal måla. Eg kjenner ein (norsk) lingvist som meiner finsk har beste rettskrivinga i verda, nest etter koreansk, og at sidan grammatikken har få unnatak er det blant dei enklaste språka å læra seg.
For min del butta det på polsk delvis fordi grammatikken er litt lei (ta det verste frå fransk og tysk, og legg til litt), orda var vanskeleg å hugsa og fordi det var så mange trebokstavskombinasjonar for lydar som i mine øyro var heilt identiske. Har enno ikkje gjeve heilt opp: polsk er det slaviske språket eg har mest lyst til å læra (har også prøvt meg på tsjekkisk og russisk, men veit ikkje om desse er enklare, bortsett frå at tsjekkisk har meir elegant rettskriving).
Håper ikke jeg fornærmer noen her, men den manglende motivasjonen til å lære meg skikkelig polsk var også at det er det slaviske språk som klinger minst fint i mine ører.
Det, samt deres i overkant store forkjærlighet for å stue flest mulig konsonanter inn i hvert ord.
Dumhetens filosofi Jeg er dum. Det er du også. Er vi i ferd med å gå inn i dumhetens gullalder? Dagen da Hitler skulle dø Det er 80 år siden det mest kjente attentatet mot Hitler. Her kommer de politiske grunnspørsmålene grelt opp: lydighet, ansvar, handleevne og moralsk rettsinn.
Seiji Ozawa ville fylt 89 år i dag.
Jeg holder på med Absolutely on Music av Ozawa og Haruki Murakami. Igjen. En aldeles herlig bok som er enda mer lærerik ved annengangs fordypning.
Gjekk i 2. klasse, snakkar ein trønderdialekt frå Verdalen og hadde hatt bokmål(pføy) i fyrste klasse. Flytta so heimatt til siviliserte delar av landet og byrja i nynorskklasse. På skulen sa dei at den boki var for vanskeleg for meg Det er lurt å seia til meg
Nettopp ferdig med Daniel Suarez sine Daemon/Freedom. God sf som foregår et par minutter inn i fremtiden. De aller rikeste er i ferd med å innføre et føydalsamfunn på jorda. De gidder ikke lenger skjule det bak et ferniss av demokrati. En døende spilldesigner tar opp kampen.
Food for thought.
Fascinerende kulturkoloritt primært fra Syria, litt Libya og en del Frankrike. Hovedpersonen, og da altså serieskaperen, er barn av en fransk mor og en syrisk far. Flytter en del frem og tilbake, mest mellom Syria og Frankrike, går på skole både her og der og er et lite vitne til at foreldrene gradvis glir fra hverandre da faren, med doktorgrad i moderne historie fra Sorbonne i Paris, blir mer og mer araber og muslim mens moren hater Syria og etter hvert sin ektemann mer og mer.
Lettere relevant til dagens tematikk, også her i landet, er ideen om at bare noen får oppleve friheten og velstanden i et vesltig land så vil man gradvis bli assimilert og inne hvor mye bedre den versjonen av et samfunn er. Her trekkes faren i motsatt retning, og til tross for ymse advarsler ender moren til hovedpersonen opp med å kaste bort sine beste år (hennes egene ord) i det hun selv beskriver som et primitivt høl i farens hjemlige landsby i Syria. Han er akademiker med doktorgrad men er flat out rasist mot jøder og etter hvert også mot franske kvinner selv om han selv er gift med en.
Det lille pjokken blir rimelig nok rimelig kulturelt forvirret av å bo i Syria med en liberal mor, stadig mer konservativ og tradisjonell fra og jevnlige lengre opphold i Frankrike på ferier og i andre sammenhenger uten at jeg skal røpe hvorfor og når slikt skjer.
Dette er Dostojevskis andre roman skrevet i 1846 i St.Petersburg. Mange har sikkert lest den før.
Den handler om en hovedperson, kontormann i et departement som går inn i psykose , sjuknar inn og går til grunne.
I første kapittel våkner han i sengen, står opp og teller sine penger, 750 rubler og det er mange penger sier han (jeg vet ikke hvor mye det var på den tiden)
Så leier han skyssvogn og drar til sin lege men det kommer ikke noe ut av det. Etterpå drar han på handletur til de fineste utsalgssteder i byen og kjøper/bestiller fine ting. Vi får et innblikk i det som kan være en manisk psykose, men får ikke høre mer om denne innkjøpsfesten.
Så glir han mer inn i psykosen, med paranoide forestillinger og hallusinasjoner som nesten hele boken handler om.
Han tror de fleste er ute etter han, komplott.
Til slutt mister han jobben og blir kjørt bort, sammen med sin lege som sier han får bolig, licht og betjening på statens bekostning selv om det ikke er fortjent. Diagnosen er sikker nær en paranoid schizofreni.
Det er i etterkant av romanen blitt konsultert ekspertise i psykologi /psykiatri for å finne ut om det er hold i skildringen av hovedpersonens sykdom og det ble ikke funnet noe kritikkverdig.
Bare at det var merkelig at forfatteren som da var 25 år kunne ha slik innsikt.