Fascinerende bok - dels om planering/bygging av verdensutstillingen i Chicago på slutten av 1800 tallet - hvor de ville overgå den tidligere i Paris - hvor bl.a Eiffeltårnet ble bygget.
Og om en sjuk jævel av en seriemorder som holdt på samtidig.
Her får man en massiv mengde fakta - og spenning samtidig, herlig bok.
En sosiolog fra Princeton tar for seg et understudert fenomen i den amerikanske urbane fattigdommen - bolig. Han følger 8 familier svært langt nede på den økonomiske rangstigen i Milwaukee, men det kunne vært hvilkensomhelst amerikansk by, og deres stadige kamp for å ha tak over hodet. De bruker typisk rundt 70% av sin disponible "inntekt" (ymse støtteordninger) på husleie og lovgivingen rundt bolig og hele systemet er godt tiltet i favør den som leier ut. Det er godt observert, godt skrevet og godt analysert hvordan dette systemet skaper en permanent underklasse det for alle praktiske formål er umulig å komme seg ut av og hvordan det har konsekvenser utover de som blir kastet ut - det påvirker hele mikrosamfunnet at det er så stor sirkulasjon i befolkningen på et gitt sted.
Lite overraskende rammer dette primært fattige fargede, MIlwaukee er en av de mest segregerte byene i USA.
Om arbeidslivets skyggesider i Norge - velskrevet og god research fra en tidligere Aftenposten-journalist som har jobbet mye med dette over mange år.
Deler av dette er velkjent for folk som har fulgt med i nyhetsbildet en stund - slavelignende kontrakter, behandling av utenlandske arbeidere som kommer eller lokkes til Norge elller andre land i vesten på jakt etter om ikke stor velstand så i det minste en greit betalt jobb ender ofte opp i noe helt annet enn hva de så for seg eller var forespeilet. Her er eksempeler fra bygg/anlegg, transportbransjen, uteliv/servering, fiskeforedling, jordbruk og renhold.
Det offentliges sanskjoner er ofte en vits, politiet beskyldes for mer eller mindre å gi faen i slike saker da det er arbeidskrevende og ikke så sexy som f.eks narkotika og det hevdes også at norsk lovgiving mangler bestemmelser rettet mot det som skjer mellom brudd på arbeidsmiljøloven på den nedre siden og ren menneskehandel på den øvre siden. Kontrollørene er kronisk underbemannet og mangler effektive sanksjoner og de samme folkene som "alle" i bransjen vet driver med juks og fanteri får holde på i årevis.
Litt mer kjøtt på beinet i et intervju med forfatteren i Klassekampen:
Gravejournalist Einar Haakaas undersøker arbeidslivets skyggeside i ny bok
klassekampen.no
SKREMT: Einar Haakaas avdekker grov utnyttelse av migrantarbeidere i blant annet fiskeforedling, bygg og transport i Norge. Den stille aksepten er det som skremmer han mest.
«Dersom du ønsker å drepe noen i Norge, så gjør det på jobben.»
Det syrlige sitatet tilhører lagdommer og tidligere politimester Rune Bård Hansen og er gjengitt i Einar Haakaas nye bok «Moderne slaveri i Norge – arbeidslivets skyggeside», som lanseres i dag.
Det skjer opp mot 60 dødsfall på norske arbeidsplasser hvert år. I Haakaas siste bok møter vi migrantarbeidere som utnyttes på det groveste i farlige yrker med minimalt med sikkerhet. Det skjer i fiskeindustrien, på hyttefelt og på byggeplasser.
– Vi har systemer, nettverk og mennesker som med åpne øyne går inn for å utnytte de mest utsatte blant oss her i samfunnet, sier Haakaas.
– Fattigdom er tvang
Haakaas er tidligere gravejournalist fra Aftenposten med flere bokutgivelser bak seg fra det norske samfunnets skyggeside.
I «Svartmaling – kriminelle bygger Norge» undersøker han kriminelle nettverk innenfor malingsbransjen. I hans siste bok flytter han søkelyset over på ofrene for kriminaliteten i det norske arbeidslivet.
– Hvordan har det vært å møte disse ofrene?
– Nå er jeg ganske tjukkhuda, men det har vært ganske sterkt.
– Det er tragisk å se hvor fortvila situasjon de er i og hvor lite valg de har i livet.
Haakaas sier at det er glidende overganger for hvor alvorlig tvangssituasjon har vært, og at den største driveren for utnyttelse er fattigdom.
– Fattigdom i seg sjøl er en tvangssituasjon.
En av dem vi møter, er litauiske Ramunas Gudas, som i 2013 skulle demontere en heis uten å ha fått tilstrekkelig opplæring på en byggeplass i Norge.
Sikkerhetsselen hans var festet til en vaier som var koplet til et tungt lodd, som dannet motvekta for selve heisen.
Uvitende om hvordan heisen skulle demonteres, løsnet han festet til feil vaier og ble selv dratt i en rasende fart fem etasjer opp i heissjakta.
Han overlevde ved et mirakel, men er ufør for resten av livet.
Haakaas treffer Gudas ni år etter. Fortsatt er ingen havnet i fengsel for arbeidsulykken. Politiet henla saken tre ganger før Riksadvokaten grep inn og forlangte påtaleunnlatelse mot Gudas arbeidsgiver.
Det betyr at han er skyldig, men slipper tiltale og straff. Haakaas mener etterforskningen var «elendig» og Arbeidstilsynets behandling av saken «skandaløs».
– Vi hisser oss opp over migrantarbeidere som mister livet når de bygger fotballstadioner i Qatar, men vi ser ikke det som foregår midt iblant oss, sier Haakaas.
«Prisen på slaver er lavere i dag»
— EINAR HAAKAAS, GRAVEJOURNALIST OG FORFATTER
Da fortidas plantasjeeiere kjøpte slaver, var det en investering som skulle vare over tid.
– Prisen på slaver er lavere i dag, sier Haakaas.
– For nå kan du få stadig påfyll, legger han til.
«Hvis du vil ha gode arbeidere, må du erstatte dem hvert fjerde år», sier en leder i fiskeindustrien i en undersøkelse Haakaas omtaler i boka. Der kommer det fram at østeuropeere karakteriseres som «hester», og at litauere er å foretrekke framfor polakker, fordi sistnevnte er blitt «for husvarme».
Young Bloods som bud
I boka dokumenterer han ikke slaveri i tradisjonell forstand, men en voksende underklasse av migrantarbeidere som vasker bilene våre, leverer pakker på dørene våre og filtrerer fisken vi spiser.
De får nesten ikke betalt og er prisgitt arbeidsgiver på de aller fleste områder.
Eksempelvis dokumenterer han hvordan enkelte jobber opp mot 32 timers skift på et fiskemottak for 60 kroner timen. I tillegg må de betale skyhøy husleie av arbeidsgiver.
– Samlebetegnelse på det fenomenet jeg beskriver, er moderne slaveri, sier han.
Klassekampen intervjuet i går sjefen i Økokrim Pål Lønseth som advarer om at kjente kriminelle aktører har inntatt budbilbransjen.
Haakaas har tidligere skrevet om den kriminelle gjengen Young Bloods i boka «Advarsel – svenske tilstander i Norge».
I arbeidet med denne boka har han blant annet gransket budbilbransjen. Da fant han igjen navn han kjente fra den kriminelle gjengen. Han ble ikke overrasket.
– Det er bra for business å være kriminell i det ordinære næringslivet. Små brudd på arbeidsmiljøloven er ingenting mot en dom for heroin. Det får for lite konsekvenser, sier Haakaas.
Et større problem, ifølge Haakaas, er at det heller ikke har konsekvenser for aktører lenger opp i kjeden som kjøper tjenester av kriminelle underleverandører.
I likhet med Lønseth mener han at noe av det viktigste tiltaket vi kan sette inn for å få bukt med arbeidslivskriminaliteten er å slå hardt ned på brudd på påseplikten.
– Da ansvarliggjør vi oppdragsgiverne, sier Haakaas.
Påseplikten pålegger oppdragsgiver å sørge for at innleide arbeidere er sikret minstelønn. Det er innført i byggebransjen. Haakaas mener det må innføres til flere bransjer.
– Jeg tror det er der vi må sette inn støtet, sier han.
I tillegg ønsker han seg flere dedikerte spesialgrupper innen politiet som jobber med arbeidsliv i nært samarbeid med Skatteetaten og Arbeidstilsynet.
Tiltakene regjeringen har satt i gang, tror han ikke er så treffsikre. Blant annet frykter han at forbud mot innleie ikke vil ha ønsket effekt.
– Jeg er redd det blir et slag i lufta, sier Haakaas.
Han peker blant annet på at Norge mangler et tilstrekkelig godt nok apparat for å påse at de nye reglene overholdes
– Arbeidstilsynet med 600 ansatte på landsbasis. Hvordan skal de påse at de nye reglene overholdes? spør han.
– Forbud mot innleie er en god intensjon, men innleie kan skjules på hundre forskjellige måter, sier Haakaas.
Han viser blant annet til et nettverk innenfor fiskeindustrien, som allerede har finjustert systemet for å skjule innleie av arbeidere.
– Jeg er helt sikker på at det sitter en haug med advokater rundt her i byen nå og forberede hvordan de skal omgå dette forbudet mot innleie.
Norsk kynisme
I arbeidet med boka har Haakaas reist til blant annet Litauen, men også rundt i Norge. Det som overrasket han mest, var den norske kynismen han møtte.
Da han reiste til Nord-Norge, ble forholdene i fiskeforedlingsindustrien møtt med en stille aksept.
– Det var nesten det farligste at det var så akseptert i lokalsamfunnet. Det var et ikke-tema, men alle visste om det.
Haakaas etterlyser økt forbrukerbevissthet. Han viser til statsadvokat Geir Evanger som var aktor i Lime-saken.
Da forslaget om å innføre lønnstyveri var ute på høring, tok Evanger til orde for å bøtelegge kunder som kjøper billig bilvask fra et firma der de burde forstå at de ansatte ikke har skikkelig lønn.
Haakaas siterer Evanger mot slutten av intervjuet.
– Det er utrolig interessant hvordan vi er i stand til å utnytte fattige folk fra andre land uten at det får følger.
Dette er vel en beskrivelse av virkeligheten i det meste av arbeidslivet på kloden, eller helst bedre.
At det er en filial av dette også i Norge er godt kjent men hvilket omfang det har er ikke spikret med denne forfatteren.
Rent på folkemunne så var det lettere å få tak i billig arbeidskraft før enn det er nå.
Så er det visst slik at (polakker, litauere, tyrkere og andre, ) reiser ned i Europa og jobber der i stedet for Norge, og får lønn i Euro, og bedre inntjening enn her til lands. Det er mange utenlandske arbeidere i Norge som er fornøyd og vil bli her, så helt svart er det neppe.
Uansett så ser fattige arbeidstakere det slik at å få arbeid og noe lønn er bedre enn ingenting i det landet de lever. Trist men realitet for mange som vi ikke kan intellektualisere bort.
I Thailand jobber en husbygger 9-10 timers dag for ca 100 kr pr dag, og 7 dager i uken. Kona er også ofte med og deltar i arbeidet og lager litt mat også. De har humøret oppe og har nok penger til det viktige. Noen prøver å komme til Taiwan, Sør-Korea, Singapore og noen lykkes med det og tjener mye bedre og etter et par år kan de dra hjem å bygge sitt eget hus og kjøpe scooter.
Uansett så ser fattige arbeidstakere det slik at å få arbeid og noe lønn er bedre enn ingenting i det landet de lever. Trist men realitet for mange som vi ikke kan intellektualisere bort.
Ja, det er selvsagt en del av sakskomplekset at selv en etter norske forhold elendig lønn og generelt bedritne forhold fort kan være bedre enn alternativene i hjemlandet, noe forfatteren heller ikke legger skjul på. Man skal heller ikke overvurdere norske fagforeningers tilsynelatende grenseløse medfølese med disse arbeiderene, de skjønner nok at det over tid kan få relativt store konsekvenser for sine medlemmers lønninger.
De mer skurppelløse bruker også identiteten til arbeidere til å ta opp forbrukslån, registrere fiktive styrmedlemmer i selskaper og lignende. Det sendes også inn lønnsslipper osv uten at det faktisk betales inn skatt så det er også noen eksempler på folk som etter hvert får nok og reiser hjem uten penger og så får et krav om restskatt fra Norge siden de beviselig har jobbet mens det ikke er innbetalt noe skatt på tross av hva arbeidsgiver har sagt.
Fant denne i bokhylla på Magasinet Härön. Interessant lesning. Bekrefter en del av det jeg har trodd og serverer nye innsikter. Narkotikahandel fra et management perspektiv av redaktøren i the Economist.
fra forordet:
Et mesterverk av en tegneserie, både i strek og innehold som tar for seg kanadiske urfolks møte med moderniteten i form av utvinning av naturressurser, hva tvangsassimilering har gjort for å utradere både kulturen og bryte ned stammesamfunnet. Og hvordan slike samfunn skal kunne finne en balanse mellom å ta del i utviklingen, beholde sin unike identitet og dype relasjon til det geografiske området de selv og deres forfedre har levd i uminnelige tider. Og også hvordan samfunnet, av flere grunner, ender opp i en cocktail av traumer, alkoholisme, (barne)mishandling og passive klienter av staten de i utgangspunktet hatet.
Fant denne i bokhylla på Magasinet Härön. Interessant lesning. Bekrefter en del av det jeg har trodd og serverer nye innsikter. Narkotikahandel fra et management perspektiv av redaktøren i the Economist. Vis vedlegget 934942
fra forordet: Vis vedlegget 934945
Kjenner ikke til denne, men utsnittet tilsier at den må leses (selv om man ikke trenger så veldig mye innsikt for å erkjenne at konklusjonen i utsnittet er ”stating the obvious“).
Kjenner ikke til denne, men utsnittet tilsier at den må leses (selv om man ikke trenger så veldig mye innsikt for å erkjenne at konklusjonen i utsnittet er ”stating the obvious“).
Noe såpass unikt som en real page turner om historien til det som noe misvisende omtales som den amerikanske sentralbanken - altså Federal Reserve Bank eller Fed blant venner. I seg selv en ganske unik kontruksjon til sentralbanker å være. Fokus er primært på Fed-systemet fra 70-tallet og utover og er innom det som har vært av store hendelser i den verdenen. Størstedelen av boken handler om relativt moderne tid, altså tiden fra før finanskrisen og utover hvor det har blitt ført mildt sagt uortodoks pengepolitikk og boken gir innblikk i hvordan Fed fungerer på innsiden, hvordan Ben Bernanke var pådriver for uortodoks pengepolitikk - nullrente, pengetrykking og kvantitative lettelser som var upløyd mark med uviss effekt og stor fare for oppbygging av enorm risiko i det finansielle systemet og ikke minst noe som kunne (og viste seg) å være svært krevende å avslutte når man først hadde satt det i gang.
Fed var sterkt delatktige i å designe en av de største ulikhetsmaskinene man har sett og de gjorde det med realtivt åpne øyne - at verdien av finansielle aktiva ville stige i pris var både forventet og ønsket og de håpte på at økte aktivapriser ville føre til en storstillt økning i investeringer og jobber i USA. Siden USA er hva det er i verdensøkonomien og finansmarkedene har selvsagt Feds handlinger konsekvenser langt utenfor USA.
Plukket opp denne på Deichman her om dagen. Mimir Kristjansson som har en viss littereær produksjon bak seg er her god, til tider svært god. Bokas etter min mening klart beste del er hans beskrivelse av det ambvivalente forholdet til sine krefter (i flertall) syke mor. Husker ikke helt formuleringen, men etter hvert går man tom for empati og Mimir legger ikke skjul på at han kjeder seg på sykebesøkene, finner påskudd for å komme seg bort (trenger du noe i kiosken?) og ser på klokka og lurer på når han endelig kan dra derfra og tilbke til livet i Oslo. Han kan bli sur når hun ringer og opplever det hele som masete, samtidig som det tross alt er mora hans og han er glad i henne alle problemene til tross.
Lite overraskende er det en god slump politiske betrakninger her, og hva man synes om disse vil nok i betydelig grad avhenge av hva man mente om sakskomplekset på forhånd. Noen vil sikkert nikke anerkjennende og tenke at mye i velferds-Norge er en stor skandale mens andre vil mene at han hopper vel lett over en del ting og ikke problematiserer det i særlig grad.
Boka er (svært) fort lest, et par hundre sider med lite tekst pr side så et par-tre timer burde holde lenge.
Ingrid Vik har skrevet en aktuell og interessant bok, relevant også for en rekke herværende tråder.
Med utgangspunkt i mange års erfaring med konfliktløsning utenlands, har hun selv reist rundt i Norge de siste årene for å få bedre forståelse av noen av de mest betente og polariserende spørsmål her hjemme, med utgangspunkt i Rokkans gamle tese om sentrum-periferi skillelinjen i norsk politikk.
Rent språklig noe ujevn til tider (inklusive en manglende siste korrekturlesning) så vil jeg allikevel anbefale å sette av noen timer til denne boken og prosjektet.
Et godt bidrag til en viktig diskusjon, vil jeg mene.
Unnskyld men jeg ble litt nysgjerrig, "mange års erfaring med konfliktløsning utenlands" Hvilket konflikter har hun løst? og så reist rundt i Norge....?
Jeg får prøve å lese litt i denne boken.
Unnskyld men jeg ble litt nysgjerrig, "mange års erfaring med konfliktløsning utenlands" Hvilket konflikter har hun løst? og så reist rundt i Norge....?
Jeg får prøve å lese litt i denne boken.
Må innrømme at jeg ikke har lest noe av Jon Fosse tidligere så fikk et aldri så lite stilsjokk her, men den suggererende, repetitive, tankestrømmende stilen får kjapt tak i en. Blir i det minste første gang jeg leser over 800 sider uten et eneste punktum, eller kappittelmarkeringer for den saks syld. Har bare lest neon få titalls sider nå, men det legger an til at flere av livets store spørsmål behandles her. Gud og brennevin. Alderdom og barndom. Vennskap og ensomhet.
Ekte SF, ikke bare space fantasy. Handler mye om bevissthet/fri vilje og slikt, men byr også på den biologiske forklaringen på hvorfor vampyrer ikke tåler kors..
På slutten av 2022 leste jeg de 5 første bøkene i Red Rising - Scifi serien av Pierce Brown - antagelig den beste serien i sjangeren Scifi-Opera jeg har lest. Jeg trodde det var slutt med Dark Age som kom i 2019.
Men i 2023 kom Light Bringer
Herlig bok, samme kvalitet som de tidligere - og det ryktes om enda en
Skal ta for seg hvorfor ting som Brexit og Trump kunne skje, og presumtivt hvorfor de selverklært mest opplyste i befolkningen var helt ute av stand til å skjønne dette fenomenet før de traff de relativt hardt i ballene. For de som har lest om Trond Giskes materoppgave så er det denne distniksjonen - altså "Somewheres" og "Anywheres" eller "nærvelgere" og "fjernvelgere" i hans begrepsverden han tar fatt i og det er herfra inspirasjonen er hentet. Tesen til forfatteren er at dette skillet har oppstått i løpet av et par generasjoner og har blitt vel så viktig som de mer tradisjonelle sosio-øknomiske forklaringsmodellene. Det er fokusert på UK og USA, men det er ikke spesielt vanskelig å finne eksempler på dette her på berget eller rundtomkring i Europa - kanskje klarest når det kommer til innvandring men også i hele balubaet rundt Woke og deler av kjønns- og identitetspolitikken. Som om disse sakene noen sinne var særlig viktige for den store majoriteten av velgermassen.
Man kan jo minne om at selv den enkleste enstøing langt inne i Hedmarkens dype skoger for lenge siden skjønte at det var visse problemer knyttet til storstillt innvandring fra kulturer svært fjerne fra den skandinaviske mens det for store deler av den nordiske åndselite med bøttevis av vekttall og omfattende begrepsapparat først ca det siste året har demret. Ikke overraskende er viljen til selvrefleksjon rundt dette ca lik null. I motsetning til Carl Bildt som innrømte her om dagen at Sylvi Listhaug faktisk hadde hatt et poeng den gang for seks år siden.
Hanna Gitmark - tidligere journalist i Dagsavisen og nå tilknyttet Tankesmien Agenda tar for seg hvordan Norge gikk fra å i etterkrigstiden ha et strengt regulert bolig"marked" med betydelig statlig involvering for å skaffe folk tak over hodet til en rimelig penge til å ha noe som i alle fall enkelte omtaler som ikke noen boligpolitikk i det hele. Som undertittelen indikerer har bolig. uansett hva Huseierens Landsforbund og andre prøver å innbille folk også blitt et investerings- og spekuleringsobjekt (og ja, det inkluderer også egen bolig selv om man også bor i den).
Den historiske delen, som ugjør mesteparten av boken synes jeg var svært intressant. Den tar for seg noen av de store diskusjonen som har vært i boligspørsmål opp gjennom tiden, hvordan eierlinja - og det at mesteparten av befolkningen eier sin egen bolig - over tid har gitt bolig en særstilling i skattesystemet som omtrent alle mener er feil men som det i praksis er svært vanskelig, om ikke umulig å få gjort noe med politisk. Bolig har også store konsekvenser for samfunnet rundt, stabile boforhold gir bedre nabolag, gir stabilitet i oppveksten til barn men særlig i Oslo har nå prisnivået blitt slik at det for store deler av yrkesgruppene som holder byen i gang ikke er mulig å få kjøpt seg en bolig.
Så sent som i 1995 kostet en leilighet på 50 kvadratmeter ca to ordinære årslønn, da jeg kjøpte min første leilighet i Oslo i 2004 kostet den ca 5-gangeren. Da jeg solgte den to år senere var min nesten på syv-gangeren (tiktig nok bare ett datapunkt) og nå ligger det vel på 8 eller noe slikt i snitt. Dette, sammen med skattesystemet og kultur har gjort nordmenn til ett av verdens mest forgjeldede folkeslag på husholdningsnivå (kun Nederland og Danmark er foran oss og Sverige på plassen bak) noe som gjør både husholdningene og den bredere økonomien sårbare. I Norge har nesten alle privatpersoner så godt som all sin egenkapital i en enkelt eiendel - sin egen bolig.
SIste del handler om "hva skal vi gjøre med detta da" og gikk hvor forfatteren kommer fra så gis det ikke særlig mange poeng for å tippe generell retning. Denne delen synes jeg var klart svakere, men da har man også beveget seg fra ting man vet (jhistorien) til ting man ikke vet (fremtiden). Det gis en ganske grunding innføring i "tredje boligsektor" - noe som kan bety litt ymse og det beskrives også noen mer kreative modeller som er prøvd ut enkelte steder for å sette flere i stand til å på sikt eie sin egen bolig. Denne fremstillingen er også rimelig balansert og de åpenbare problemene med denne liksom-qick-fixen (om man spør SV) drøftes
Helgens lektyre - "Poverty, by America" av Matthew Desmond, han fikk Pulizer-prisen for noen år siden for "Evicted", om boligsituasjonens enorme innflytelse på fattige og hvorfor den gjør mye for at de forblir fattige.
Her tar han, som tittelen indikerer for seg fattigdom i USA på en bredere skala. Desmond er skeptisk til ymse teorier som avindustrialisering, kapitalisme, at folk er late osv men argumenterer generelt at ting er som de er fordi det er ganske bekvemt for svært mange at det er som det er, også blant folk som ellers regner seg som liberale og progressive. Det gir mellom annet billige varer og tjenester, rask hjemmelevering fra Amazon osv. Klarest kommer dette kanskje til inntrykk i zoning, eller reguleringsplaner som det tilsvarer på norsk, hvor folk - og husk at folk typisk har nesten hele sin formue i boligen sin - aktivt motarbeider tiltak som kunne gitt flere boliger og/eller billige boliger. For å oversette til norske forhold er jo ideen om at Oslo har arealknapphet helt absurd, det er strengt tatt bare reguleringsplanene og politiske vedtak som skal til for å endre på dette om man vil, men det vil generelt ikke store velgergrupper.
Han tar også for seg et annet ømt punkt, som mange heller ikke tenker over. USA har egentlig en gigantisk velferdsstad, han påstår den nest største i verden (etter Frankrike) som målt i andel av BNP. Poenget er imidlertid at disse overføringene fra det offentlige til privatre i all hovedsak treffer de som trenger de minst. Det subsidieres enroem beløp til rentefradrag på boliglån, mulighet for skattefri sparing til pensjon og universitetsutdannelse for barna, store skattesubsidier til ansatte som har helseforsikring gjennom jobben og så burtetter. Det er ikke vanlig å tenke på dette som offentlige overføringer siden f.eks penger man mottar direkte (som bostøtte) oppleves helt annerledes enn f.eks skattefradrag selv om resultatet er det samme og betydningene for offentlige finanser de samme.
Litt som i den senere tids debatt her på berget så påstår han at det å langt på vei avskaffe fattigdom (i alle fall etter den offisielle definisjonen) er fullt overkommelig for en nasjon som er så rik som USA. En av hans bak-på-konvolutt-beregninger estimerer det til 177 milliarder dollar, eller rundt det samme som det er estimert at den rikeste delen av USAs befolkning ikke betaler i skatt de egentlig skulle betale - atlså ren skatteunndragelse. I det hele er det underlig at det ikke er mer fokus på dette siden det er et tårn av problemer for nasjonen og for ellers greit bemidlede innbyggere som følger av den enorme fattidommen i USA - et er mengder av kriminalitet, det er talenter som aldri for blomstre fordi de ikke har tilgang til utdanning, barn som vokser opp i dyp fattigdom har mye større sannsynelighet for å bli kriminelle osv osv.
Boken er ikke like god som "Evicted", men den er absolutt verdt å lese og for en utlending som meg så gir den også en del innblikk i hvordan offentlige saker og ting funker (eller ikke funker) i USA og også, som ofte er lett å glemme hvor store variasjoner det er fra stat til stat på mye.
Ikke så ofte jeg leser skjønnlitteratur men samtidig som jeg holdt på med Septomogien av Jon Fosse tok jeg med meg denne fra biblioteket
Så den i hylla og hadde en ekstatisk anmeldelse fra VG(!) i bakhodet. Dette tar utgangspunkt i et av verdens mest kjente skipsforlis - den franske fregatten Medusas grunnstøting på en sandbanke utenfor Senegal på 1800-tallet. Jeg må tilstå at før jeg las nevnte anmeldelse hadde jeg ikke hørt om det. Bildet på omslaget er berømt og henger på Louvre i Paris. Skipet forliste grunnet inkompetente offiserer og det ble den gang en skandale i Frankrike da forsøkene på å dysse det ned ikke funket. Skipet hadde ikke nok livbåter og der ble bygd en flåte som 147 personer var på, da den flåten ved er mirakel ble funnet nesten to uker senere var kun 15 i live, deriblant skipslegen som skrev en artikkel om det og sørget for at det etter hver ble kjent.
hva som er fiksjon (sannsynligvis mye) og hva som er sant aner jeg ikke men det er et av de mest vanvittige persongallerier jeg har vært borti i en bok - her er sinnsyke sjømenn og absurd fransk overklasse på vei til kolonien av ymse grunner. Tematisk er det om hvor tynn linjen mellom sivilisasjon og barbari er i en presset situasjon og folk på flåten både dreper og spiser hverandre for å overleve.
forfatteren (østerriker) ser ut til å være en one-hit-Wonder, selv på tysk Wikipedia er denne boken den eneste i hans bibliografi det er en link til.
litt for realistisk kanskje.
klassekampen.no
www.vg.no
