Er hifi blitt for dyrt? Hva er dyrt, og i forhold til hva?
La oss selv bestemme hva som er for dyrt eller ikke.
Er sikker på at de som har betalt «mye« for hifi mener det er verdt det for dem. Jeg synes det blir tullete av andre å kritisere, bare fordi de ikke synes det er verdt å betale så mye for et gitt produkt.
Kjøp det du har lyst på (såfremt du har råd) og hvis noen kritiserer deg for det, sier du det en nå pensjonert kollega av meg sa «det driter jeg i».
Vi gjør vel alle en kost/nytte-analyse i hodet.
Poenget er kanskje at "nytte" er veldig individuelt. Det behøver ikke utelukkende handle om lydkvalitet. Også estetikk, herunder hvordan knapper og hjul føles, kan være viktig. Hvordan passer produktet inn i stua, men også, hvordan passer det inn i ens verdier. Vi penser da kanskje over på status, hva som gir følelse av tilhørighet i grupper eller miljøer, og lignende, og avveininger mellom ulike typer kvaliteter.
I tradisjonell sosialdemokratisk ånd er vi opplært til at flashy overfladiske ting er negativt, men personlig mener jeg at det er ingenting feil med noe av det. Hva slags grunner folk har, er personlige og ikke "rett" eller "feil".
Et lite "men" er likevel kanskje på sin plass.
De fleste av oss vil etterhvert ha opplevd at det er noe som heter antiklimaks. Når man endelig kommer seg på den etterlengtede ferien, så er likevel ikke alt perfekt. Når man tar seg råd til å kjøpe en ny ting man har ønsket seg lenge, så kan man, kanskje særlig den første tiden, oppleve et antiklimaks. Dette fordi vi, som ikke-rasjonelle vesener, både bevisst og ikke minst ubevisst, når vi over tid søker mot et mål, glorifiserer målet dithen at det føles som det skal løse mange flere problemer eller forbedre flere aspekter av livet, enn det er basis for å tro. Når de nye høyttalerne er i hus, kan man kanskje oppleve et vakuum, en følelse av tomhet, fordi den gjerne ubevisste projiseringen av fullkommen lykke nødvendigvis uteblir.
LIke fullt er det selvsagt mulig å oppleve stor lykke, enten hvis man har håndtert forventingene sine på forhånd, eller blitt akklimatisert etter et innledende antiklimaks. Når vi så (igjen) erkjenner at høyttalere handler om lyd, og fokuserer på dette, kan vi selvfølgelig oppleve fryd hver gang vi spiller musikk over dem.
Det jeg vil fram til er at det er greit på forhånd å tenke gjennom, og "jorde" seg selv, bringe forventinger ned, med hensyn på hvordan et produkt forventes å bringe håndfaste opplevelser eller fordeler, i stedet for å la psyken hausse opp en virkelighetsfjern forestilling. Det handler dermed om hvilke reelle kvaliteter et produkt har, for en selv personlig, da det er disse som vil gi glede i det lengre løp.
Jeg føler stor glede over min bittelille forsterker. Den er omtrent like stor som håndflata mi, og driver lett mine nye (brukte) gulvstående høyttalere på de svært moderate volum-settinger jeg spiller. For min del hjelper det på lykkefølelsen at den var rimelig, rundt 700 kroner bare. Følelsen av å ha gjort et bra kjøp, er antagelig drivende for de aller fleste, om det ikke er det å vise ens rikdom som er den egentlige greia.
Jeg føler også glede over høyttalerne, som leverer det jeg ønsket, en rimelig gjengivelse av bass og lavere mellomtone, på moderat volum.
