Innenfor den romantiske bevegelsen anså mange kunstneren som bærer av en sublim, guddommelig innsikt. Guddommelig her mer i estetisk enn tradisjonell religiøs forstand av ordet. Denne innsikten stod i kontrast til det plumpe, grove og vulgære. Denne høyere, åndelige og sjelelige virkeligheten kom klarest til uttrykk nettopp gjennom kunsten og kunstneren. Og kunstnerens høye kall førte ham gjerne i kamp med lav uforstand på en rekke områder. Kunstneren, følsom og forfinet, ble dermed ofte en dramatisk, heroisk, mystisk og tragisk figur.
I den romantiske musikken er komponisten fremdeles (som Bach, Mozart og Beethoven før ham) en ledende utøver på sitt instrument. Bruker vi Liszt som eksempel, er han sin tids fremste pianist. Han flyttet grenser for hva man kunne få til rent spilleteknisk, parallelt med selve instrumentets tekniske utvikling. Liszts tekniske ferdigheter og uttrykksregister viste veien til den før omtalte høyere virkeligheten; han transcenderte med andre ord det lave og plumpe med sitt guddommelige spill. Også i dag kan tilskuere bli revet med av pianister med slik overmenneskelig teknikk. Det har også noe med kunstnerens temperament å gjøre. Volodos har, mer enn noen andre nålevende jeg vet om, både teknikken og temperamentet til akkurat å levendegjøre dette romantiske kunstneridealet.
