Det er mye misforståelser ang forskningen presentert av Toole, og det skinner stort sett igjennom i alle tråder på alle forum rundt omkring. I Toole sin bok, Sound Reproduction: The Acoustics and Psychoacoustics of Loudspeakers and Room, oppsummerer Toole forskning fra mange årtier og har vel nesten 300 (!) referanser til forskjellige studier i boken sin. Det er en vanlig misforståelse at Toole står bak alt sammen, og det er en like vanlig misforståelse at Toole hovedsaklig drev med forskning under flagget til Harman og derfor må være farget av selskapets økonomiske interesser.
La oss starte med den viktigste misforståelsen, frekvensrespons.
Det stemmer at korrelasjonen til opplevd lydkvalitet har en faktor på 0,86 (0,92 på høyttalere med tilsvarende basskapasitet/dybde) for frekvensrespons, men hva betyr egentlig det? Høyttalerens frekvensrespons? Målt i lytteposisjon? Målt i nærfelt?
Det betyr simpelthen at dersom man måler rundt høyttaleren på 70 forskjellige punkter i et anekoisk rom, "Spinorama", bruker noen matematiske formler som tar høyde for direktelyd, spredning og bassdybde, så får man et tall som spår folks preferanse i blinde lyttetester.
Formelen baseres på følgende vekting;
38 % - jevnhet on-axis og off-axis
31,5 % - Fravær av peaker og dipper on-axis (resonanser)
30,5 % - Bassdybde
Med denne formelen treffer man med ekstremt høy statistisk signifikans (repeterbarhet er tilnærmet perfekt) på faktiske resultater i blindtester med en korrelasjonsfaktor på 0,86. Sagt på norsk, i nesten 9 av 10 tilfeller vil man kunne spå på forhånd resultatet av en kommende blindtest uansett hvor, hvem og hva bare basert på spinorama-style frekvensmålinger av en høyttaler.
https://patentimages.storage.googleapis.com/95/03/0a/a4a8dbd7d8042c/US20050195982A1.pdf
Har dette noe med frekvensrespons i rommet å gjøre?
Både ja og nei.
Nei - Ikke direkte, på den måten at man kan ikke bruke en frekvensmåling i lytteposisjon til å si noe om en høyttalers kvalitet.
Ja - På den måten at man kan bruke en matematisk formel på spinorama-målingene for å spå hvordan frekvensresponsen vil se ut i et typisk rom. Ganske treffsikkert mellom 400-10 000 hz. I bassen er det bingo, der må man måle i hvert rom.
Over til en annen misforståelse;
Romkurve;
Toole sier det igjen og igjen og igjen i alle forum han deltar i, en steady-state måling i lytteposisjon sier ingenting om lydkvalitet. Våre ører og hjerne kan ikke sammenlignes med en målemikrofon. Romkurver kan si noe om generell tonalitet, altså om det er for mye bass eller for lite energi et sted, men kan ikke brukes til å spå hvordan vi opplever lyden.
Romkorreksjon på dårlige høyttalere vil muligens låte enda verre, romkorreksjon på gode høyttalere bør begrenses til under 500 hz. Gode høyttalere (jevn on-axis og off-axis respons) kan man fint bruke bredbåndet tonekontroll/EQ på over 500 hz, men enhver "korreksjon" av rommet i seg selv over der vil degradere lydkvaliteten fra en god høyttaler. (Jeg mener Toole bruker Trinnov som et underholdende eksempel på ekstremt kompetente matematikere som ikke kan et fnugg om psykoakustikk, men kan ta feil da han aldri nevner navnet, bare den finurlige målemikrofonen deres og den hysteriske prisen.)
I Håkon Rognliens tilfelle så vi at den tonale forskjellen i høyttalerne mellom Vera og AN var på over 2 dB i det området hvor ørene våre er mest sensitive, og selv om den romkurven i seg selv ikke sier noe som helst om lydkvalitet, så sier den at forskjellen i frekvensrespons var så stor at den faktoren alene betyr mer enn noe som helst annet. Diskusjonen om hvilken forsterker som er best er uinteressant da det er effekten den ene har på høyttaleren som er verdt å se nærmere på.
Min hypotese er at AN låter bedre pga den vanlige stereo-dippen* rundt 2k hz; (Ref. Shirley et al (2007)
Denne dippen er også årsaken til at mange høyttalere har en markant stigning akkurat i det området, også mange av Harman sine egne høyttalere fra JBL.
Her fra den nye JBL L100 Classic som får voldsomt gode kritikker (målt 1 meter fra høyttaler);
https://hometheaterhifi.com/reviews/speaker/bookshelf/jbl-l100-classic-speakers-review/
* Stereo-dip som kommer av akustisk interferens mellom de to høyttalerne oppstilt i en likesidet trekant.
La oss starte med den viktigste misforståelsen, frekvensrespons.
Det stemmer at korrelasjonen til opplevd lydkvalitet har en faktor på 0,86 (0,92 på høyttalere med tilsvarende basskapasitet/dybde) for frekvensrespons, men hva betyr egentlig det? Høyttalerens frekvensrespons? Målt i lytteposisjon? Målt i nærfelt?
Det betyr simpelthen at dersom man måler rundt høyttaleren på 70 forskjellige punkter i et anekoisk rom, "Spinorama", bruker noen matematiske formler som tar høyde for direktelyd, spredning og bassdybde, så får man et tall som spår folks preferanse i blinde lyttetester.
Formelen baseres på følgende vekting;
38 % - jevnhet on-axis og off-axis
31,5 % - Fravær av peaker og dipper on-axis (resonanser)
30,5 % - Bassdybde
Med denne formelen treffer man med ekstremt høy statistisk signifikans (repeterbarhet er tilnærmet perfekt) på faktiske resultater i blindtester med en korrelasjonsfaktor på 0,86. Sagt på norsk, i nesten 9 av 10 tilfeller vil man kunne spå på forhånd resultatet av en kommende blindtest uansett hvor, hvem og hva bare basert på spinorama-style frekvensmålinger av en høyttaler.
https://patentimages.storage.googleapis.com/95/03/0a/a4a8dbd7d8042c/US20050195982A1.pdf
Har dette noe med frekvensrespons i rommet å gjøre?
Både ja og nei.
Nei - Ikke direkte, på den måten at man kan ikke bruke en frekvensmåling i lytteposisjon til å si noe om en høyttalers kvalitet.
Ja - På den måten at man kan bruke en matematisk formel på spinorama-målingene for å spå hvordan frekvensresponsen vil se ut i et typisk rom. Ganske treffsikkert mellom 400-10 000 hz. I bassen er det bingo, der må man måle i hvert rom.
Over til en annen misforståelse;
Romkurve;
Toole sier det igjen og igjen og igjen i alle forum han deltar i, en steady-state måling i lytteposisjon sier ingenting om lydkvalitet. Våre ører og hjerne kan ikke sammenlignes med en målemikrofon. Romkurver kan si noe om generell tonalitet, altså om det er for mye bass eller for lite energi et sted, men kan ikke brukes til å spå hvordan vi opplever lyden.
Romkorreksjon på dårlige høyttalere vil muligens låte enda verre, romkorreksjon på gode høyttalere bør begrenses til under 500 hz. Gode høyttalere (jevn on-axis og off-axis respons) kan man fint bruke bredbåndet tonekontroll/EQ på over 500 hz, men enhver "korreksjon" av rommet i seg selv over der vil degradere lydkvaliteten fra en god høyttaler. (Jeg mener Toole bruker Trinnov som et underholdende eksempel på ekstremt kompetente matematikere som ikke kan et fnugg om psykoakustikk, men kan ta feil da han aldri nevner navnet, bare den finurlige målemikrofonen deres og den hysteriske prisen.)
I Håkon Rognliens tilfelle så vi at den tonale forskjellen i høyttalerne mellom Vera og AN var på over 2 dB i det området hvor ørene våre er mest sensitive, og selv om den romkurven i seg selv ikke sier noe som helst om lydkvalitet, så sier den at forskjellen i frekvensrespons var så stor at den faktoren alene betyr mer enn noe som helst annet. Diskusjonen om hvilken forsterker som er best er uinteressant da det er effekten den ene har på høyttaleren som er verdt å se nærmere på.
Min hypotese er at AN låter bedre pga den vanlige stereo-dippen* rundt 2k hz; (Ref. Shirley et al (2007)
Denne dippen er også årsaken til at mange høyttalere har en markant stigning akkurat i det området, også mange av Harman sine egne høyttalere fra JBL.
Her fra den nye JBL L100 Classic som får voldsomt gode kritikker (målt 1 meter fra høyttaler);
https://hometheaterhifi.com/reviews/speaker/bookshelf/jbl-l100-classic-speakers-review/
* Stereo-dip som kommer av akustisk interferens mellom de to høyttalerne oppstilt i en likesidet trekant.
Sist redigert:
