Det er jo alltid vanskelig å svare bastant på om A og B er like gode, elle hvilken som er best, for i de fleste tilfeller er det ting som den ene gjør best, og annet som den andre er bedre på. Derfor skal jeg ikke svare verken ja eller nei på akkurat det, men jeg kan jo forsøke å si litt om hva slags egenskaper de har og hva som skiller dem.
Dette er to drivere som er mer like enn de er ulike. Men Hipower-driveren ligger 1dB lavere i følsomhet enn PD-driveren. En annen konsekvens av dette er at PD-driveren trenger 50% mer kassevolum for å gjøre samme jobb.
Begge har 6" spole, ikkeledende spoleform og stor ferritt. Men selv om PD-driveren har høyere magnetgap (15 vs 12mm) har den allikevel lavere kraftfaktor. De er begge 8-ohms drivere, men Re på PD-driveren er litt lavere enn på Hipower, så forskjellen er litt mindre enn den ser ut som på papiret.
Allikevel er altså forskjellen i T/S-parametre i hovedsak en konsekvens av at Hipower har litt høyere masse og litt kraftigere motor. Men siden forholdstallet mellom de to er omtrent identisk har de samme praktiske frekvensrespons nedover.
Hipower har en del høyere Le. Igjen, en parameter som er litt mindre ulik enn den ser ut for på papiret på grunn av forskjellen i Re som også bidrar. Imidlertid er det rimelig å anta at noe av denne forskjellen kan tilskrives et undercut polstykke på PD og et mindre eller ikke i det heletatt undercut polstykke på HP. Uansett, begge bør nok ikke brukes over 200Hz, men oppover i frekvens kan det potensielt være at HP begynner å låte litt "muddy". Her er det viktig å merke seg at dette ikke er en enkel parameter å måle. Når det er sagt så stiger også HP-driveren noe mer mot høye frekvenser enn PD-driveren. Sammenlikner vi med bunnpunktet på kurven kan vi nok slå fast at HP-driveren uansett har høyere relativ induktans. Til aktive applikasjoner delt ved typ 100Hz vil imidlertid ikke dette typisk være en sentral parameter.
Magnetdiameter på 316mm på PD vs 330mm på HP vil nok være i favør HP mtp stabilitet siden den også har et kortere gap som dermed er lettere å mette. Allikevel er det tvilsomt om noen av disse driverne går i metning. Det ville selvsagt vært en fordel men så vidt jeg vet er begge ganske ordinære 2-lags, og med såpass brutal motor er ikke fluxmodulering deres aller største fiende. Begge har 1,1T som oppgitt fluxtetthet i gapet. Man kan da selvsagt spørre seg om PD har lavere vikletetthet siden den også har lavere kraftfaktor men høyere gap. Det kan tyde på at den har 2-lags spole.
HP har lavere Fs, og her er forskjellen stor nok til at det kan være en hørbar forskjell på det vi kaller "resonance jumping". Om man setter en slik driver i en PA-applikasjon vil forskjellen være mindre, men jeg antar interessen her på sentralen ligger i applikasjoner der man strekker dem langt ned i frekvens. Når man spiller under Fs vil harmonisk forvrengning domineres av opphenget, så her gjelder til en viss grad "Lavere = bedre".
Motorgeometrien er kanskje det mest interessante. Til PA og "grisebank"-applikasjoner vil nok PD sitt 15mm gap være å foretrekke. Til hifi og headroom langt ned i frekvens vil typisk HP sitt 12mm gap være å foretrekke. Slik Seas og mange andre beregner slaglengde ville man sagt at PD har x-max på 7,5mm og HP ville fått 9mm.
Så er det noe vi ikke vet her:
Hvor linjær er motoren faktisk når det begynner å bevege seg?
Hvor linjær er motoren når det begynner å gå mye strøm?
Hvor linjær er induktansen når det begynner å bevege seg?
Hvor linjært er opphenget når det begynner å bevege seg?
Hvor godt beholder driveren symmetrien om null når det begynner å gå litt strøm?
Hvor godt beholder driveren symmetrien om null når bevegelsene blir større?
Ut i fra det vi vet om disse driverne her og nå, og det vi vet om denne typen konstruksjoner er det ikke veldig sannsynlig at man lett hører forskjell på disse to. De er begge tilsynelatende konstruert på enkleste måte og hevder ikke å ha gjort spesielle tiltak for å redusere forvrengning.