Jeg kjøpte denne EJ-platen da den kom ut og kan den både forlengs og baklengs. Synes utgivelsen er bra og ville gitt den en 5-er. Klart ikke av hennes beste, men det må guffes på, da kommer trommer, bass og stemmen hennes fint frem. Tolkningen av Tony Joe Whites "Out of the rain" er skikkelig bra.
|
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
K
Kaare G. Opsahl
Gjest
Hørt igjennom platen. Damen har en fin stemme men jeg syntes den virker utdatert og 80 talls i sounden. liker de gamle greiene bedre. pussig at denne utgivelsen virker mere "utdatert" enn 50-60 talls utgivelsene. Slik er det for meg
Takk for alle tilbakemeldingene!
- Ble medlem
- 27.03.2007
- Innlegg
- 21.214
- Antall liker
- 30.694
- Sted
- Nede i fjæresteinene
- Torget vurderinger
- 2
Hei, tilbakemelding fra meg også:
IMO er Etta James en av gigantene i RnB, og da jeg dro frem denne plata var det to grunner til det:
1) "Out of the Rain" var min inngangsport til Etta James i det hele tatt, og for meg var det et skjelsettende øyeblikk første gangen jeg hørte sangen på bilradioen. Jeg stoppet faktisk bilen for å ikke gå glipp av den. Etter det ble jeg ihuga Etta James- fan, og jeg har vel nesten alt hun har gitt ut på harddisken. Det bringer meg til
2) På Spotify ligger det en grøde med samlealbum med henne, og lite annet. Utenom "Sticking to my Guns". Og jeg følte meg ikke komfortabel med å nominere et samlealbum på platestafetten.
mvhKKaare G. Opsahl
Gjest
fin nominasjon som skapte en fin debatt.The Mountain Goats, Transcendental Youth
Så hva har vi her?
Det første jeg legger merke til er vokalen, som er litt nasal og tørr. I starten kan den virke litt enerverende, men jeg venner meg fort til den. En mulig sammenlikning er vokalen i Neutral Milk Hotel, men The Mountain Goats er et gladband. Etterhvert tenker jeg at det har noe av de samme kvalitetene som en plate av Prefab Sprout. Melodiene har gjerne en litt intrikat vri. Musikken framføres med vitalitet og attityd, med stil og flotte arrangementer. Litt i samme gate som Crowded House, men bedre - Tror jeg. Tekstene kan minne om noe Daniel Johnston har skrevet.
Jeg har dessverre ikke fått tid til så mange gjennomlyttinger, men dette albumet vil bli spilt. Det har tidløse kvaliteter: Gode melodier som vokser for hver lytt, tørr og nøktern produksjon, fin håndtering av instrumenter, og et hjerte av gull. Denne plata kan faktisk bli en favoritt.
Karakter: 8+ (etter to gjennomlyttinger), men justert til 7+ (etter fire).
Edit1: Ser nå at det kan virke litt pussig at jeg etter kun to lytt er istand til å si at melodiene vokser for hver lytt. Men dere er bare nødt til å stole på meg.
Edit2: Har justert karakteren fra 8+ til 7+ etter noen flere lytt.
Sist redigert:
- Ble medlem
- 27.03.2007
- Innlegg
- 21.214
- Antall liker
- 30.694
- Sted
- Nede i fjæresteinene
- Torget vurderinger
- 2
Tja, hva skal en si til dette her, da?
Som OAlex må jeg først si at stemmen på vokalisten plager vettet av meg, og etter 4 gjennomlyttinger av albumet klarer jeg fremdeles ikke å venne meg til den.
Det gjør også OAlex` sammenlikning med Crowded House litt haltende, IMO. Jeg hører likhetene i riffene, men i sammenlikning faller vokalene helt igjennom.
Derimot mener jeg at plata skal ha poeng for gode arrangementer, de er både fantasifulle og passende. Liker hornrekka spesielt godt.
Melodiene? Tja.....Blanda drops. Ved første gjennomhøring tenkte jeg "Wow, dette var bra"! Ved tredje gjennomhøring tenkte jeg "Heismusikk"! Sannheten ligger nok et sted imellom, her. Crowdwed House- kvaliteter er det iallfall ikke over dem.
Jeg synes ikke at dette er nyskapende eller spennende i noen som helst sammenheng, men det er helt grei musikk....og gir det en femmer.
mvh
Takk for anmeldelsene. Låtene til the Mountain Goats pleide å høres ut som de ble til på kanten av stupet, men det er gått noen år siden Heretic Pride (2008). Selv om de (vel, først og fremst John Darnielle) har blitt lettere til sinns er intensiteten bevart. Blåserne er et positivt bidrag. Personlig holder jeg denne plata høyt; det kom ut mye bra i 2012, men jeg er ikke så sikker på hvor mange av utgivelsene jeg fortsatt spiller om noen år, men denne tror jeg på! Hørt på den siden oktober og den vokser fortsatt.
Fine anmeldelser av ei bra plate.
Med Mountain Goats må man ikke glemme tekstene, da er mye av meininga borte, mener nå jeg (OAlex nevner de såvidt).
For det er ofte småfantastisk lyrikk Darnielle kommer opp med.
Som for eksempel i starten, til ganske fengende musikk
Do every stupid thing that makes you feel alive
Do every stupid thing to try to drive the dark away
Let people call you crazy for the choices that you make
Climb limits past the limits
Jump in front of trains all day
And stay alive
Just stay alive
Miksen er jo sånn at tekstene er lett å få med seg også.
Har hatt stor sans for disse folka her noen år og har muligens forsømt meg litt da de ikke blei med på årslista mi for 2012. Hørte den 2-3 ganger og blei vel litt småskuffa. Mente da at den ikke kommer opp imot feks. The Life of the World to Come eller Tallahassee (knivskarp internkonkurranse!). Akkurat det mener jeg vel fortsatt, men nevnte skiver er veldig gode da. Gjenhøret gjorde i allefall at albumet satte seg bedre, og jeg er ikke ferdig med den nei.
Er vel per nu på en 7er her.
Flott levert, grabbar!
Men stusser litt over at Oalex omtaler mountain goats som et "gladband". Er det noe John Darnielle ikke er, så er det vel glad Det er ganske mye desperasjon og fortvilelse der i gården, sjøl om denne skiva er betydelig lettere enn mye annet. Mindre tung i alle fall
Liker plata godt, og innrømmer glatt at eg har hørt for lite på den i fjor, og at den ville kommet høyere om lista blei revidert. Darnielle har en låt-teft få forunt (tar litt tid før melodiene setter seg, men når de gjør det - ja da sitter de jaggu godt), og det utvidede lydbildet på denne skiva funker bra. Tidvis minner det om salige Neutral Milk Hotel, og det gjør jo absolutt ingen ting
De har bedre plater imo. men eg kommer til å spille denne oftere fremover, mye takket være de ekstra rundene nå i stafetten.
7+/10 herfra
Kommer vel an på hva jeg vanligvis hører på, hehe. Jeg synes at plata gir en positiv stemning selv om tekstene er litt dystre.KKaare G. Opsahl
Gjest
etter tre gjennomlyttinger hører jeg potensiale. liker best de rolige låtene. krabber opp til en 7
mountain goats
første spor skurer greit men uengasjerende avgårde. neste irriterer imidlertid umiddelbart; inderlig affektert vokal og pretensiøs poesi er ren provokasjon. spor tre får meg til å tro at det er den intervallmessige reklamen på spoti som slår inn litt tidlig; ikke noe godt tegn…
spor fire, og geitene virker å være mer på hjemmebane, uten at min stigende skepsis annet enn settes på pause. fem: minus for mer inderlighet… seks: begynner å bli i overkant utålmodig nå… syv: "nerves strung so high – i am a mandolin"… wtf – jeg gir meg her.
mvh e
Nyktalgia og denslags da? Shining Halmstad? Grøss & gru. Det er mørkt det.
Men ja, enig i at det er en viss diskrepans mellom musikk og tekst her Nesten som Ween...
Neida (måtte slå opp de du nevner). Men sålenge vokalisten forteller om alt det vonde er han jo i en prosess med bearbeidelse.
Nyktalgia og denslags da? Shining Halmstad? Grøss & gru. Det er mørkt det.
Men ja, enig i at det er en viss diskrepans mellom musikk og tekst her Nesten som Ween...
Hva? Har alltid trodd Ween har et optimistisk budskap i tekstene.Jeg likte Mountain Goat veldig godt. Den traff meg og min musikksmak hjemme så absolutt.
Sterke melodier etter min mening. Ikke kan jeg si at vokalistens stemme er plagsom heller. Har ikke hørt nok på den til og kunne si noe om tekstene.
Står sterkt som kandidat for og bli kjøpt her.
Spinal Meningitis (Got Me Down) med ween er jo en god sang om man føler seg litt deppa ;-)
Neida (måtte slå opp de du nevner). Men sålenge vokalisten forteller om alt det vonde er han jo i en prosess med bearbeidelse.
Nyktalgia og denslags da? Shining Halmstad? Grøss & gru. Det er mørkt det.
Men ja, enig i at det er en viss diskrepans mellom musikk og tekst her Nesten som Ween...
Hva? Har alltid trodd Ween har et optimistisk budskap i tekstene.
Joa, det er jo ikkje særlig mye negativitet ute og går der, men det er jo av og til det virker som om at de mest tøysete melodiene deres kanskje har det mest alvorlige temaet ("The HIV song"). Uansett, vi er vel på sett og vis nokså enige.
Neida (måtte slå opp de du nevner). Men sålenge vokalisten forteller om alt det vonde er han jo i en prosess med bearbeidelse.
Nyktalgia og denslags da? Shining Halmstad? Grøss & gru. Det er mørkt det.
Men ja, enig i at det er en viss diskrepans mellom musikk og tekst her Nesten som Ween...
Hva? Har alltid trodd Ween har et optimistisk budskap i tekstene.
Og forøvrig, har sansen for espege's reine ord for penga, men eg opplever faktisk ikkje Darnielle som pretensiøs. Morrissey, derimot, han er pretensiøs. Og pompøs. Og posør. Og ufin.KKaare G. Opsahl
Gjest
Morrissey er fæl. han er i samme klubben som sting i mine ører.
Joa, det er jo ikkje særlig mye negativitet ute og går der, men det er jo av og til det virker som om at de mest tøysete melodiene deres kanskje har det mest alvorlige temaet ("The HIV song"). Uansett, vi er vel på sett og vis nokså enige.
Neida (måtte slå opp de du nevner). Men sålenge vokalisten forteller om alt det vonde er han jo i en prosess med bearbeidelse.
Nyktalgia og denslags da? Shining Halmstad? Grøss & gru. Det er mørkt det.
Men ja, enig i at det er en viss diskrepans mellom musikk og tekst her Nesten som Ween...
Hva? Har alltid trodd Ween har et optimistisk budskap i tekstene.
Og forøvrig, har sansen for espege's reine ord for penga, men eg opplever faktisk ikkje Darnielle som pretensiøs. Morrissey, derimot, han er pretensiøs. Og pompøs. Og posør. Og ufin.
Mountain Goats (inkl. denne Darnielle) er et nytt bekjentskap for meg, og kanskje pretensiøst er et upresist begrep, men – uten at jeg orker et bekreftende gjenhør – hos meg utviklet det seg ihvertfall instinktivt en kvalmende fornemmelse av klisjéfylt patos, både hva prosa og fremføring angår.
Ang. Morrisey – som jeg forsåvidt har et svært avmålt og tilnærmet noneksistent forhold til: sannsynligvis en überpretensiøs, überpompøs, og üfin überposør, ja.
mvh eSist redigert:
Morrissey er rock 'n roll ja.KKaare G. Opsahl
Gjest
Noen som føler seg kallet til ekstrainnsats? trenger en anmeldelse som erstatning
Balle Clorin og Finger The Smashing Pumpkins – Siamese Dream
Tja, tjo. Har friuke den uka den skal leveres, så tid har jeg. Det er en litt vanskelig plate å anmelde siden så mange har ment så forbasket mye om den fra før av, men jeg er villig til å gjøre et forsøk om det ikke er noen andre som absolutt vil.
Edit: Av nysgjerrighet (og latskap): Hvilken plate var det Balle Clorin nominerte?
- Ble medlem
- 26.08.2010
- Innlegg
- 1.319
- Antall liker
- 1.302
espege, du tar vel denne. Det tror jeg kunne blitt fornøyelig lesing.
Et bedre forslag enn mitt!KKaare G. Opsahl
Gjest
Deep purple Flott at du stepper inn. Stjerne i boka
- Ble medlem
- 26.08.2010
- Innlegg
- 1.319
- Antall liker
- 1.302
Jeg skrev mitt forslag mens du skrev ditt. Det var slett ikke min mening å uttrykke misnøye med ditt kandidatur. Jeg ser at det kan se sånn ut når du postet rett før meg.
Neineinei, jeg mente det. Det ER et veldig godt forslag og jeg ville mye heller lese espeges anmeldelse enn å lage en selv. Jeg oppfattet overhodet ikke noe misnøye og skjønte selvsagt at du skrev mens jeg gjorde. No hard feelings whatsoever, bare fryd og løkken her. Det gjenstår bare å overtale han. Jeg tar den om det mot formodning ikke går.
...like mye som Gary Moore er bluesMorrissey er rock 'n roll ja.
..he..he..he...
...like mye som Gary Moore er bluesMorrissey er rock 'n roll ja.
Mountain Goats er lagt inn på listen over ting som skal utforskes når dagsformen nærmer seg normaltilstand.
Nå skal morgendagens bidrag finpusses.
Neineinei, jeg mente det. Det ER et veldig godt forslag og jeg ville mye heller lese espeges anmeldelse enn å lage en selv. Jeg oppfattet overhodet ikke noe misnøye og skjønte selvsagt at du skrev mens jeg gjorde. No hard feelings whatsoever, bare fryd og løkken her. Det gjenstår bare å overtale han. Jeg tar den om det mot formodning ikke går.
Takker så mye for tilliten. Ser likevel gjerne at du (eller evt. en annen) følger opp denne rent "offisielt"… Jeg kan heller prøve å få knotet ned noen velmenende linjer, som et uforpliktende og litt overflatisk supplement.
mvh eAnmeldelse av The Long Ryders - Native Sons
Dette var et helt ukjent band for meg og på coveret ser de ut som et ganske så straight country band. Dette er første LP utgivelsen deres og kom ut i 1984.
Første sang «Final Wild Son», bekrefter country mistanken om en noe mer rocka en jeg trodde ut fra coveret. Dette er en standard countryrock sang med godt driv. I og med at denne platen kom i 1984 er ikke dette spesielt nyskapende eller spennende da dette er gjort bedre 20 år tidligere, men det er uansett en god start.
Neste sang «Still Get By» er noe i samme gate, men i mine ører har denne noe Beatles over seg og jeg liker denne bedre. «Ivory towers» er mye roligere, fortsatt innenfor country rock sjangeren. Denne passer veldig bra etter de to foregående.
Så kommer nedturen «Run Dusty Run» og «(Sweet) Mental Revenge» er godt inne i country sjangeren og gir ikke spesielt mange pluss poeng i min verden. Den siste er platens svakeste spor og med steel gitar og sviktende country stemme har jeg sett meg nødt til å hoppe over dette sporet i de siste gjennomlytningene.
Så tar det seg opp igjen med «Fair Game». Denne er mye bedre enn de to forrige, men det kompenseres med nok en nedtur. Blues rockeren «Tell it to the Judge on Sunday» gir variasjon til platen, men har en danseband saksofon som gir ubehagelige følelser i hele kroppen.
«Wreck of the 809» er virkelig høydepunktet på platen. Skiller seg ut med et lite snev a psychedelia og et godt driv og fet gitar. Denne sangen vil nok gjøre at jeg også kommer til å høre på The Long Ryders senere også.
Etter høyde punktet kommer «Too Close to the Light», en rolig sang med kul gitar og god melodi.
Ny nedtur med «Never Got to Meet the Mom». Dette er nok en kjedelig country sang før platen avsluttes med «I Had a Dreem». Den siste føler jeg at jeg har hørt før. Kanskje ett av alternativ country bandene på 90 tallet har en cover av denne? Uansett rocker det skikkelig bra på slutten av sangen, men når det først begynner å bli skikkelig interessant er både sangen og platen slutt.
«Native Sons» er en berg- og dalbane av en plate med et par høye berg, men også ganske så dype daler. Det er jo det som er morsomst med en skikkelig berg- og dalbane, men ikke på en plate. Det er noe her som minner om gamle country rockere som The Byrds og Buffalo Springfield. Samtidig er flere av sangene her forut for sin tid og høres ut som noe som Jeff Tweedy og Jay Farrar kunne laget. Både i Son Volt og Wilco, men i alle fall i Uncle Topelo. Selv om platen skjemmes av noen skikkelig dårlige spor er de beste sangene såpass gode at karakteren havner så vidt over midten. Noe som faktisk er en ganske god anmeldelse fra meg på en såpass countryinfisert plate.
6/10.
Anmeldelsen skulle bare gjelde de 11 første sangene på platen, men Deluxe Edition utgaven, er det en sang som er verdt å nevne. «10-5-60» som ser ut til å være på en EP i forkant av denne. Detter er en kanon god sang og ville dratt opp karakteren om den var med på LP’en.The Long Ryders:Native Son
The Long Rydersvar aktive som band fra 1983 til 1987 og var sentrale i Los Angeles idet som har fått navnet Paisley Underground scenen. Samtidige bandog nære samarbeidspartnere var blandt andre Dream Syndicate, Green OnRed, The Three O'Clock og Rain Parade. Bandets musikk var sterktinfluert av The Byrds, Gram Parsons (blant andre) men hentet ogsåimpulser fra engelske samtidige. Native Sons er deres debutLP, og komut i 1984.
Åpnningen er nokså tradmed en rett fram køntrirocker, fin sang men ingen høydare.
Låt nr to: 'StillGet By' derimot er en definitiv høydare, køntritonene er tonet nedfor en mer rocka arrangement med lettere garasjefølelse og en flottmelodi. Sid Griffins vokal er også bedre enn Stephen McCarthys,sistnevnte blir for karakterløs, Griffin er litt rusten med enfinfin undertone av undertrykt desperasjon. Feiende flott.
Og denn følelsenholder seg over i neste låt - 'Ivory Tower' - litt mere twang og mananer en eim av kumøkk, men særdeles flott vokalduett mellom SidGriffin og Gene Clark. Låta minner veldig om The Byrds (surprise!)ikke som en kopi men mere som en bekreftelse på at man er en del avhistorien. Nedturen er at man har vært igjennom det beste påalbumet nå.
Så følger 'RunDusty Run' og kvaliteten faller i mine ører, her er det hæla itaket og låvefest for alle penga, med dertil følgende sjangretrotekst. Blir litt mye A4 over melodien i neste låta også, '(Sweet)Mental Revenge', steelgitar kan være fint, men ikke med slik traustjernbanedunkende komp. 'Fair Game' er i samme landskap. Hvor ble detav innovasjonene fra 'Still Get By'?
'Tell The Judge OnSunday' introduserer blåsere og her tryller de fram en riktigtrivelig melodi, mere pubkveld enn låvefest her.
Så er deplutselig inne på rett (?) spor igjen: 'Wreck Of The 809' gir oss enmelodi med klare assosiasjoner til klassisk engelsk punk (for ikke åsi clashisk) og arrangementet løftes igjen av letteregarasjeinspirerte gitarer. Ikke en køntritone å spore her.(...nuvel....?).
Den obligatoriskeballaden ('To Close To The Light') er fin - ikke veldig spennende -men fin.
Merekøntrirockplanke får vi med 'Never Got To Meet The Mom'. I mineører er låta ikke helt vellykket. Selv med banjo i kompet! Forenkel og uspennende melodilinje rett og slett.
I avslutningslåta('I Had A Dream') prøver de å mikse køntrirocken medgarasjerocken, det funker ikke helt i mine ører, det blir hverkeneller, og et merkelig og stillestående refreng hjelper heller ikke.
Konklusjon? Vel, det er underholdende musikk. Det svinger skikkelig og bandet forsyner segskamløst av det meste rockehistorien har å by på, selv om det blir kjedelig for undertegnede i lengden.
Leter du ettercountryrock med litt rufsete uttrykk kan denne absolutt anbefales.Fin balanse hvor jeg syns de mest streite rockerne er de beste og de er såpass gode at det blir en grei 6/10 tenker jeg.hmmmm, det var da voldsomt til konsensus her da!
Hadde tenkt å lufte en diskusjon om hvordan karakterskalaen skal brukes, (hvor problemstillingen skulle være om vi skal prøve å mene noenlunde det samme med samme karakter) men jeg ser at med temmelig like anmeldelser har vi havnet på samme karakter - diskusjonen er dermed avblåst!
mvh Hans
- Ble medlem
- 27.03.2007
- Innlegg
- 21.214
- Antall liker
- 30.694
- Sted
- Nede i fjæresteinene
- Torget vurderinger
- 2
Tiltredes. Synes at plata var aldeles fin, jeg, og hadde gitt den en sterk8/svak 9.
mvh
Bra skrevet om ei bra skive
Ingen bombe at eg er mer enig med fozzy når det gjelder karakteren på skiva (er unheimlich glad i bandet), sjøl om eg syns 9 kanskje er litt for snilt, all den tid eg mener de har skiver som er bedre enn Native Sons. Eg hadde nok gitt den 8/10. The long ryders er ett av utrlig få band eg aldri kan bli lei av
Tror ldessuten de var en skikkelig fin gjeng, hele hurven.
Første gangen jeg hørte denne plata (en liten mannsalder siden) hadde jeg mye av den samme opplevelsen som Slemmefrode beskriver i sin anmeldelse, men den vokste fort til noe mer, slik at jeg i dag opplever plata i tråd med det Townes beskriver.
Gode anmeldelser -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…