Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
K
Kaare G. Opsahl
Gjest
Bra anmeldelser! jeg har sporadisk hørt dette bandet de siste 10 årene. Skiva er verdt 7/8 og muligens voksende. blir mer og mer sentmental med årene så country er nok noe som kommer for meg.
...sa mannen som nominerte Brainbombs
Jeg hørte denne platen første gangen for et par år siden, men har enda ikke komt så langt som til og kjøpe den (selv om jeg har planer om det). Det vil vel si at jeg nok er ganske enig med anmelderene her om at den er litt ujevn; ikke en toppskive, men absolutt verdt en lytt. En plass mellom 6 og 7 tenker jeg den hadde landet på for min del. Flotte anmeldelser av alle så langt i stafetten.KKaare G. Opsahl
Gjest
kontraster og variasjon Townesfar
...sa mannen som nominerte Brainbombs
Frådende raseri kombinert med gråt
Skulle vi ikke vente på espege før vi kjørte debatt?
To fine anmeldelser. Beskrivelsene er så gode at det for en som ikke har hørt denne før, omtrent ikke spiller noen rolle om anmelderen liker den eller ei. Slik skal det være!
Har en følelse av at evil (slemmeFrode?) ikke helt liker country.
Var der en gang jeg også. Faktisk tror jeg at dette bandet i den sammenhengen har betydd endel for meg. Selvsagt har det alltid vært tonnevis av dårlig country rundt omkring, men gjennom drypp fra Byrds, Dylan, Cash mm. var jeg kanskje endelig i det mottakelige hjørnet da jeg på 80-tallet opplevde Long Ryders. Første gangen jeg hørte denne plata ble jeg forvirrret, dette likte jeg jo, men det var da country der? Konsertene var enklere å forholde seg til for en som trodde han var countryhater, der var bandet tøffere, gitarene glødet, og jeg mindre edru (med færre fordommer). Tok nok enda 10 år før jeg begynte å innrømme at jeg likte country, men det var her jeg begynte å ane det (men hatt har jeg aldri hatt, der går grensa).
Har et slikt forhold til bandet og denne plata at en 9-er er det minste jeg kan tenke på å gi dem.Det stemmer at country ikke er min favoritt, men det er heller ikke musikk jeg styrer helt unna. Klarer det bare ikke når det blir for mye Jim Reeves, Kenny Rogers og Willy Nilson. Long Ryders platen hadde nok blitt en 8er om ikke de 3 rene country sporene hadde vert der.
Men dette var et helt nytt band for meg. Hvem vet, kanskje jeg danser line dance til run dusty run om noen år, men jeg tviler...
Eg var ikkje like tidlig ute som fozzyfar, gikk i 6-årsklubben da skiva kom ut, men mitt forhold startet med at en kompis prakka på meg denne samleren:
Dette var vel i det herrens år 1999 eller 2000, og det var akkurat i den tida da eg "la ned guarden" min ka country angikk for godt. Etter å ha vokst opp i en heim kor det stort sett gikk i Johnny Cash og George Jones, var eg jo progrmaforpliktet til å mislike country by default. Men for å være ærlig, så sniklyttet eg titt og ofte
Uansett, da denne samleren kom i husv(sjekk den herlige annonsa Sid Griffin hadde i avisa), fikk eg nærmest "sjokk". Dette bandet traff en eller annen nerve hos meg, som veldig få band har gjort - både før og etter. Eg sier ikkje at det ikkje er mange band som strengt tatt er bedre, men for meg har long ryders et eller annet "x-factor"ish eg ikkje helt klarer å sette fingern på. Griffin go McCarthy snekret helt strålende låter, de oste av en spilleglede og et humør som var alvorlig smittsomt.
Denne samleren henter fra alle tre studioskivene, samt den vidunderlige ep'n 10-5-60, og man får sogar litt ikke-tidligere utgitt materiale. En glimrende introduksjon til det som for meg er et av de aller beste banda eg veit om.
Når Townes blir trist og lei, så setter han på ryderene sin fantasiske versjon av NRBQ låta I want you bad, og så blir alt bra.
Et av de utrolig få tilfellene kor eg seriøst mener at en cover overgår en original.KKaare G. Opsahl
Gjest
Fet låt! må bruke litt tid på dette orkesteret
long ryders
Denne kjenner jeg jo godt… eneste jeg har/hadde av Ryders, bortsett fra 10-5-60 og noen spredte kassettopptak, men den ble ikke mindre spilt i sin tid – sånn ca. '87/'88…
Er noen tiår siden nå, og det er lenge siden Native Sons var fast på spillelisten her. Gjenhør i forfjor var ingen suksess… for Long Ryders har nemlig (rent perseptivt selvfølgelig) blitt snillere med årene – det har ikke jeg. Det hele fortoner seg – ihvertfall til tider – litt gampete, litt forsiktig, litt pyntelig, litt halvveis…
Er redd det mangler nerve rett og slett… Bandet kan nok ikke skryte av verdens mest sangsterke vokalist(er), så kanskje ligger det noe der, men oftest fungerer vokalen akkurat nok, og av og til akkurat litt mer. Uansett; potensialet hentes ikke ut, og jeg mener bestemt at flere av låtene her hadde hatt godt av et nytt sett (og fullt utviklede) COJONES.
trekker ned: de dvaske gladkøntrilåtene (you know who you are, goddammit!) med den symptomatiske ompabassen – for, sårri meit; den duger ikke – når assosiasjonene sklir i retning dansegalla, vet man at noe er fundamentalt feil.
trekker opp: utvilsomt Wreck Of The 809, som får puls til å stige og forplantningsorgan til å stivne.
produksjonstips: mer gitar for faen!
mvh e
Hehe, espege, det skal du ha: du har pelotas. Dansegalla du...Takk for meldingene.
Jeg hørte endel på Long Ryders i 84-85, men kjøpte bare ''Two Fisted Tales''. Ble ingen stor favoritt da heller, men av og til var det rett med litt køntri.
Det er årevis siden sist den ble spillt, og den blir nok ikke hentet fram med det første heller. Får jeg behov for slikt spilles Byrds og Flying Burrito Bros. - de holder for meg.
Men; det var morsomt å høre Long Ryders igjen, takk til stafetten for et artig gjenhør.
Nå er det konsing på Santana, en anmeldelse jeg ser fram i mot med skrekkblandet fryd.
Hehe, espege, det skal du ha: du har pelotas. Dansegalla du...
var litt frekk den ja.
e
men må den ikke gå over anlegget før den kan rotere der nede?
Eller har du en løsning? Lese noter?
fra frekk til kryptisk: tenker da på den selektive minnebanken som befinner seg mellom ørene, men joda; lagringen er jo selvfølgelig avhengig av en eller annen avspilling – på ett eller annet tidspunkt.
mvh e
ps:
ryders spilte på hulen på siste halvdel av åttitallet… der var ikke jeg (av en eller annen grunn som nå bare kan spekuleres i), men husker likevel at jeg så dem spankulere i samlet flokk nedover torggaten mot ole bulls plass en lørdag formiddag; kåbbåistøvler/chelseaboots, sort og hvit dongeri, lisseslips, og sikkert et par westernjakker fordelt mellom dem… det der er nødt å være long ryders tenkte jeg da. var litt tøft bare det.Sist redigert:
Det var sånn Long Ryders endte opp på 8/9 tallet for meg; låter jeg ikke trodde jeg likte ble gående å surre på min mentale iPod, og jeg opplevde det som positivt..
- Ble medlem
- 26.08.2010
- Innlegg
- 1.319
- Antall liker
- 1.302
Sjøl ble jeg litt positivt overrasket da jeg tok et gjenhør med Long Ryders. Plata var ikke riktig så kjedelig som jeg husket den. Viste seg jo at det er noen ganske bra låter der, men det blir vel ikke altfor mange runder på den denne gangen heller er jeg redd.Sist redigert:
My dying bride
For lies I sire (Peaceville, 2009)
Alt er bare dumt og trist og leit.
My dying bride ja... Kjent navn, totalt ukjent musikk. Britisk doom-metal, fra Bradford England, som har holdt det gående siden 1990. Etter fire-fem gjennomlyttinger av det som er deres 10. studioutgivelse, er det vel lite som tyder på at eg har gått glipp av så himla mye på de 9 foregående skivene. For dette var triste greier, bokstavlig talt.
My dying bride, tydeligvis giganter innen goth/symfo/doom metall, har holdt genre-fanen høyt hevet en stund.. Tilsynelatende har de en beundringsverdig lojal og stor fanskare, og det er en gåte for meg. For dette gir meg nesten mindre enn ingenting. Men for å ungå bråk kjører eg allerede nå “It’s not them, it’s me” rutinen. Eg kan nemlig anerkjenne at andre kan like dette, det er bare ikkje for meg.
My dying bride virker å handle om å skape stemninger, å henfalle til bestemte sinnstilstander, en bestemt “atmosfære”, som enten treffer lytteren rett i fleisen, eller så blir det skivebom. For meg er dette, satt på spissen, musikken kvisete gutter med tidlig utviklet sosial angst sitter hjemme på gutterommet og lytter til når de ikkje spiller World of Warcraft, mens de ekvivalente jentene sitter på sine rom, med et halvt kilo mascara rundt øyene, sorte skinnreimer på armene (kanskje supplert med noen små nagler her og der) Robert Smith skjorte (såklart), og drikker billig rødvin mens de filosoferer over hvor fæl verden og pelsdyrnæringen er.
Uansett, det skal handle om musikk her, ikkje WoW og mascara. Og helt ærlig, så ble mitt aller første bekjentskap med My dying bride en positiv overraskelse...i nøyaktig 53 sekunder. Det er så lang tid det tar før rolige My body, a funeral bruker på å introdusere de nedstemte mollbaserte fuzz-gitarene som er “all over the place” på resten av skiva. Synd, for de ødelegger for den fine fiolinen som er på denne låta. Den er faktisk i nærheten av å kommunisere noe vakkert. De første 53 sekundene gav meg nemlig et håp om at dette ikkje var så hakkande gale, tankene gikk nesten i retning Tindersticks. Vokalist Aaron Stainthorpe var til å holde ut innledningsvis, det er egentlig på grensen til behagelig å lytte til. Men etterhvert som tristessen og alt det lissom-fæle tar overhånd utover, blir det for det meste i beste fall småkomisk. Tiden har dessverre ikke tillatt et dypdykk i det tekstlige universet denne gangen, men om vi slår fast at det primært dreier seg om lengsel, fortvilelse, desperasjon og generell nedstemthet så er vi neppe langt unna fasiten hva tematikk angår. Det er en gjennomgående gloomy stemning over det hele.
Musikalsk er det faktisk litt variasjon å spore, det skal de døende brudene ha. Det variererer en god del i tempo mellom låtene - noe kan nesten kalles “ballader”, og dette er noe som bidrar til å gjøre det hele litt mer interessant enn skiver som går i 240 bpm fra første til siste note. Melodisk og kompisjonsmessig virker de heller ikkje å være helt tapt bak ei dør, det er faktisk elementer her som fester seg i hjernebarken, dog langt bak. Eksempelvis er de nesten inne på i Bring me Victory, men her ødelegger vokalen totalt. Echoes from a hollow soul inneholder et småpent piano, og det kunne fint vært mulig å høre på, hadde det ikkje vært for de gnålende gitarene, Det er imidlertid fullt forståelig at andre kan like dette veldig godt, bare så det er sagt (og gjentatt). Det er nok meg det er noe galt med.
Det som virkelig trekker ned, er nettopp denne tøvete hviske-vokalen som er tilstede på flere av låtene, bl.a. i tittelkuttet og nevnte Bring Me Victory. Dette skal sikkert være tøft, og være med på å skape en dramatisk, evt et teatralsk, aspekt over det hele, men her i gården funker denslags svært dårlig. Det gjør meg bare irritert.
Brudene skal ha pluss i margen for bruk av både piano og fiolin, det gjør plata mer interessant enn om det var skjært-til-beinet med trommer, gitar og bass - da hadde nok mye av stemningene de ønsker å skape uteblitt. Totalt sett fungerer brudene best når de roer det ned så mye som mulig for dem, når de prøver å være sinte og rocke blir det bare enerverende for min del. Ikkje rocker det, ikkje er det tøft, ikkje har det gode nok riff og hooks til at det daffe metall-soundet kan tilgis, men for all del, kanskje det ikkje er meningen at dette skal være tilstede? Hvis eg først vil høre noe fett, tungt og rått setter eg heller på Slayer eller High on Fire. Behovet for å høre om hvor fælt og trist alt er, har eg strengt tatt ikkje, det holder å se Nyhetene hver dag.
Første gang skiva snurret hadde interessen dabbet ganske radikalt mot slutten. Visste at siste låta Death Triumphant strekte seg over 11 minutter, og da den nærmet seg slutten, kom det plutselig noen utrolig fete og seige gitarer. Oisann! Dette var saker, nå mener de pluteslig alvor, under outtroen til plata... Tenkte eg. Det viste seg imidlertid at eg under intens tasting og multitasking hadde startet Songbird og lokal avspilling av Dopesmoker skiva til Sleep Det ville jo vært for gale om My dying bride skulle styre på i over en time før de fant gromlyden...
My dying bride kan nok skape stor musikk for dem som henfaller til deres univers, men for meg er dette skivebom og det interesser meg midt der sola aldri skin.
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10
CEVBOF hadde sag 2/9
Svært godt skrevet og arbeidet med, om en plate du tydeligvis ikke likte. Det står det respekt av!
Jeg har ikke fått hørt gjennom denne enda, men dette gjorde meg interessert, så jeg skal gjøre det nå.
- Ble medlem
- 26.08.2010
- Innlegg
- 1.319
- Antall liker
- 1.302
Godt skrevet. Jeg har lenge mistenkt disse for å være ... vel, ikke min kopp te - uten å ha hørt en tone. Etter denne anmeldelsen måtte jeg bare prøve. Gjennom første låten måtte jeg trekke på smilebåndet av liksomtristessen, men et par minutter ut i andre låt begynte jeg nesten å grine. Hjelpe å trøste, er det mulig. Jeg regner med at de er relativt voksne mennesker. De kan da ikke mene dette på alvor? Jeg tror du har tatt målgruppen på kornet. Det ble med 2 låter for meg.
My Dying Bride - For Lies I Sire (2009)
My Dying Bride er et doom metal band fra Bradford, England. For Lies I Sire er deres tiende studioalbum, utgitt i 2009.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg var svært skeptisk til denne plata når jeg fikk den i stafetten, dette er musikk jeg ikke er spesielt bevandret i (bortsett fra Witchcraft som jeg ser også blir betegnet som doom, uten at jeg selv synes det er mye likt) og jeg så med gru frem til og måtte "lide" meg gjennom en time (om gangen)med growling og knallhard metall (med "galopperende" basstrommer).
Jeg må derfor si jeg ble overasket når jeg snurret platen første gang og spor 1 startet, her var jo hverken growling eller støyete metall som slo i mot meg, men en bakvegg av gitarer og trommer og en rolig tydelig vokal langt fremme i lydbildet.
Siden jeg er så godt som helt noob innenfor sjangeren skal jeg ikke begi meg inn på hvilke grupper det kan minne om, bortsett for at gitarlyden minner ofte om tidlig Sabbath, men det føler jeg er ganske vanlig i denne sjangeren.
Liker den behagelige vokalen, til tider føles det nesten som det er diktopplesning med musikk som bakteppe og det kan være ganske tøft med den rolige stemmen i kontrast til det som skjer instrumentalt i bakgrunnen. Noe som gjør at sett bort fra et par spor føles hele platen ganske rolig.
Må også trekke frem bruken av fiolin som jeg mener er ganske bra gjort på denne platen, den er ikke for fremtredene og stemningen den skaper på enkelte av sangene passer veldig godt inn.
Er for det meste seigt og mørkt i MDB`s univers og uten at jeg har sjekket hva tekstene handler om har jeg en sterk følelse at de ikke er av den lystige sorten.
Dette er absolutt en plate jeg kan ta frem og høre på ved senere anledninger, føler dette er en plate som må lyttes til og ikke benyttes som bakgrunnsmusikk.
6/10
Fine anmeldelser med et visst sprik, og det er jo bra.
Den plata var ikke min greie, nei.
Hørte gjennom den en gang i forrige uke. Det var ikke noen lidelse, og det er jo ikke verst bare det, men jeg ble ikke dratt inn i noe som helst. Ikke noe som trigget en lyst til flere lytt, heller.
Nå er jeg godt ute i første gjennomlyttingen, og må si meg uenig. Jeg liker dette, jeg. Ja, det er litt seigt, men det er sånn det skal være her. Jeg liker det selvsagt aller best når den rolige vokalen akkompagneres av gitarer og blastbeats fra doble basstrommer. Fiolinen tilfører en ekstra dimensjon, og sammen med vokalen gjør den den tidvis harde musikken "vakker" og melodiøs, med engasjerende, komplekse arrangementer. Dette tror jeg blir veldig bra når jeg får satt meg i sofaen hjemme med et volum som føles mer på kroppen, og med bedre lyd. Musikk man kan bli oppslukt av, på en måte.
Jeg er ikke den som ikke blir frustrert (ganske ofte, faktisk) av kjedelig musikk som ikke later til å komme seg ut av introen i sangene, men dette er ikke sånn. Dette er stemningsfullt og låter "riktig" for meg. Jeg får assosiasjoner til Sabbath, Candlemass og Paradise Lost, men også noe eget og kontemporært. Bra, rett og slett! Åpenbart dyktige musikere.
Jeg vil tippe at når jeg får hørt denne skiva noen ganger, vil den lett være verdt en sterk sjuer, eller minst like sannsynlig en åtter, i min bok.
Jeg skal kjøpe noen plater av My Dying Bride, tror jeg. Et band jeg har visst om, men aldri før har tatt meg tid til å sjekke ut. Takk til Handsoer for nominasjonen!Sist redigert:
Ante meg at det ville være din tekopp Dazed
Men som sagt, i alle fall prøvd kommunisert, eg kan skjønne at andre liker dette. Det treffer bare ikkje meg, men har ingen problemer med at andre liker det. Men at du får assosiasjoner til Sabbath er for meg uforståelig. Black Sabbath er jo tøft. Dette er ikke tøft, uansett hvor mye doble basstrommer de måtte pøse på med.Jeg har ikke hørt så mye på My Dying Bride før, men synes dette var den beste platen i albumstafetten til når. Jeg ville nok havnet på 7. Måtte le litt når Townes skrev at han hadde hørt på Dopesmoker i stedet. Dette er en skikkelig grom sang. Stoner sangen over alle stoner sanger. Vurderte å nominere denne til stafetten, men den var ikke på Spotify. Nominasjonen ville da selvføgelig bare gjelde det første sportet på platen
Jeg fatter ikke hvorfor både MDB og Sleep blir kalt doom; det er tydeligvis stor forskjell på stoner-doom (som er tøff musikk!) og doom metall som hvis MDB er et godt eksempel høres ut som trash-mettall på halv fart, og med en litt sutrete stemning. Kjenner meg godt igjen i Townes sin anmeldelse og karaktersetting.
You know me too well.
Det er jo bare flott at vi har forskjellige preferanser, og enda flottere når de forklares på en måte lik den du behersker, fordi ofte er det for meg HELT uforståelig hvorfor enkelte musikere har fans i det hele tatt. (Det må man selvsagt akseptere. ...Så lenge det er "skikkelig" musikk, da) Derfor er jeg veldig takknemlig når folk begrunner/forklarer/funderer over hvorfor de mener det de mener.
Sabbath-assosiasjoner, ja. Riffene er ganske Iommi-ish, synes jeg, og nedstemte gitarer (Drop D, etc) var det Sabbath som begynte med innen sjangeren. De dystre og litt okkulte stemningsbildene, og bruken av "tritone" ("The Devil's interval") i rockemusikk var det jo Tony Iommi som "fant opp". Hør på Black Sabbath – Black Sabbath for eksempel. Greit at Sabbath har mange spor som er raskere og mer "balls out" enn dette, men når sant skal sies er det egentlig ikke mange metallband som ikke er inspirert av Sabbath på en eller annen måte.Den døende bruden. Tja...hører på den i dette nu.
Kan tydelig høre påvirkning fra Black Sabbath i gitarspellinga her. Men er det bra?
For Dazed er det bra. For andre er det ikke bra, slik det er med all musikk. Jeg stiller meg ganske likegyldig til hele verket.
Blir nok bare denne ene gangen jeg kommer til og høre det. Kan jeg bruke ordet kjedelig? I såfall så gjør jeg det.Fine anmeldelser av en av mine favoritter (iallefall målt etter spilletid pr dato). Helt enig med Dazed ang. Sabbath assosiasjonene, men jeg vil også trekke fram engelsk postpunk og seinere industrial som i allefall jeg får sterke assosiasjoner til.
Skal glatt innrømme at jeg forstår at om man ikke lar seg henføre av bandets univers - vel da er ikke veien lang til beskrivelser som 'tullete og teatralsk'.
Fint med en grundig slakt Townes, får meg til å retenke egne meninger! Som ikke endret seg; jeg mener framleis at denne glatt holder til en 9'er.
Edit: Dopesmoker er på wimp, holder ikke det? (Og en låt må selvsagt være nok)
kanskje man skal våge seg på litt stonerrock i neste runde?
Hmmmm
Eg sliter fortsatt med å høre særlig med likheter til Sabbath. Ja, gitarene er nedstemte, men for meg er det tøft og effektivt hos Sabbath, det er det bare ikkje her. Påvirket er de nok, som vel 99.99% av band som sorterer under "metall" er, men eg klarer bare ikkje høre så mye likt.
Kanskje det er fordi hos Sabbath så treffer hele pakka (det er et helt annet uttrykk etter min mening), men her så blir det bare ikkje "for meg".
Men bra vi ikkje er enige om alt, da hadde jo disse stafetten vært dræta kjedelige.
Da kan du jo teste Black Debbath's nyeste; "Nå får det faen meg være rock!", som jeg kjøpte på vinyl i går, og gleder meg til å komme hjem til og pakke opp.KKaare G. Opsahl
Gjest
Veldig bra anmeldelser. Ble brånyskjerrig på skiva og må høre den i kveld. Vi er i godt sig nå.
Takker for hyggelige tilbakemeldinger Synd ikkje plata var like hyggelig (for meg), men en av de fine tingene med stafetten er at man tvinges til å lytte flere ganger til ting man ellers ikkje ville funnet på å lytte til, og kem vet? Plutselig åpnes det noen dører, og så har man fått utvidet horisonten enda mer. Og det er jo evt. en skikkelig bonus!
Uansett ka eg får i fanget i stafettene, så prøver eg alltid å nullstille meg totalt og kaste alle fordommer på dør - for meg er det eneste måten å klare å gi skivene en "riktig" karakter.Lytter litt på My Dying Bride nå. Dette er definitivt ikke min tallerken med oppskåret blodappelsin. Det jeg misliker mest er produksjonen. Det virker som om vokalen skal dryppe av voks. I tillegg er det maksimalistisk, pompøst og tregt. -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…