Calvin Russell -A crack in time.
Dette var en helt ukjent artist for meg.
En kort online studie senere.
Albumet a crack in time, er Russells debutalbum. Det er spilt inn i 1990, og herren har allerede rukket 41 leveår. Rimelig fett å debutere så seint synes jeg. Da er det et eller annet som må ut tenker jeg. Musikkformidling og levd liv har ofte en sammenheng.
Etter det jeg leser har herren hatt nesa i grusen (og andre substanser) en del ganger både før og etter debuten. En tur eller to innom sikringsanstalter for besittelse, og slikt gir ekstra gatekredibilitet.
At han ifølge sine offisielle nettsider har vokst opp bak Pete Pistol's Wrecking Yard får meg til å tenke på en gammel helt, David Allan Coe, som sang: "If that ain't country, I'll kiss your ass!"
Til plata.
Det er beint frem, enkle arrangementer, uten for mye dill. I og for seg ikke en negativ ting, men jeg føler ikke helt at Russell har funnet språket sitt på debuten.
Låtene spriker i sjanger gjennom plata, og jeg får ikke helt tak på helheten i det.
Noen låter er seige gitarboogier og minner om zz top.
Andre låter drar oss inn i softrock og bluesrock landskapet. Plutselig dukker det opp en reinspikka køntriduett, før vi vaser oss inn i boogierocken igjen. Jeg kjenner at jeg blir litt forvirra av dette selv om mange av låtene er ganske sterke hver for seg. Moments (duetten) er en riktig fin køntriballade.
En ting som kaster meg litt av lasset til tider er miksen. På tredje låta -Big brother- er det noe som høres ut som en strat spilt gjennom en peavey 5150 med altfor mye distortion (etter min smak i denne sammenhengen) lagt over en kassegitar som er glassklar og rein. Trommene er gata for mye. Jeg liker ikke noise reduction og gate reverb på trommer. Det var ment å gi trommer punch, men det gjør teknikken ikke (i alle fall ikke her).
Hvert instrument står tydelig frem, med mye rom mellom dem, men det er ikke et naturlig rom.
Dette er jo helt normale ting for et album spilt inn på seint åtti/tidlig nittitall. Men jeg liker det bare ikke. For meg er åttitallssounden et feilslag. Det låter veldig kunstig og konstruert.
Igjen. Sounden er sannsynligvis ikke artisten sin feil. Det var jo slik de skrudde lyden på den tia, og teknikerne vet jo best. :/
Synd for Calvin Russell.
Der er dog en hel del ting jeg synes er bra med denne plata. Gitaristen har mange fete riff og drar noen feite klassiske licks. Han holder høy klasse, selv om jeg helst ville bedt ham kjøre gitarhodet gjennom elementa på den grusomme ampen han bruker, og bruke noe skikkelig.
Calvin Russell har en kul stemme. Den er litt rusten i kantene, og han holder det godt nedpå. Dette er -for meg- en god match med de litt dystopiske tekstene og den ellers noe sedate stilen.
Jeg må innrømme at det var slett ikke bare enkelt å skrive om denne plata. Mest fordi jeg gjerne kunne hatt mer tid til rådighet, så jeg kunne blitt bedre kjent med materialet, og gjort en grundigere jobb. Skiva skal få gå noen runder til her. Men noen favoritt blir den nok aldri for min del.
Tid skal resten av diskografien til Russell også få, for dette er jo en grei debut, og etter det jeg har hørt på spotify blir det bare bedre etter hvert som han finner fotfeste.
Totalt lander a crack in time på 5/10 for min del.
Mvh
stingrayV