Ganske kjedelig den plata til Lana del Rey. Det er riktignok noen stemninger som fungerer sånn passe, men musikalsk er det lite å hente. Jeg forstår ikke hvordan noen med musikalsk ballast kan gi oppimot toppkarakter til dette verket. At det er bedre enn det meste annet som er dårlig får så være.
Albumstafetten 25
- Trådstarter Dazed
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Det er dette som er stafetten, anmelde på noe som slettes ikke er din greie. Hadde ikke blitt noe morsomt om jeg skulle tatt Katatonia da hele kommentaren hadde blitt : klar 9 med mulighet for klassiker status om 20 årSist redigert:KKaare G. Opsahl
Gjest
god pop er gode greier
The Faces - Ooh La La (1973)
Faces starter i kjølevannet av The Small Faces i 1969 av Ian McLagan (tangenter), Kennedy Jones (trommer) og Ronnie Lane (bass),
de fikk med seg Rod Stewart (vokal) og Ronnie Wood (gitar) fra The Jeff Beck Group.
Ooh La La er fjerde og siste studioalbumet til The Faces, da Rod Stewart på denne tid ble mer og mer opptatt av sin solo-kariere,
noe som vistnok skapte en del gnisninger i bandet under innspillingen.
Albumet starter med Silicone Grown; en skikkelig rocker med godt driv og mye pianospill.
Neste ut er den pianodrevne Cindy Incidentally, deretter den flotte, men akk så korte Flags & Banners som jeg alltid får litt "irsk feeling" av (sikkert pga mandolinen?).
Da er det tid for de to flotte rockerene My Fault og Borstal Boys før det på midten kommer en instrumental (Fly in the Ointment), personlig er jeg ikke spesielt glad i instrumentaler, men denne fungerer forsåvidt greit. Så kommer det 2 rolige låter (If I'm on the Late Side og Glad and Sorry) som jeg synes er en aning kjedelige før den litt merkelige Just Another Honky med sitt stilige gitarspill og fremtredene piano får meg til og lytte mer aktivt igjen.
Det hele avsluttes med den nydelige akustiske tittellåta med sitt flotte refreng som er så utrolig lett og få inn i hodet, men ikke fult så lett og bli kvitt igjen.
Rod Stewart og Ronnie Lane bytter på vokalpliktene på plata (tror jeg) og det synes jeg bare gjør godt, på sistesporet er det dog Ronnie Wood som står for vokalen og det klarer han helt fint i mine ører.
Platen preges i det hele av mye flott piano/orgel-spill som er veldig fremtreden i mange av låtene, her er også mye flott gitarspill og stemmen til Rod Stewart er jo lett gjennkjennelig.
Alt i alt en bra plate fra et flott band, men med et par låter som trekker litt ned blir det 7/10
I wish that I knew what I know now, when I was younger……..
Faces - "Ooh La La" (1973)
Warner Bros.
Da en av de mest markante vokalistene på 60-tallet, Steve Marriott forlot Small Faces, kuttet de ut Small, og ble "bare" Faces. Som en kuriosa, på omslaget av US-pressingen av debuten Faces - "First Step, heter de fortsatt Small Faces.
Anyway, inn kommer en av de mestselgende playboyene i populærmusikkhistorien, Rod Stewart, med sin umiskjennelige raspende, hese vokal. Parallelt med Faces, travelt opptatt med en oppadgående solokarriere, og mon tro om det ikke er nettopp solokarrieren som påvirker albumet "Ooh La La" i sin helhet. Deres tredje og siste studioskive er egentlig et ganske kjedelig album, ikke minst holdt opp mot debuten "First Step" fra 1970 og livealbumet "A Nod is as Good as a Wink…" fra 1971. Borte er den musikalske dynamikken og energien. De fleste låtene bærer preg av en Rod Stewart som har hodet og fokuset et helt annet sted, passe uinspirert, og da hjelper det ikke at gruppa ellers består av et superlag.
Nedtur, på plussida er albumets sympatiske lengde, alle har noe og lære her. Favorittlåt åpningskuttet "Silicone Grown", "Borstal Boys" rocker ganske greit og i "Fly in the Ointment" skjer det noe. Plukk heller opp de to første studioalbumene, livealbumet "A Nod…." og Stewarts fire soloalbum fra 1969 til 1972
Beklager, tar på meg strengekappa og gir 4/10
For kuriøsitetens skyld, kjøpte "Ooh La La" på platemessa i London på lørdag, inkludert en vedlagt konsertbillett fra 1972, og det var selgers egen billett Jaujau, sånn går no dagan.Sist redigert:
Strenge Eros! Skjønner hva du mener, men syns ikke det er grunn til å trekke så mye som du gjør, denne blir ikke dårlig av at andre skiver er bedre..
To gode anmeldelser av en plate som ikke er så værst.
Strenge Eros! Skjønner hva du mener, men syns ikke det er grunn til å trekke så mye som du gjør, denne blir ikke dårlig av at andre skiver er bedre..
To gode anmeldelser av en plate som ikke er så værst.
joda, og det er diskutert tidligere også. Problemet med "gamle" plater er at det kan være lettere å sette det inn i sin tid, og også evt. opp mot utgivelser som har kommet etter. ( I Stewart/Faces-sammenheng liker jeg best det før jeg da) Men hey! har kjøpt skiva, har jeg ikke.
Strenge-Eros , det er meg det. Skal bli flinkere til å bruke skalaen i stafetten. Burde i høyeste grad revurdert enkelte tidligere poeng.
Flott om fjesa det der.
Plata er vel helt grei den, rimelig enkel og beint fram rock&roll, som på de beste kutta får dansefoten til å rykke litt & then some.
Av en eller annen grunn så har eg alltid hatt en eller annen mental sperre når det kommer til Rod Stewart. Bevares, han kan synge, har en stemme som kan fungere jævla bra, og tidlige soloting er definitivt solide greier, men det er noe med fyren eg ikkje helt klarer å like. Dessverre overskygger det musikken av og til. Nokså usaklig av meg.
Åpninsgslåta på O lalallalalalalallaa sitter temmelig bra, samme gjør Flags&banners og Borstal boys. Sistnevnte minner meg om en av mine guilty pleasures som ung stril uten kontakt med omverdenen...Quireboys. Steike så eg digga den A bit of what you fancy skiva da den kom. Var det i 90? Skjønte jo i ettertid at de nok hadde hørt litt veldig mye på faces
Men A nod...er det ei liveskive da? Lenge siden eg har spilt den, men kan ikkje huske at det er ei liveskive? I så fall må publiket være temmelig "mutet", slik de er på Rust never sleeps skiva tli Neil.
Tror faktisk eg hadde landa på 6/10 eller noe sånt.
Aaaaaah, tror nesten du tok et poeng på meg townes. Faen
Rent bortsett fra coveret, er det ikke lagt på noe livelyd. Husker sikkert klin gærnt, sikkert et år siden den var innom tallerkenen
Lenge sia den har vært på snurra her også, men ja, coveret tilsier jo definitivt live. Uansett, poenget er jo at det er ei bedre skive enn den nominerte
Fine anmeldelser av ei plate jeg liker omtrent på nivået til Bent.
Samtidig er jeg enig med Eros, de var litt bedre før denne.
Sjøl har jeg egentlig bare hatt et 'forhold' til den tredje skiva deres, Long Player, som storebror hadde. Hørte den igjen nå, og 40 år etter sitter den fortsatt.
Viktig å være streng i stafetten ellers får man aldri brukt noen av de lave tallene. Akuratt på denne Faces platen synes jeg ikke der er nødvendig å være streng en gang får å gi dårlig karakter. Sikkert Ok på sin tid, men dette er imho ganske kjedelig greier. Kraftig trekk for å ha Rod Stewart på vokal. Useriøst å trekke for, ja, men slik må det bare være.Strenge-Eros , det er meg det. Skal bli flinkere til å bruke skalaen i stafetten. Burde i høyeste grad revurdert enkelte tidligere poeng.
Stewart er nok like / ikke like , men som sagt ikke avskriv ham i de første åra. Spesielt Faces-debuten "First Step" står som en påla. Det sagt, for min del stiller uansett Steve Marriott i divisjonen over.
Viktig å være streng i stafetten ellers får man aldri brukt noen av de lave tallene. Akuratt på denne Faces platen synes jeg ikke der er nødvendig å være streng en gang får å gi dårlig karakter. Sikkert Ok på sin tid, men dette er imho ganske kjedelig greier. Kraftig trekk for å ha Rod Stewart på vokal. Useriøst å trekke for, ja, men slik må det bare være.Strenge-Eros , det er meg det. Skal bli flinkere til å bruke skalaen i stafetten. Burde i høyeste grad revurdert enkelte tidligere poeng.
For 10 år siden ville jeg fnyst bare over tanken, men med flere grå hår kom gubben frem i meg gitt.Lana var ikke mitt bord selv med en grei stemme.
Faces er mitt bord. Så absolutt. Denne plata jeg har nominert her kjøpte jeg da den kom ut. Og spilte mye. Så har den blitt liggende noen år, ja mange år før jeg henta den fram igjen. Og som den enkle sjel jeg er så satt den fremdeles. Kan vel så være at Faces har gjort bedre ting enn denne, men den ble/er min favoritt.
Det svinger og rocker bra av denne etter min mening. Tidlig Rod Stewart er også blandt mine favoritter. Fram til Atlantic Crossing er han hørbar og vel så det. Etter det ble det glatte greier og større interesser for blondiner og the jet set.
Men det er mange år siden det har vært in å like Rod Stewart. Og han kommer neppe inn i varmen igjen heller. Men hør på de første.
Objektivt sett/hørt er nok 7/10 riktig.Ouch! Den var stygg Evil!
Har intet forhold til Mr Stewart, bortsett fra 'I am Sailing' og opptredener i kulørt presse. Dette var egentlig det beste jeg har hørt av ham. Overignoramus som jeg er har jeg heller ikke noe forhold til Small Faces. Om dette er et relativt mediokert bidrag fra (The Small) Faces - vel da må resten sjekkes ut, denne står tross alt til en helt grei 5'er på skalaen. Selv om sjangeren nok er litt perifer (sic!) for meg: Rett fram rufsemelodiøs straight rockandroll. God musikk kan faktisk av og til være akkurat det - selv om det er litt perifert.
Jeg må for øvrig få kommentere fra tribunen at denne runden hittil har vært preget av svært spennende nominasjoner!GGjestemedlem
Gjest
Har aldri helt fått fot på Rod Stewart/Smokie/Bonnie Tyler etc. Tåler fint å høre det, men ikke noe mer. Men platen her var hakket bedre enn forventet, men det sier ikke all verden. Det var noen hørbare spor. Skal likevel snuse opp de aller tidligste RS som fremheves her. Har blitt overrasket før og skal ikke avskrive noe før jeg hører det.
De du nevner her var datidens r'n'b. Med det mener jeg at de ikke skrev noe selv og kun fremførte andres låter. Nicky Chinn og Mike Chapman spydde ut en laaang rekke med poplåter(Smokie/Tyler osv). Rod Stewards Sailing er skrevet av Sutherland brødrene(Sutherland Brother & Quiver - Lifeboat 1973). Mye helt OK popmusikk fra den tiden. Bortsett fra at det var Floyd, Heep, Nazareth, Purple, Zeppelin og BJH (Rush litt senere)som gjaldt på den tiden.
Det er litt vakkert med skiver som har bikket 40 år og fortsatt er høyaktuelle. Det er som det sies at kvalitet aldri går av mote.GGjestemedlem
Gjest
startet Wimp og Rod Stewart,
fant en plate som het 'The Eary Years'. Åpenbart en samler som kan gi svaret på om tidlig RS er gode greier.
første sporet er denne
Rod Stewart - Why Does It Go On (November 1965)
Dette fenger min interesse og minner meg ganske mye om David Bowie fra denne tiden.
.. hm.. artige greier.
edit: Her og ..
Rod Stewart - Bright Lights, Big City (Live 1964)
Lav sailingfaktor på dette. (råtten lyd men.. men..)Sist redigert av en moderator:Rod Stewarts Why Does It Go On er det beste jeg har hørt fra den kanten. Enig i at det ligner på Bowie fra samme tid. Ingenting er jo bedre enn når man oppdager at en kjent klovn virkelig hadde kvaliteter i ungdommen. Når jeg fant ut at Jahn Teigen hadde en fortid som sanger i prog rock bandet Popol Vuh ble jeg ganske så positivt overasket. På den tidlen ble han vist nok spurt om å dra på audition som ny vokalist i Genesis etter Peter Gabriel. Men der valgte de å gå for en annen klovn i stedet.Legger synsingen min ut nå. Passer bra for oss hjemmearbeidende som ikke må opp kl. 0700 eller tidligere:
Chasm - They (Egen label?, 2012)
Fant jo ut at dette er et norsk band fra Volda. Men, søker man på Chasm på Spotify blir det litt rot:
- et skotsk Death-Metal-band med samme navn eksisterer
- samme i NZ, men det er «bare» et Metal-band
Folkene i norske Chasm er:
- Bjarte Øvregård / vocals, guitars
- Hans Robert Bondhus / guitars, programming, vocals
- Jørgen Øyre / bass, vocals
- Øystein Skattebu / drums
Da jeg satte på dette (som jeg aldri har hørt hverken noe av eller om), ble jeg satt ut. Har de hyret inn Morten Harket? Nei, selvfølgelig har de ikke dét, men det ligner svært mye og hvem som synger vet jeg ikke; den jobben deler de på. Uansett, falsett er det på første kuttet. Og for å ta vokalen, så er den ganske lik hele veien, litt lys (balleavkuttet) og ikke alltid helt ren. Ingen av dem greier å holde samme tonen i mange sekundene før det blir falskt. Heldigvis har de med seg to damer som synger/bidrar på to kutt, «Reach» og «Shine» og det hjelper betraktelig (de har jo naturlige, lyse stemmer). Og redder de to kuttene.
Musikken? Post-Rock, Shoegaze, avdanket Prog-Rock, Pop-musikk?; ett eller annet sted her er vel ikke så gæern karakteristikk (dro nesten hele spekteret). Men, dette er 2012 og ikke 1970. Det er samme stilen hele platen igjennom, litt småfete gitarer og riff, melodier og oppbygging som er veldig lik, temposkifter som gjentar seg, og synth er det også. Tekstene får jeg ikke med meg (det er min skyld).
Store deler av denne opplevelsen minner meg faktisk om A-ha, selv om dette er litt mer heavy. Men, like dårlig.
I det store og hele veldig ensformig og engasjerer meg minimalt. Jeg blir sittende å lengte efter annen musikk og håper at dette snart tar slutt. Prøvd på forskjellig dB-nivåer har jeg også. Hjalp ikke.
Nei, dette er siste gangen jeg låner øre til disse folkene. Sorry. Ikke i min gate i det hele tatt.
Svak 2/10Sist redigert:
Chasm - They 2012
Då eg gjekk på gymnaset var det et eller annet gratis magasin som kom ut ved jevne mellomrom, husker ikkje navnet. Uansett, der var det platemeldinger, og nokre av dei var riktig så festlege. Hugser eingong han eine meldte ei skive omtrent sånn:
Og det var heile meldinga...
Omtrent det samme har eg tenkt om Dazed etter eg trakk Chasm, og skiva They, og for å være ærlig, så vurderte eg å gjere omtrent ei liknande melding. For dette er fæle greier. Skikkleg guffent er det. Det er på grensa til at eg vert fysisk uvel av skiva, og eg har i utgangspunktet tolerante ører, og eit fritt sinn.
For å ta det jysligaste først, og det verste seinere.
Det jysligaste er nok definitivt bruken av synths/keyboards. Her ser eg for meg ein Magne Furuholem in spe, ein litt “rocka” type, som diverre ikkje har innsett at synthens glansdagar for lengst er passert. I den grad synth kan seiast å ha hatt glansdagar. Men det var vel ein periode king mars 84-februar 85 at somme tykte det var litt stilig. Dei om det.
Trøsta til han eller ho som trakterer tangentane må vel være at resten av instrumenta/produksjonen er så og sei like ille. Gitarane har eit kjipt metall-aktig sound, og bassen minnar meg om han som slapp-bassa signaturlåta i Seinfeld. Nei nei nei. Er dette verkeleg gitt ut i 2012? Dei var visstnok frå DistrikstNoreg (sikkert eit hobbyband frå ein eller anna distriktsskule gjetter eg), kanskje tida har stått stille der dei siste 25 åra? Normalt burde ein kanskje gjort litt research når eit ujkend band dukkar opp, men for Chasm sin del har eg med overlegg latt være. Så anar ikkje kem dei er eller kor dei kjem fra.
Så over til det verste, nemleg vokalisten. Oi oi oi oi oi. Her var det mykje patos, og pompøse stormannstankar å høyre. Nei, du vert nok verken nokon Robert Smith eller Morrisey, sjøl om det åpenbart er eit (sterkt) ønske. Evt vår egen Morten Harket da, sia eg allereie har vore innom a-ha. Til alt overmål er det vel småsurt her og der (for å sei det pent), og med eit engasjement er på linje med Olga som les opp Bingotala for pensjonistane i Groruddalen, må sluttresultatet nødvendigvis bli deretter. Booooooooooooooooooooooooooring.
Finnes det absolutt inga verdas ting som trekker opp her? På denne skiva som vel opererer innen det utvida pop-rock begrepet, men som definitivt har lagt seg på den litt introverte/pompøse "åh eg er so komplisert, og lagar so mjuk og kjenselvar musikk" linja. Njæh, strengt tatt ikkje, for låtane står stort sett i stil til instrumentering/produksjon og vokal. Eg skal allikevel finne eit ørlite formildande trekk; på låta Tenebra (going home) har dei i det minste klart å lage ein melodi som eg ikkje får fnatt av (når han syng for all of the loving....), og som minner vagt om eit eller anna eg liker. Det er da noko!
Eg fann ingen terningar med 0 auge, og sia den eien låta nemnd over innehar sopass melodiske kvalitetar at eg ikkje trenger å ende heilt yst i venstre del av skalaen, ja då landar eg på
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10
Og det er berre fordi eg er så snill og positiv.
PS!
Til SingrayV - har ein mistanke om at du kanskje kjenner til desse folka. I så fall, tilgje meg for eg veit ikkje kva eg gjer...
Hater deg? Neeeeeeida! Du skjønner vel at jeg bare ville du skulle bli litt engasjert, og det ble du jo! Storveis anmeldelse! Kudos!
"Spirit" het forresten gratismagasinet fra videregående, hvis jeg ikke tar feil.Jeg fikk bare hørt gjennom Chasm platen en gang og fikk en voldsom klam musical følelse som gjorde at jeg ikke fikk meg til å sette dette på flere ganger. Begge anmelderne slakter platen og noen må nok komme med gode argumenter om jeg skal gi det nok en sjangs. Et lite sitat fra Roger Waters er kansje passe upassende:
We cower in our shelters, with our hands over our ears
Lloyd Webber's awful stuff runs for years and years and years
An earthquake hits the theatre, but the operetta lingers
Then the piano lid comes down and breaks his fucking fingers
It's a miracle
Men jeg liket at det blir nominert et helt ukjent band. Selv om denne ikke traff meg, ønsker jeg flere slike nominasjonen velkommen.
@townes
Hehe, synd at det ikke falt i smak, men jeg tåler det.
Gutta kjenner jeg ja, og jeg liker sounden deres. Her ligge odde takter som den naturligste ting, tekster med et nivå jeg mener er svært godt. At det til tider ikke er stilsikkert bryr jeg meg mindre om.
Pretensiøst? Ja. Låtene krever konsentrasjon for å komme inn i, men jeg er ikke enig i at de er svake.
Heller litt arrogante vil jeg si.
Edit: Forøvrig veldig kult at en gidder å være ærlige.Sist redigert:
Godt godt stingray
Glad det ikke var en deltaker i forrige runde som nominerte den
Aldri hyggelig med slakt, men det er jo en veldig subjektiv øvelse dette, og akkurat dette var skivebom for min del. Og eg har hørt skiva noen ganger altså, både konsentrert og ukonsentrert - klaffa bare ikkje denne gangen
Helt enig. Syns nominasjonene av både denne og f.eks. Calvin Russel og Lana DelRay var morsomme og interressante. At jeg ikke likte dem spiller selvsagt ingen rolle.
Kudos!
Enig; mange plater i denne runden jeg ikke kjenner; det gjør 25 til en bra stafettrunde! Det gjør desverre ikke Chasm - They til en bra plate; her må jeg nok si meg enig med anmelderne, selv om jeg ikke vil gå så lavt som karakter 2. Så lave karakterer sparer jeg til musikk jeg hater/ misliker intenst, og denne er bare uinteressant for meg..Hadde en følelse av at stingray kjente disse karene, ja.
I og med at jeg syntes dette var svært labre saker og at det lå an til en slakt, gikk jeg ekstra grundig igjennom lyttingen: jeg satt dønn for meg selv, hørte nøye efter og noterte ned inntrykk kutt for kutt. Dernest serverte jeg dette for kona og noen (svært) musikkinteresserte venner uten å si hvem det var. Og dommen var unison: dette holder ikke mål. I stafettsammenheng har jeg aldri vært så nøye som denne gangen.
Jeg vil gjerne gi ros til stingray for at han hadde guts til å nominere denne!
Men, nå er det fredag og snart på tide med en kald en og masse musikk utover kvelden.
Unntaksvis har det forekommet noen "rævva plate, gadd ikke høre mye på denne, terningkast 1", anmeldelser, men jevnt over har jeg en opplevelse av at slakt ikke deles ut uten innsats, snarere tvert imot; en plate som slaktes er ofte lyttet grundig til, og anmeldelsen er det brukt tid på.
Er det noe gærent med signaturbassen i Seinfeld da? Hæh?
Jeg likte ikke plata jeg heller. I slike tilfeller kan jeg vanligvis si at akkurat dette ikke var min cupoftea (for sær og fordomsfull som jeg er, er det haugevis med musikk jeg ikke liker. Egentlig liker jeg nesten ingenting). Men her har jeg vondt for å se at den kan appellere sterkt til noen målgruppe. Tror vel ikke den vil selge særlig?
Småfæl vokal, paralellen til Morten harket (på hans verste dag på jobben) er god. Synter og pompøsiteten har blitt dradd fram som noe negativt, er enig i det. Ville vel gitt den en treer fordi jeg tross alt klarer å høre på den uten at det begyynner å blø ut av ørene. Vokalen er ikke så ille som det mye av metallfolka driver med. Melodiene er bedre enn det mye av metallfolka driver med.
Veldig gode anmeldelser, btw.KKaare G. Opsahl
Gjest
i min kopp med karsk. syntes det virker litt oppstyltet. jeg får litt vintersongvibber. vintersong er en helt jævlig plata av "søpla" også kalt Sting. da blir jeg forbanna og kaster opp i barnevogner når noget minner om vintersong. litt bedre enn det dog en 3
Flotte og velbegrunnede anmeldelser av janfrt og Townes.
Selv har jeg hørt denne platen ca 1.5 runde og synes det ble veldig kjedelig og daft, hadde også til tider store problemer med vokalen,
men de fortjener nok en 3/10 for det finnes mye verre ting og høre på enn dette.
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
De to siste platene i stafetten fikk jeg ikke skikkelig hørt så nøye.Oppsettet mitt med streaming har vært oppkoblet på et minianlegg.Men Faces var vel veldig tøft den gangen det kom ut,men høres i mine ører utdatert nå.Chasm syns jeg var midt på treet.Forhåpentligvis kommer de vel til å bli bedre ved neste utgivelse.
mvh.s,
Selv liker jeg bandet veldig godt. Jeg kan ikke gjøre regning med at alle deler mine synspunkter.
Og hvorfor ikke legge hodet på hoggestabben når en først gidder å delta i stafett?
For min del er det positive ved musikken deres følgende:
Spennende taktskifter, gode tekster og en evne til å bevege seg på på tvers av forventede melodilinjer.
At musikken er produsert litt vel pompøst til tider er jeg enig i. Det går litt på bekostning av de gode grunnideene.
Jeg ønsker å trekke frem etpar favoritter som IMHO tydelig viser potensialet til bandet.
Amor Transit.
Ei i utgangspunktet lettfattelig poplåt som kødder med lytteren med noen enkle grep i melodilinjene.
De trøkker også på litt mer i denne låta, og det kler dem.
Reach.
Nydelig og fyldig stemning, som bygges sakte opp sammen med teksten. Liker spesielt godt når de tar den helt ned og gitaristen får leke seg frem til oppbyggingen. Her viser gitaristen kvaliteter som er udiskutable for meg.
Det ender stort og pompøst, og jeg må tilstå at det liker jeg. I dette tilfellet.
Det blir spennende å se hva som kommer derfra i neste runde, og for min del ligger denne på en god 7/10
Mvh
stingrayV
Hadde en følelse av at stingray kjente disse karene, ja.
I og med at jeg syntes dette var svært labre saker og at det lå an til en slakt, gikk jeg ekstra grundig igjennom lyttingen: jeg satt dønn for meg selv, hørte nøye efter og noterte ned inntrykk kutt for kutt. Dernest serverte jeg dette for kona og noen (svært) musikkinteresserte venner uten å si hvem det var. Og dommen var unison: dette holder ikke mål. I stafettsammenheng har jeg aldri vært så nøye som denne gangen.
Jeg vil gjerne gi ros til stingray for at han hadde guts til å nominere denne!
Men, nå er det fredag og snart på tide med en kald en og masse musikk utover kvelden.
Ja, Who's next i stafetten eller?
Ho ho ho ho....Og med det avleverer eg dagens svane til meg sjøl...
The Who - Who's Next
Aaakkurat, ja. Anmelde The Who i Albumstafetten? Her er det vanskelig å ikke bare adoptere en haug med fordommer og vedtatte sannheter i stedet for å prøve å skrive sin egen mening om materialet. Dessuten kan fort ens eget inntrykk også være litt satt, og ikke basert på grundig lytting og analyse fra senere tid, men la meg nå prøve:
The Who kjenner jo alle fra før, (De som mot formodning ikke kjenner dem, får bare late som til de har hørt nok til at de også er med på notene.) men bandet ble altså startet i London i 1964 av Roger Daltrey, Pete Townshend, John Entwistle og Keith Moon. The Who er like viktige og like store (Vel, kanskje ikke målt i salgstall.) som både Rolling Stones og The Beatles.
Who's Next er The Who's femte studiolbum, og er oppfølgeren til konseptalbumet "Tommy" og det avsindig flotte live-albumet "Live At Leeds", og hadde dermed store sko å fylle.
Who's Next begynte som restene av et overdådig, eksperimentelt, publikums-interaktivt, "multimedia"/rock opera-prosjekt som hadde arbeidstittelen "Lifehouse", som Pete Townshend arbeidet med som en verdig oppfølger til Tommy. Dette tok helt av, og viste seg å være overambisiøst for resten av bandet, og Townshend fikk faktisk et nervøst sammenbrudd av arbeidet med prosjektet. Det mer tradisjonelle albumformatet bandet endte opp med å spille inn, ble altså "Who's next".
Albumet var veldig nyskapende i 1971, og var blant de første som brukte synthesizer i rock-sjangeren. Det er variert, fra den folkrock-baserte Baba O'Riley, via den lettvinte blusriff-låta Won't Get Fooled Again, litt tam 70-talls pianopop i starten av The Song Is Over (men den tar seg opp litt innover i låta.) og en klassisk rockeballade i Behind Blue Eyes. Sistesporet, Won't get Fooled Again er det mest rocka, og min favoritt sammen med Baba O'Riley.
Plata er litt mer "seriøs" og musikalsk enn de første The Who-albumene. Instrumentalt og teknisk sett er den mer avansert, og glimrende arrangert og produsert. Bandet "finner seg sjæl" på "Who's Next", har jeg inntrykk av. Selv liker jeg dem litt bedre når gasspedalen er limt i gulvet og Pete Townshend slår trommesettet til Keith Moon i småbiter med gitaren sin etter siste låt.
Så, karakteren: Denne blir vanskelig. Musikkhistorien sier jo at dette er et av de mest betydningsfulle rock'n'roll-albumene noensinne, og å gi den noe lavere enn full pott vil av enkelte oppfattes som ren blasfemi, men på den annen side er det musikk fra den tiden jeg personlig sette høyere (Sabbath, Zeppelin, Purple, etc.), og jeg må innrømme at selv om jeg har "Who's Next" i hylla, er det svært sjelden den blir spilt.
Jeg velger å gjøre det slik:
Subjektiv 1971-karakter: 9/10
Objektiv 2013-karakter: 7,5/10
Sist redigert:
Nå er det snart lunsjtid, og etter lunsj (12:00) er det altså fritt frem for diskusjoner om dagens plate, selv om Brasse ikke skulle rekke å levere først. Han er en dreven anmelder som ikke lar seg påvirke av diskusjonen likevel! Sant, Brasse?
En god ide som jeg glatt adopterer! - fra en meget god anmeldelse btw!
Når jeg hører dette albumet i dag lurer jeg litt på hvilken planet jeg var på omkring 1980? (Til mitt forsvar spillte jeg vel bare Dylan, Sabbath og litt Beatles av 'gammel musikk' på den tiden jeg var 18....så bandet er ikke alene om å være overlagt ignorert!)
Jeg blir faktisk litt satt ut av albumet. Syns det er uforskammet bra. Låtene kommer som perler på en snor. Perler! Helt feilfritt album i mine ører.
Fantastisk musikk på abslutt alle måter!
Dette er den mest soleklare 10'ern jeg har hørt på evigheter.
(og akkurat det med evighet kvalifiserer vel her til skammekrok - men såpass ryggrad får man ha ;D ) -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…