Audiofi skrev:
vredensgnag skrev:
Er vel ikke så vanskelig å skille mellom snob og anti-snob?
Okki Nokki vs. Clearaudio platevasker
Oppo BD vs. Lexicon BD
Pioneer DVD vs. Goldmund DVD
Elkjøp DVD vs. "Unevnelig merke" DVD-spiller som spiller CDer
Originalversjon av musikk vs. "remastra", pressa, komprimerte, ødelagte luksusversjoner i pen innpakning
Jinjua kabel vs. Pent pynta ditto
osv.
Evt.
Ordentlige konstruerte høytalere som gir god lyd vs Bang & Olufsen og annen "design hifi"
Ordentlige konstruerte forsterkere vs klasse D forsterkere som passer designmessige i stua
Det opplever jeg som en snobbete uttalelse. B&O er ikke nødvendigvis snobberi, for de beste høyttalerne deres klarer fint å forsvare seg selv mtp lydkvaliteten. At designet er flott skulle bare mangle i den prisklassen, og utgjør ikke en så stor del av verdien at det går ut over lyden ut fra objektive kriterier. Å hevde noe annet er enten basert på at man aldri har hørt dem, eller at man opphever sin egen smak til å være den objektive sannhet.
Jeg har også liten tro på at noen velger klasse D fordi det gjør det enkelt å konstruere fine designprodukter. Det gjør de fordi de tekniske egenskapene til klasse D passer filosofien deres. Snobberi har ingenting med klasse D år gjøre, hvis du ikke mener at det er snobberi å avvise klasse D på sviktende grunnlag. Og da må det sies at jeg er rørmann på min hals, og i utgangspunktet neppe kommer til å velge prinsippet i overskuelig fremtid. Med et mulig unntak av aktive høyttalere i kombinasjon med rør-preamp.
(Liker ikke helt å møte et nytt medlem med et slikt innlegg. Du er sikkert en likenes og usnobbete person)
BT skrev:
baluba skrev:
Selvfølgelig er det ganske mange av oss gamle ringormer som er nødt til å forholde oss til "godt nok", og en god del av oss trives i den statusen også. Folk som selv har vært med på å lage musikk som dagjobb trives ofte med "godt nok", og tar sjelden (eller aldri) opp forbrukslån for å kjøpe komponenter.
Må vi ikke alle klare oss med godt nok?
Det finnes alltid noe bedre...
Eh, nei. Det finnes utstyr som er så godt at det ikke kan påstås har noe over seg ut fra objektive kriterier utover teoretiske data. Da er vi så høyt oppe i prisklassene at ingen som jeg kjenner til har tatt seg råd til det. Men jeg kjenner personer som har så godt anlegg at de selv i forhold til egne drømmer og mål faktisk har passert "godt nok" i deres egne ører. Men siden det som du skriver som oftest kan bli bedre så fortsetter de, for det er jo gøy å få noe bedre hele tiden hvis du har pengene til det. De er ikke mange, men de finnes i min krets.
Når du har drømt om noe i mange år, og så befinner deg i en posisjon at du har passert det punktet med god margin, da har du passert godt nok. La meg ta utgangspunkt i et medlem av sentralen som har vært min gode venn i snart 30 år. Navn holder jeg for meg selv, men noen klarer sikkert å identifisere ham. Sammen har vi delt drømmer siden vi ble kjent i tenårene. Begges store drøm gjennom tenårene, opp gjennom studieårene og ut i vårt yrkesliv var ESL 63 den store drømmen. Forsterkere vi drømte om var litt mer vagt, men i alle fall for meg har rør alltid vært en ultimat drøm. I dag har han en mer moderne modell fra Quad, og før det hadde han den opprinnelig drømmen. Generelt er han nå så fornøyd at jeg ikke tror han har så store ambisjoner lenger. Hans siste investering var en mindre rørforsterker enn hans gigantisk monoblokker for sommerbruk. Kraftverkene han normalt bruker genererer for mye varme i lytterommet på loftet til at det er mulig å oppholde seg der på denne tiden av året, like under sorte takstein. Han har nå hatt samme forsterkersett og kilde i ganske lang tid, og han har fokusert mer på å perfeksjonere anlegget i dagligstuen.
Jeg tar det som et tegn på at han ikke føler behov for å ta den særlig lenger i lytterommet. Han er passert det punktet hvor ambisjonene er store i forhold til oppgradering, og jeg er helt sikker på at stueanlegget også ville ha tilfredsstilt ham perfekt. Han er i mål på den måten, og det er lenge siden jeg hørte han snakke om noe annet enn nye rør til lytterommet. Hadde han ikke hatt så god økonomi og plass ville han garantert vært fornøyd for lenge siden, ja faktisk med ESL 63. Han er trofast mot drømmene sine, og har skaffet seg sin drømmebil fra tenårene også. Han kunne nok spandert på seg noe mer moderne, men drømmen var viktigere for å tilfredsstille behovet.
For min del er jeg langt fra det som var og er mine drømmer, og føler nok at jeg må nøye meg med "godt nok". Skulle veldig gjerne hatt i alle fall tyve tusen mer å spandere på utstyr som er nødvendig for at jeg skal nå mitt ultimate "godt nok"-nivå. Pt ligger jeg under det målet, og har fortsatt moderate drømmer å oppfylle. Men med den tålmodigheten jeg har med investeringer så er jeg overbevist om at jeg vil oppnå stadiet "godt nok" uten modifikasjoner. I dag er jeg så langt fra de realistiske tenåringsdrømmene at jeg ikke kan si at jeg er helt fornøyd med nivået jeg er på, og aspirerer til en radikalt bedre lyd enn jeg har nå.
Med et mål om å være gjeldsfri før jeg er 50 har jeg ikke en sjanse til å oppnå noe nirvana før jeg passerer et halvt århundre, men utsiktene til å komme dit har jeg. Det er nok både et og to nivåer under det som svært mange her inne spiller på i dag, men kommer til å være en endestasjon for meg i lang tid fremover.
Hvis man ikke har et slik breaking point så har man ikke definerte drømmer som skal oppfylles. Man har heller ikke noen egentlig idé om hva som er godt nok for en. Det å aldri finne et slik punkt, nesten uansett budsjett, er å være alvorlig rammet av hifi-nevrosa. Det er en ærlig sak å ha det slik, og det er vel strengt tatt ingen lidelse. Men noen har alltid ambisjoner om at det skal låte bedre i lytterommet enn i dag, og det er sikkert en helt ok tilstand for de med interesse for å holde seg konstant oppdatert på markedet. Men de fleste ordinære musikkelskere har et punkt der de kan lene seg tilbake å sverge på å aldri skifte ut noe før det er defekt. En del Tandberg-entusiaster på syttitallet klarte å oppnå så realistiske tilstander av hifi-nirvana. Jeg syntes de var litt rare da jeg var en ung hifi-entusiast. I dag skjønner jeg det veldig godt. Mitt breaking point er nok endel høyere enn det, men jeg vet også at det er såpass lavt at prisen på den berømte bruktbilen ikke blir en premium-modell med fem stjerner i sikkerhetstester.
Så joda, det finnes "godt nok" som faktisk oppleves som et komfortabelt endestopp for enkelte. Musikere har enklere for å oppnå det nivået. Jeg føler meg et sted midt imellom disse musikerne og en dedikert hifi-freak. Jeg vil sannsynligvis aldri ende opp på et nivå der jeg ikke har lyst på noe bedre, men det skal ikke så mye til for at den følelsen blir marginal. Ambisjonene er å være der i løpet av ti år, uten å love meg selv noe som helst. Et halvt år i Afrika uten å bruke kalorier på noe annet enn å trene pils- og GT-muskelen er mer verdt enn et gratis anlegg fra Goldmund for meg. Det forutsetter at det ikke er lov å selge anlegget for å investere i enda lenger tid i latskap. Latskapen er mitt viktigste satsingsområde, den absolutte luksus. Tiden jeg kan bruke foran høyttalerne er den mest verdifulle investeringen for meg, og derfor føler jeg at det finnes klart definerte grenser for hva som er godt nok. Slik tror jeg mange andre også har det, mens andre igjen har såpass innsikt og interesse at det har en egen verdi å teste seg fram til en stadig bedre kombinasjon. Det er ingenting galt med noen av tilnærmingsmåtene jeg har nevnt her, sålenge man har tid til å lytte og investere i ny mjukvare.
(Jeg tror pinadø at agurktiden gir meg abstinenser. Det blir ikke nok skriving på jobben, så da går det ut over sakesløse sentralister som av høflighetsgrunner sliter seg gjennom mine hifi-noveller)