Schumacher skrev:
"Det er jo en grunn til at så få av oss gidder å arrangere vanntette blindtester i hytt og pine - det er rett og slett en diger jobb."
Eller kanskje redd for at teorien sprekker til fordel for praksis.
Mitt poeng her i det jeg har skrevet i denne tråden er ikke at denne hendelsen er noe slags bevis for at blindtester er gode eller ikke.
Det jeg har sagt er at denne episoden var en tankevekker og øyeåpner for meg.Den beviste for meg at kabler gir hørbare forskjeller. Før dette var jeg også dedikert kabelskeptiker som raljerte med at kabler er kabler og ikke hadde hørbar forskjell.
Nå kommer jeg fra en litt annen vinkel enn dette. Sånn rent teoretisk er det mange gode grunner til at det kan være hørbare forskjeller mellom kabler. Det har jeg vel aldri hverken benektet eller vært i tvil om. Forskjeller i tverrsnitt og elektriske egenskaper kan skape forskjeller i frekvensgang, og under enkelte omstendigheter kan disse forskjellene være såpass store at de bør være hørbare. Det kan jeg til og med regne ut, plotte grafer over og generelt demonstrere på et halvt dusin forskjellige måter. Det er såpass opplagt at en sytråd av en høyttalerkabel på en høyttaler med krevende impedanskurve vil skape hørbare avvik i frekvensgang at jeg har ikke engang giddet å forsøke. Utfallet er like gitt som å slippe en stein fra to meters høyde. Ja, den faller. Big fat deal.
Så er det ikke på langt nær like opplagt at det er store, hørbare forskjeller mellom ting med mer normale egenskaper. For meg har dette mest vært en øvelse i å finne ut hvor store disse forskjellene behøver å være for å være hørbare, hvilke egenskaper som er de viktigste for at det skal være/ikke være hørbare forskjeller, og ikke minst hvor mye det behøver å koste før det ikke lenger er noen hørbar forbedring. Dessuten har jeg litt nerdete moro av å pirke i alle pseudo-forklaringene som virvler rundt, for det er vel knapt noe markedssegment som er så fullt av sånt visvas som hifi-kabler. Colgate har jo forlengst sluttet med Gardol, og Solidox gir ikke lenger en "ring av selvtillit" (nostalgi for de som leste annonser i ukebladene for lenge siden).
Nokså tidlig i løpet som "hifi-wannabe" la jeg ganske mye vekt på hva forhandlere og andre fortalte meg om hva som var viktig. Det var ikke grenser for hvor viktig kabler var, fikk jeg høre. Jeg hadde ikke hatt mulighet til å teste riktig alt i eget anlegg ennå, og til en viss grad vil man jo ta imot råd fra de man oppfatter som kompetente autoriteter. Så jeg endte opp med å bruke en god del av anleggsbudsjettet på ledninger, ut fra råd fra både den ene og andre. Jeg forsøkte også en del kabelbytter for å tune lyden slik jeg ville, kanskje litt mørkere, litt mindre "hardhet", osv. Så prøvde jeg å høre ganske nøye etter for å vite hvilke endringer som gjorde en forskjell og hvilke som ikke gjorde det.
Derfor har jeg gjort en del små lytteforsøk, hvor jeg også har forsøkt å være så ærlig som mulig med meg selv - til tross for at jeg har betalt for faenskapet med mine egne penger - for å finne ut hvor grensen for hørbar forbedring går. Jeg har ikke satt opp dette som noen slags blindtest, men har prøvd å lage klare A/B-tester hvor jeg enkelt kan bytte frem og tilbake uten å endre noe annet, helst med fjernkontrollen. Min erfaring er altså at det er mye rart som det er ganske lett å høre forskjell på, også med ganske entydig forbedring/forverring, men etter hvert måtte jeg innse at lydforskjellene mellom noenlunde fornuftige kabler i beste fall var minimale, og i de aller fleste tilfeller ikke-eksisterende. Noen hundrelapper i "no nonsense"-kabler, så er det ikke lenger noen lydsignatur fra kablene. Borte vekk, lydmessig. Det er mye vanskeligere å lage en så dårlig kabel at den ødelegger lyden enn å lage en såpass god kabel at den ikke lenger har noen spesiell lydsignatur. Vil jeg i stedet ha equalizing og tonekontroller, så har jeg en equalizer til det, heller enn å betale titusenvis av kroner for en "transparent kabel" med innebygget, skjult filterkrets for å farge lyden. Det blir skudd i blinde. Joda, matching og alt det der, men kabelrulett er den dyreste og minst presise måten du kan gjøre analog equalizing på.
Så nå har jeg en blanding av gamle dyre merkekabler og nyere billige DIY-kabler i anlegget. I kassen i kjelleren ligger det flere nedstøvede sirkuskabler enn den Transparent strømkabelen som jeg dissekerte i går. Magien er borte, rett og slett. De er helt enkelt overprisede ledningsstumper som gjør eksakt det samme som en meter coax eller twisted pair fra Elfa. Noen av dem har så elleville elektriske egenskaper at jeg ikke vil bruke dem (Goertz), andre har skjulte filtre og andre fancy-schmancy knep for å låte "annerledes" (Transparent), og noen er helt OK bortsett fra at de var priset helt i det hinsidige. Ettersom det er resultatet som teller for meg, gjør det ingen forskjell om jeg kobler opp anlegget med de billige eller de dyre kablene. Det låter jo likt uansett, så lenge vi holder oss til gruppen "fornuftig kvalitet", heller enn de som gjør merkelige ting bare for å være "annerledes". Så akkurat nå tror jeg det står en hjemmeloddet Bedea video-coax til ti kroner meteren mellom Transporter og DEQX, mens bl.a. en Black Magic Revelation digitalkabel ligger i kassen i kjelleren. Jeg lot Bedea-kabelen bare stå i etter siste lytteforsøk, etter å ha prøvd ganske iherdig å finne noen som helst forskjell mellom dem. Det var det helt enkelt ikke, så hvorfor gidde å bytte tilbake?
Hvilken teori var det som skulle sprekke, sa du?
